Ny her - er det andre som syns "stemor" rollen er vanskelig?

[Grede]

Hei,

jeg er samboer med en flott mann som har en datter på 5 fra før. Da jeg ble gravid med vårt felles barn opplevde jeg det som veldig trist. Alt dreide seg om denne datteren. Som førstegangsmor var jeg spent, redd, og hadde utrolig behov for omtanke og oppmerksomhet. Men slik ble det ikke....ingenting ble sagt om min graviditet, og hvis det ble snakket om om, var det om denne datteren gleda seg til å få et søsken og hvordan hun tok det. Jeg fikk ikke sjangsen til å innrede rom, shoppe osv...lage rede heter det kanskje, da denne datteren opptok barnerommet. I tillegg savnet en kjæreste som var like oppstemt som meg.

Dette er litt om hvordan graviditeten forholdt seg, og jeg trodde kanskje ting skulle forbedre seg.

Men det gjorde det ikke....jeg kjenner at jeg fryktelig savn etter å ha denne lille kjernefamilien som jeg drømte om; mor, far og barn. Der alt dreide seg om å få denne lille familien til å fungere. Eks-kone, stebarn, samboer, vårt barn og kanskje meg...den familiesammensetningen syns jeg er vanskelig å håndtere....

Føler meg veldig alene i denne sammenghengen, og det nytter ikke å prøve å snakke med noen om det heller....får alltid servert : du visste hva du gikk til!

Er det andre som også syns det er vanskelig?

Grede

[kAninen]

Jeg skjønner godt at du føler som du gjør, men når du blir sammen med en mann som har barn fra før, så må du bearbeide de lyserosa drømmene dine. Greit, så ble ikke svangerskapstiden som du hadde sett for deg. Da er det DIN jobb å snu situasjonen rundt.

Se det fra jentungens side.. Hva om ALT hadde handlet om deg og den nye babyen. Hvordan tror du hun hadde følt seg da? Det kunne fort skje.

Sa du klart i fra til kjæresten din? på en skikkelig måte? Man må jo kommuisere og ikk bare forvente at den andre skal skjønne ditten og datten. Skjønner at det var sårt for det, men jeg synes ærlig talt du er litt barnslig. De har jo helt rett.. du viste hva du gikk til!

[Grede]

Huff da....

Tror mange stemødre vil være enig med meg når det gjelder den "du visste hva du gikk til" kommentaren; nei, vi visste ikke hva vi gikk til!

Men, jeg lurte på om det er noen som føler det som meg? Jeg tror ikke jeg trenger flere som kaller meg barnslig og kjefter....

Men takk for dine synspunkter!

[kAninen]

Jeg kjefter ikke.. så klart ikke. Jeg kjenner deg jo ikke. Det er kanskje vanskelig å sette seg inn i slike situasjoner. Men vi snakker om et lite barn her og du er ei voksen dame. Jeg synes bare det blir for dumt å sutre over at du ikke er den som fikk mest oppmerksomhet. Om det er mange som har kalt deg barnslig, så er det kanskje noe i det?? Jeg hadde heller ikke en samboer som var spes. intressert i svangerskapet, enda dette var hans første barn. Men, jeg orket ikke plage meg selv med det, men fokuserte på det som var BRA. Ingen som dør av å prøve å tenke litt positivt til en forandring. Kanskje du må lete litt for å finne de bra tingene, men finn dem og skift fokus!

[k&j]

Jeg tror de aller fleste steforeldre har hatt liknende følelser fra tid til annen, og har måttet gå noen runder med seg selv på det.

Det klart man ikke helt vet hva man går til, men man tar på seg et ansvar når man velger å leve sammen med noen som har et barn, et helt ufravikelig ansvar.

Tenk deg i en situasjon om 5 år, der du ikke lenger bor sammen med han du bor med nå, du har funnet deg en ny kjæreste som du elsker og har det veldig bra med, bare at han synes at ditt barn er litt veien...

En slik situasjon som du er i nå, har potensialet i seg til å gjøre det til et bedre menneske, fordi du må jobbe din egen kjærlighet og dine forpliktelser og din familie, men den har også potensialet i seg til uavklarte følelser, bitterhet og noen år du etterpå vil angre på.

