Vi er hjemme...

[Mari]

Hei alle sammen.

Da er vi hjemme igjen etter en lang og strabasiøs uke. Verden har stått totalt stille hos oss siden mandag klokka tre og det er helt merkelig å komme hjem og se at ting faktisk har skjedd ute i den vide verden og at tiden har gått. For en uke siden på denne tiden satt vi her hjemme og feiret bursdagen min. Kjennes ut som i går…

Jeg må få takke for alle omsorgen og tankene dere har vist oss. Dere er jo stort sett mennesker vi aldri har møtt og likevel klarer dere å fremvise en så stor medfølelse. Det rører dypt, og jeg gråter i strie strømmer når jeg leser hva dere har skrevet til oss.

Dette ble forferdelig langt. Men jeg klarer bare ikke å fatte meg i korthet. Så dette blir for den som har god tid og er spesielt interessert å lese.

Jeg skal prøve å få fortelle litt om alt som har skjedd. Livene våre ble snudd opp ned på tre og en halv time på mandag. Alt skjedde veldig brått og plutselig.
Jeg har lenge vært litt småsint på Martin for at jeg syns han har vært mindre flink til å sparke inni magen. Men dette er jo for så vidt normalt når man nærmer seg slutten av et svangerskap siden det blir trangere. Han har likevel alltid gitt lyd fra seg flere ganger om dagen og vært en skikkelig hikkus, så vi har ikke vært så veldig bekymret. Men på søndag ble det stille, fryktelig stille. Ikke hikket han heller, han som alltid hikket 2-3 ganger om dagen, minst. Dette fortsatte mandag og da han ikke begynte å hikke til tross for en ekstremt lang dusj ble jeg bekymret. Måten det var stille på var også helt annerledes enn før. Når man har en frisk baby, så merker man jo alltid at ungen er der. Nå var det liksom bare… tomt… Vanskelig å beskrive.
Så jeg ringte føden. Følte meg en smule hysterisk ja, men jeg ville nå dra inn for å roe nervene. Mannen sukket at jeg fikk nå bare dra, og si fra når jeg var på vei til SM-treffet i byen klokka fire.
Vel framme på føden trodde jeg jo helt ærlig at de skulle ta de vanlige testene, klappe meg på hånda og smile og si at alt er bra, dra hjem og kos deg, så ses vi om noen uker. Jeg ble lagt ned på benken og jordmor fant fram stetoskopet. Der ble hun fryktelig usikker på hva hun hørte og fant egentlig ikke noen fosterlyd. Hun prøvde også med CTG, men fant bare min puls. Så da bar det inn på nytt rom med UL-apparat. Jippi, tenkte jeg, jeg får se h*n på UL. De kikket på hjertet og fant fin hjerterytme. Og jordmor sa, ja, men da tar vi bare en sparketest for syns skyld og så kan hun dra hjem. Da legen sa: Neeeeiii, vent litt, kjente jeg at jeg ble noe urolig. Han hadde funnet en større væskeansamling i buken. Ny lege ble tilkalt og han så det samme. I tillegg så han at hjertet var veldig stort. Fortsatt skjønte vel ingen der, og aller minst jeg, hvor ille fatt det var. En sparketest ble tatt i ca. 3 minutter før det allerede da viste dårlige signaler. Pulsen hans var ujevn, mitt blodtrykk var ekkelt høyt (150/100) og jeg viste tegn til rier.
Så da bar det opp til bedre ultralydapparat og gynekolog med UL som ekspertise. De fikk ringt mannen og han kastet seg i bilen. Uten å få vite noe mer enn at han måtte komme. Stakkars mann ble jo helt iskald inni seg. Selv slet jeg alene med masse forvirrede tanker. Åh, hvor jeg i ettertid angrer på at jeg ikke insisterte på å ha ham med fra starten. Men vi ante jo ingenting.
På denne Ulen ble det konstatert at babyen hadde hjertesvikt og at hjertet var veldig stort etc. Ørten prøver av meg ble tatt, jeg ble spurt om virusinfeksjoner, om jeg hadde skilt ut antistoffer før og i det hele tatt. Og det ble etter en del diskusjon bestemt å ta et akutt keisersnitt. Jeg kom inn klokka tre, og da var klokka halv fem. At det i det hele tatt ble diskutert fikk vi i ettertid vite at de rett og slett så at dette kom 99% sikkert ikke til å gå veien og at babyen ville dø i løpet av få dager uansett. Og om det da var etisk forsvarlig å foreta en operasjon. Vi fikk også beskjed fra gynekologen/UL-eksperten at dette så frytkelig, fryktelig dårlig ut. Så vi skjønte vel da hvor det bar.
I hui og hast havnet jeg på operasjonsbordet. Men vi skjønte nok en gang hvor alvorlig dette var da det ble gitt klar beskjed om at ingen spinalbedøvelse skulle settes før akkurat DEN barnelegen var på plass. Til sammen var de tre barneleger og senere en barne-hjerte-spesialist på plass, vanligvis er det rutinemessig en barnelege der fikk vi vite etterpå.
Klokken fem begynte de med anestesi og lille Martin ble født 17:12. 2350g, 46 cm og 30,5 cm rundt hodet. Det gikk både meg og mannen hus forbi før noen tilfeldigvis sa: en liten gutt. Han gråt nemlig ikke i det hele tatt. Etter en lang, lang stund fikk mannen komme og se så vidt før de tok ham med seg til barneklinikken. Minnet som brant seg fast hos ham var at lillegutt ikke rørte noe på beina.
Om selve keisersnittet skal jeg ikke gå så mye inn på annet enn at det var en surrealistisk ting å bli røsket og revet i magen til man omtrent lettet fra operasjonsbordet uten at det gjorde vondt.

