I går ble den lille hunden vår avlivet. Den hadde kreft og, har egentlig levd 'på overtid' i halvannet år.
Det er rart så knyttet en blir til en sånn liten tass. Vi kjøpte den som gave til oss selv for penger vi fikk til bryllupet, og hun var enebarnet vårt i tre år

Mannen min er fra gård, og hadde et utpreget pragmatisk syn på dyr; De stod på bås og produserte, eller jaget mus og rotter..
Mn nyforelsket som han var, og ivrig etter å vise velvilje overfor sin hundekjære kone gikk han med på hund. Og ga seg til og med på type hund. Han er jo mann, så alt under str schäfer er feigt. Vi kjøpte Cavalier King Charles

.
Og forutsigbart nok ble han helt betatt, og koste og lekte og spaserte med lile Farah hele tiden. Og når eldstebarnet kom fikk vi bevis for at hunden hadde et eventyrlig godt gemytt,- hun var alltid tålmodig og snill med ungene.
Da Johannes kom, skulle mamma og pappa passe vofsen i en overgangsperiode. Den overgangen varte til i går..
Vi er mange som kommer til å savne Farah, eller vovva, som hun ble hetende etter at ungene kom. Men det var en rett avgjørelse å ta, selvom det var tungt. Det er ikke riktig å holde et dyr i live bare på grunn av at eierne har vondt for å gi slipp

.
Det er jo 'berre ein hund', men jammen får de en stor plass i hjertene til den familien de bor hos. Jeg måtte ha meg en ordentlig gråteøkt i gårkveld, og grudde for å fortelle det til de små. men de tok det pent: Er 'vova' i himmelen og leker med pudler

spurte eldstemann. Så jeg tenker vi sier det sånn. Paradiset for små skjødehunder må jo være å få leke dagen lang med hunder som er enda mindre.
Takk for at du leste. Jeg følte trang til å minnes litegranne.