Denne gangen er jeg heldig og kan si: nei, Liten er ikke kjempeaktiv! Han er en aktiv gutt, med masse fart og masse humor og spillopper, men han er ikke overaktiv! Han har stunder hvor han kommer for kos, stunder hvor han setter seg stille ned med én leke i 5 minutter eller mer, stunder hvor han leker med et puslespill eller kommer med en bok for å sitte i fanget og lese.
Nå har jeg allerede 2 som enda ikke er så store og de har begge vært overaktive. Det er ingen pyntegjenstander hjemme hos oss. Sofaene klatres i, stolene brukes til å komme opp for å se ut vinduet, klå på benken eller som trapp for å komme opp på spisebordet og dingle på lampa. Knottene på komfyren ligger i en kjøkkenskuff, det er lås på den skuffen som barna ikke får røre i, alle benkeskapene har barnesikring, vi har trappegrind. Alt dette gjør min hverdag lettere: det er mindre "nei" og "ikke" og mer avslappet. Selvsagt har jeg hjertet i halsen når en liten tass klatrer popp på Kiddo-stolen og står på øverste plata uten å holde seg, men jeg hindrer ham ikke. "Sett deg ned, mamma blir engstelig når du står sånn. Det er så fort gjort at du mister balensen og slår deg." det hører han hver gang han står på toppen. Om han ikke setter seg ned setter jeg ham på gulvet (med masse hyl og skrik, selvsagt). Han klatrer på den høye krakken ved vasken og vil vaske hendene. Selvsagt er det skummelt når han står der på tå, men hva lærer han om jeg tar han ned? Så jeg lar være. Selv når jeg tror at han vil falle av stolen lar jeg være å gjøre noe til han er i fallet og bare demper det for ham. Jeg orker ikke være redd hele tiden og om jeg tar han bort før det går galt gjør han det samme om og om igjen. Derosm jeg bare er i nærheten og kan begrese "skadene" lærer han og er faktisk mer forsiktig neste gang (dette gjaldt ikke for min mellomste, hun måtte holdes unna det som var farlig fordi hun ikke lærte noe før hun var betydelig større). Selvsagt stopper jeg ham fra å gjøre ting som er farlig for ham! Ofte ender det opp med at jeg bare er der ved siden av ham og forteller hva som er farlig og hvorfor og hvilken konsekvens det vil få (eks: vedovnen til svigers er varm, om han tar på den vil han få forferdelige brannskader og det er derfor ikke lov, jeg sitter ved siden av ham og vi kjenner på varmen på avstand og etterhvert har han nå fått respekt for det).
Du må kjenne på hvor mye du orker å si nei. Du må finne ut hvordan du kan begrense det du ikke orker. Så må du forsøke å definere hvor mye han faktisk lærer av at du sier nei/avleder og se hvor det er håp om at han snart vil forstå hva du ikke vil at han skal gjøre. Prioriter de 2-3 viktigste tingene, de du absolutt vil ha fremme, men som han ikke får røre. Finn ut hva du vil ha fremme som han
kan klå på, selv omd et ikke er ønsket, sånn at det ikke lenger er så spennende. Forsøk å gi oppmerksomhet når ha gjør det rette og slutt å gi oppmerksomhet når han gjør det du ikke liker.
...tror dette blie litt usammenhengenede, jeg er trøtt
. Håper likevel jeg kunne komme med noen tanker som kan være til hjelp når det er som mest slitsomt å holde ut med en småtass som skal gjøre
alt mamma ikke vil at han skal gjøre
Jeg tar ham ned, er jo redd han skal dette ned og slå seg. Da løper han inn på stua og åpner opp til ovnen og hvis han har noe i hendene så prøver han å putte det inn, men da er jeg jo allerede der og fjerner ham og siere fy, så løper han til cd spilleren. Trykker på knappen for å få ut cd`n. 
Rapper cd`n før jeg rekker bort og så løper han inn på rommet finner step benken min som er der og krabber opp på den for å komme opp på bordet og opp i vinduskarmen. 
( ikke på ordentlig altså) Hadde helt glemt hvordan det var å være alene hjemme med en liten rakker 
Vertfall ikkje i natt... HATA NATTEVAKT)
Hybridmodus
