Raserianfall, hvordan takle det?

[Aprila]

Hei. Jeg har en datter på snart 4 år som i d siste har hatt en del raserianfall. Av og til når ting ikke går som hun vil kan hun få et kjempeanfall, og det er ingenting som nytter for å roe henne, hun må liksom holde på til hun blir ferdig selv, og det er leeeenge. Kan rase i halvtime eller mer. Jeg må bare la henne holde på, og så prøver jeg å prate med henne når det er over, men hun er overhodet ikke interessert i å prate ut om hendelsen.
Nå har vi nettopp hatt et "anfall" fordi besøket hennes ville dra hjem og det ville ikke hun, og det taklet hun ikke. Puh...synes dette er ganske slitsomt. De to siste nettene har hun også våknet midt på natta og fått slike anfall. Er det flere som har opplevd dette? Hva kan dette komme av? Hun er ellers en frisk og blid jente som er veldi grei å ha med å gjøre. Kan nevne hun har en lillesøster på snart året, men vi er veldig bevisste på å prøve å gi nok oppmerksomhet, og finne på ting uten lillesøster. Vet at det er nok er veldig individuelt hvordan dette oppleves, men kunne vært interessant med tilbakemelding på hvordan dere takler slik oppførsel.

[Tjorven75]

Vi opplever det titt og ofte. Det er virkelig ikke noe vi kan gjøre. Det er bare å la henne rase en stund, og så er vi tilgjengelig når hun ønsker å gjøre seg ferdig.

Det beste hadde vært å unngå anfallene, men de kommer ofte plutselig på av ganske bittesmå detaljer.

[Kaiza]

Er ikke det en del av trassen da? Gutten vår er også slik at han kan slå seg veldig vrang pga småting han ikke får eller vil gjøre, varer heldigvis ikke alt for lenge av gangen, det kan f eks gå 5 minutter med skriking, så roer han seg og etter 5 minutter til er alt glemt og han er blid og forønyd igjen.. Prøver og avlede hvis en situasjon bygger seg opp, men hvis det ikke går får han skrike ferdig på rommet sitt.

[Be@te]

Opprinnelig postet av Kaiza

Er ikke det en del av trassen da? Gutten vår er også slik at han kan slå seg veldig vrang pga småting han ikke får eller vil gjøre, varer heldigvis ikke alt for lenge av gangen, det kan f eks gå 5 minutter med skriking, så roer han seg og etter 5 minutter til er alt glemt og han er blid og forønyd igjen.. Prøver og avlede hvis en situasjon bygger seg opp, men hvis det ikke går får han skrike ferdig på rommet sitt.

Det samme gjør vi, kal han på død og liv trasse og bråke så får han værsågod gjøre det på rommet sitt.

[ankimor81]

Vi har dette titt og ofte, eldsteman på snart 5 har gitt seg mer eller midre da..han reagerer mer med furting/gråte istedet for skriking eller han bruker språket sitt på både godt og vondt...
Jeg lar mine skrike, men ikke på rommet sitt. De sitter på vårt soverom med en voksen tilstede så sant det er mulig da, ikke altid vi er to eller har mulighet. De må bare få rase fra seg, går som regel raskt over selv om det føles lenge. Jeg tar de bort fordi de ikke kan forstyrre alle andre, men forlater de ikke alene så sant de ikke vil jeg skal gå bort da. Er greit at de skriker og får ut følelsene sine syns jeg, men da tar jeg gjerne med barnet bort fra situasjonen. En liten ting fra vår side kan være en stor ting for et barn og de må få lov til og bli sinte og lei seg, kroppskontrollen kommer som oftest med alderen. Hender vi ofte vil skrike hvis vi er irriterte og, men vi finner ofte litt ande metoder (kjefter mer er gretten,gråter stille,biter det i oss), men for de fleste barn lar de følelsene bare komme ut, noen lærer og tie med tiden , mens andre finner kansje litt andre harmoniske metoder. Min snart 5 åring ville ikke turt og legge seg ned offentlig nå og skrike av all makt lengre tror jeg..mens snart 3 åringen bryr seg ikkeno om det enda.

Min eldste våknet også mye på nettene og skrek og det begynte da han var 1 1/2 og varte til nå 4 1/2 år. Kommer gjerne de dagene da han har vært litt mer sliten eller opplevd litt mer enn vanlig. Gjerne en dag med mye vanskelig også, har lest på nett og fant ut at det han hadde heter nattskrekk! jge håper det har gått over nå, for det er ikke no særlig og verken se eller høre på.

[IMAK]

Vi er midt i det her

Når hun raser som verst, så puster jeg dypt tre ganger. Så sier jeg: "det nytter ikke å bli så rasende, du får ikke viljen din alikevel min kjære skatt".
Så later jeg som ingenting, og gjør noe annet.
Så hyler og skriker hun en stund, og så kommer hun som regel tuslende til slutt.
Da snakker vi litt sammen om dette med å leve med andre mennesker, og at det er viktig å kunne oppføre seg litt rolig blant andre.

Det funker en stund - men så er det på an igjen ..