Jeg ble sendt relativt kjapt opp på oppvåkningen, for idet jeg var sydd ferdig fikk de beskjed om et nytt akutt tilfelle på vei inn. De hadde en ekstremt travel kveld på barneklinikken den kvelden har vi blitt fortalt. Noe mer vet vi ikke, men vi håper og tror at ingen andre fikk så tragisk utfall som vårt.
Etter en stund kom jordmor inn og fortalte oss at lille Martin døde kl. 18:20 av hjertestans. De hadde ikke gitt ham opp, han hadde gitt opp selv. Som barnelegen senere sa, så prøver de alltid å holde liv i barna til foreldrene har fått kommet bort og sett dem, selv om de vet det er håpløst. Men her lot det seg ikke gjøre. Jeg er selv glad for at når han først skulle dø, så slapp han å lide så lenge.
Etter en stund fikk vi ham opp til oss. Det er et av de mest fantastiske øyeblikkene i mitt liv. Min lille sønn, så vakker og fin og fredfylt. Bare helt stille. Å få holde ham og klemme ham og kose på ham var en utrolig rekreasjon. Han så rett og slett bare ut som han sov. Det var veldig vondt å gi slipp på ham for natta. Men vi fikk også ha ham hos oss på tirsdag da mamma og pappa var her. Da lå han på brystet mitt hele kvelden. Før han ble sendt på obduksjon. Jeg har alltid tenkt på det som litt morbid å ha en død baby i armene sine sånn, men som mor er det den mest naturlige ting i verden.
Det de foreløpige obduksjonsresultatene viser er at Martin totalt manglet hjerteklaffer på høyre side. Det var også en kraftig innsnevret aorta. Dette stemmer også med det UL viste. Som følge av dette har hjertet hans jobbet seg ekstremt stort (gigantisk til å være en så liten baby sa barnelegen) og fortrengt lungene som var veldig små (derfor var han veldig vanskelig å få til å puste). Leveren var også unormalt stor som følge av dette. Det det gjenstår å se nå er om det er noen bakenforliggende årsak til dette. En slik type hjertefeil ses nemlig ofte sammen med kromosomfeil. Så dette får vi svar på om 6-8 uker. I så fall vil gen-staben på sykehuset kobles inn. Vi har også fått vite at det uansett ikke var noe å gjøre for å redde Martin. Ikke om dette var oppdaget på et tidligere tidspunkt heller, for det finnes ikke en operasjon som kunne reddet ham. Det har jeg også fått bekreftet fra annet legehold. Denne typen hjertefeil er også veldig vanskelig å se så tidlig som uke 18, for man ser det først etter at hjertet har vokst seg stort.
På den ene siden forbanner jeg at jeg måtte ta KS, for jeg føler meg rimelig immobil. Det er fryktelig frustrerende å ikke kunne ta seg av Marte, måtte passe på å gå ut av sengen riktig, ikke bruke magemuskler og annet dritt. Med tanke på hvor frisk jeg var bare en time etter at Marte ble født, så er dette utrolig frustrerende. Jeg er utrolig glad for at snittet et tatt slik at jeg senere kan ha en vanlig vaginal fødsel.
Samtidig er jeg veldig glad for at det ble gjort. Nå sitter vi igjen med en følelse av at leger og annet personell gjorde alt som stod i deres makt for lille Martin. Det ble gjort et forsøk på å redde ham og det er vi så utrolig takknemlige for. Hvis de bare hadde latt ham dø inni magen (som i etterpåklokskapens lys nok var det riktige) og la meg føde ham vanlig, så hadde vi alltid sittet med et ”tenk om…”.
Vi har i de kaotiske dagene etter at livet ble snudd opp ned på noen timer fått en utrolig oppfølging av personalet på Haukeland. Nesten alle som var involverte i dette har vært og snakket med oss. Legene har vært helt utrolige. Til tross for ekstremt travle skjemaer har de tatt seg masse tid til å snakke med oss og vi har blitt satt opp på oppfølgingstime hos gynekologen etter påske. Jordmødrene på OBS-posten kan man nesten ikke beskrive med gode nok ord. En sånn medfølelse og menneskelighet skal man lete lenge etter. Vi har fått et enerom der vi begge har fått vært hele døgnet, begge har fått all mat gratis, parkeringen har vært gratis osv. Ting som man kanskje kan si at skulle bare mangle, men som likevel ikke er en selvfølge over alt. Dessverre er jo dette en fødeavdeling som opplever slike ting en del, og det merkes. Rutinene er veldig, veldig godt innarbeidet. Men likevel er det denne menneskeligheten man møter oppi dette som er så fantastisk. Å bli møtt av så flotte mennesker i en slik situasjon hjelper oss opp til å kunne ha fine, gode stunder fylt av latter også oppi all sorgen. I lys av all negativ pressedekning rundt Haukeland sykehus vil jeg si at dette er slettes ikke en gjenganger på Haukeland. For oss har dette vært et helt utrolig fantastisk sykehus som vi er sjeleglade for å tilhøre. De vil også følge oss tett, tett framover både når det gjelder vår bearbeidelse med sorgen og i et evt. Senere svangerskap.