Datteren til mannen din har akkurat like stor rett på pappaen sin som den nye babyen, og det er faktisk veldig vanlig at pappa tar seg litt ekstra av storesøsken når det er en ny baby i huset, dette er ofte en god investering for å skape et godt søskenforhold.

Husk at denne jenta kan komme til å være en god støtte for ditt barn i mange mange år, antakelig også etter at dere er borte, en viktig person i ditt barns liv.

Dere vil komme til å følge denne jenta gjennom alt mulig, dere kommer til å være i bryllupet hennes, dere blir sikkert nevnt i talen hennes osv, osv.

Hvordan vil du helst at hun skal huske deg? Hvordan vil du at hun og barnet ditt sammen skal huske livet hos deg når de drikker kaffe sammen om 50 år?

Kanskje du og stedatteren din kan finne på litt sammen nå, så kan pappa ta babyen litt?

Du har en enestående mulighet til å vise mannen du elsker at du virkelig elsker han ved å ta datteren hans til deg - bruk den!

[Bebin]

Jeg er stemor til to og mor til to. Jeg skjønner deg veldig godt!

Mitt første svangerskap var også litt sånn som du beskriver, mye dreide seg om hvordan stebarna ville reagere og hva min manns eks mente og sa. Jeg måtte av og til minne meg selv om at barna hans ikke hadde bestemt hvordan ting skulle være!
De gangene jeg følte meg alene om forventningene og gleden over svangerskapet sa jeg fra til mannen min. Han hadde vært gjennom dette to ganger før, dermed var ikke ting like spennende for han. Men han forsto meg og det hjalp når hormonene herjet som verst!

Min stedatter var ni da hun ble storesøster til vårt felles barn og det ble en kjempeopplevelse for alle! (Kanskje med unntak av eks-kona ) Storebror var 19 og ikke så interessert, naturlig nok.
Storesøster var superstolt og viste fram bilder til alle!
Nå har hun altså to småsøsken og hun er verdens beste storesøster, selv om hun bor langt unna.
Begge de to små er også vilt begeistret for storesøster!

Mitt råd er å fortelle mannen din hvordan du føler det! Det er viktig at dere deler gleden over det felles barnet, det trenger ikke gå ut over oppmerksomheten dere gir storesøster. Bruk masse tid til å snakke om babyen og gled dere sammen når hun ikke er hos dere. Når hun er der har hun sikkert stort behov for å bli sett og inkludert i familien. La henne føle at hun blir det.
Dessuten, min erfaring er at det går seg til med tiden. Etter over 7 år sammen er stebarna en naturlig del av familien vår, selv om de ikke er her hele tiden. I begynnelsen trodde jeg ikke at det skulle bli sånn, men det ble det!
Ønsker dere masse lykke til!

[Carpe Diem]

Signerer k&j, veldig godt skrevet.
Som steforelder MÅ man svelge veldig mange kameler, sånn er det bare om man skal få familien til å fungere.
Du syns det er vanskelig, du er voksen, hva tror du den lille jenta på 5 år føler da?

Jeg skjønner godt tankene dine, jeg har det vanskelig selv mange ganger (er stemor selv ja) men jeg har valgt en mann som har barn fra før, og jeg må godta at de har levd ett liv uten min påvirkning og dermed er vi veldig forskjellige. Jeg har ikke fått gitt mine verdier til mine bonusbarn.
At familien greier å sette 5 åringen sine følelser først, syns jeg er veldig bra, hun er tross alt bare ett lite barn.
Ja, små barn kan styre livene våre noe voldsomt,noen styrer dem mere enn godt er.
Nå er jeg ikke sikker på hvordan det er hos deg da. Om hun styrer dag og natt hver uke, må du og din mann prate sammen og finne ut hvordan dere vil ha det, som en familie. Mulig jeg rota meg litt utpå viddene her.....

At man vet hva man går til, jo i en viss grad, men alle er forskjellige og ingen kan skrive en manual om hvordan en sammensatt familie skal fungere.
Det som er alfa omega, er kommunikasjon dere voksne imellom.