I dag har vi vært i bårekapellet på sykehuset og kledd Martin i klær svigermor har kjøpt til ham. Et utrolig søtt sett fra KapAhl og en liten lue. Han får også med seg en liten bamse. Så har vi lagt ham i kisten. På torsdag blir det begravelse. Og etter det skal vi begynne resten av våre liv med Martin godt plassert i minnene våre. Hos meg vil han alltid, alltid være nær. Den lille krabaten min som sparket så livlig i mammas mage for bare kort tid siden.

Dette ble forferdelig, forferdelig langt…

Jeg vet ikke hva jeg skal si.. Godt at dere ble tatt så godt vare på og at de gjorde alt de kunne for Martin
Ta vare på hverandre og kos dere med Marte og minnene om Martin

[spent]

Jeg vil bare gi dere all min sympati og medfølelse. Det er godt i en slik situasjon at dere er blitt tatt godt vare på, og at det ser ut til at dere vil få svar på spørsmålene deres.

Jeg måtte bare gråte en svett sammen med dere, og fortelle mannen min om hva dere har opplevd.

Det er vanskelig å finne gode nok ord å si. Gode tanker til dere.

[Nilli]

Jeg blir så trist jeg Mari, og så imponert over hvordan du klarer å formidle alt dette til oss. OM jeg kunne gjort noe for dere nå, skulle jeg gjerne gjort det. Men jeg tenker mye på dere da. Håper dere får tatt en fin avskjed med Martin, og at dere får kost dere masse med Marte.
Masse tanker fra meg

[Lelle]

Tusen takk for din gripende, triste og forferdelige tragiske historie om lille Martin og dere i familien hans. Hormonell som jeg er har skrivebordet og tastaturet blitt tåre vått. Har tenkt på dere under denne tøffe tiden men kan selvfølgelig ikke forstå eller sette meg inn i den situasjonen dere er i. Ta vare på hverandre og la de gode minnene av den flotte gutten få god plass i hjertene deres.

[Miffy]

Signerer Lelle og tilføyer at midt oppi sorgen så høres det veldig bra ut at dere følte dere så godt ivaretatt på Haukeland.

Jeg måtte også fortelle samboeren min om den tragiske historen deres. Slikt setter dype spor hos alle oss som selv har barn, selv om jeg knapt kan ane den smerten dere føler nå.

Ta godt vare på dere selv og storesøsteren.

[Anin]

Hei Mari- først og fremst gratulerer med lille Martin. det var godt å lese at dere har blitt så godt tatt vare på !!!
Dere har mange damer her inne som tenker masse på dere, og jeg håper at dere bruker oss- vi er her for dere!!

[Kristin]

Forferdelig trist og ikke noe noen skulle behøve å oppleve. Mine tanker går til dere.

[tufsa]

kjære, kjære mari.

det er så vanskelig å finne ord som strekker til, det er vel usannsynlig at slike ord i det hele tatt finnes. du virker jo så sterk og tapper oppi det hele, for et fantastisk flott menneske du er! jeg er glad du og dine har fått god oppfølging i alt dette grusomt vonde. ta vare på de gode minnene om lille martin. og som du sier; han vil alltid være nær mamman, pappan og søsteren sin...

klem tufsa

[Vimse]

Mari,
jeg kjenner dere ikke og er ganske ny her inne. Vil likevel takke deg masse for at du ville skrive om fødselen og lille Martin. Det var gripende å lese! Dere er sterke i sorgen når dere klarer både å forholde dere til det å miste et barn og samtidig se fremover.
Ta godt vare på hverandre, og vit at vi er mange som tenker på dere!