Trultomteia
30-03-2002, 07:55
Lurer på hvordan dere mater deres små. Truer dere i maten eller er det barnet som bestemmer? Trodde alle lot barna bestemme helt til jeg besøkte svigerinna mi. Jenta hennes har nettopp begynt med grøt og hun lagde en mengde grøt og sa at det skulle hun spise. Det var ikke kjempestore mengden (20-30 ml vann+grøtpulver), men jeg reagerte litt fordi det er en mengde som jeg til da pleide å gi Kim (han er 6 uker eldre enn henne). Og han vil ikke engang spise opp alt som regel. Men jenta hennes skulle spise alt, og det gjorde hun. Men må si at jeg ikke likte måten. Hun mer eller mindre lå på fanget og gråt mens moren hennes stappet i henne grøt. Det var helt tydelig at hun ikke ville spise grøten. Jeg overnattet hos svigerinna mi og fikk med meg flere matinger. En gang så gikk det helt greit, jenta var villig til å spise og spiste fint (faren som matet). Jeg så det ikke, men hørte heller ingenting. Men siste gangen (før jeg dro hjem) så var det på'n igjen, jenta lå på gulvet og gråt mens mamman stappa inn grøten. Ble helt feil for meg det.
Men, da jeg skulle gi Kim grøt fant jeg ut at jeg skulle prøve hennes metode (ikke flatt altså, men å true i maten). Hun klarte jo noe som jeg har hatt problemer med. Kim spiser grøt, men han er ikke så glad i det, så det blir ikke store mengdene. Jeg begynte å gi Kim mat, men han ville ikke ha. Jeg brydde meg ikke om det og fortsatt å gi ham grøt. Men etter to skjeer så sa det stopp inni meg. Ikke tale om at jeg skulle sitte der og true i gutten mat. Da fikk det heller være. Så han slapp å spise grøt og fikk melk. Men neste måltid...aner ikke hva som skjedde...jeg fikk i ham all grøten lett som bare det. Trengte ikke å true i det hele tatt. Måtte synge litt og avlede oppmerksomheten litt, men det er noe som hører med. Og da jeg ga ham grøt dagen etterpå så gikk det også veldig greit. Økte mengden faktisk, og han fikk i seg alt. Jeg ble kjempestolt og glad. Bekreftet mine tanker om at det ikke er nødvendig å tvinge barn til å spise.
Blir litt spennende å se hvordan de to søskenbarna kommer til å utvikle seg. For svigerinnen min og jeg kommer nok til å oppdra dem på forskjellig måte. Svigerinna mi prøver nok å få et veldig "perfekt" barn, for hun uttaler hele tiden at hun skal lære dattera si ditt og datt, slik at hun ikke gjør som det og det barnet. Nå mener jeg at de barna hun refererer til er ganske normale barn som gjør ting som barn gjør. Kan gi noen eksempler på hva hun skal lære dattera si. Hun skal lære å spise all slags mat (greit standpunkt, men liker ikke metoden hun kommer til å bruke), hun skal slutte med bleie når hun blir 1 år, hun skal tydligvis ikke bli møkkete når hun er ute og leker, svigerinna mi sitter ikke og "snakker" med dattera si fordi da blir hun bortskjemt og kommer til å kreve at noen skal snakke med henne hele tiden (det samme gjelder bæring og fangsitting). Kunne sikkert sagt mer, men poenget er ikke å hakke på henne (selv om det er deilig å få ut litt frustrasjon)
Det jeg lurte på er hvordan dere gir mat. Tvang eller ikke? Hvordan er rammen rundt måltidet? Sitter barna, eller ligger de? Og er det lett å få i maten, eller et slit?
Men, da jeg skulle gi Kim grøt fant jeg ut at jeg skulle prøve hennes metode (ikke flatt altså, men å true i maten). Hun klarte jo noe som jeg har hatt problemer med. Kim spiser grøt, men han er ikke så glad i det, så det blir ikke store mengdene. Jeg begynte å gi Kim mat, men han ville ikke ha. Jeg brydde meg ikke om det og fortsatt å gi ham grøt. Men etter to skjeer så sa det stopp inni meg. Ikke tale om at jeg skulle sitte der og true i gutten mat. Da fikk det heller være. Så han slapp å spise grøt og fikk melk. Men neste måltid...aner ikke hva som skjedde...jeg fikk i ham all grøten lett som bare det. Trengte ikke å true i det hele tatt. Måtte synge litt og avlede oppmerksomheten litt, men det er noe som hører med. Og da jeg ga ham grøt dagen etterpå så gikk det også veldig greit. Økte mengden faktisk, og han fikk i seg alt. Jeg ble kjempestolt og glad. Bekreftet mine tanker om at det ikke er nødvendig å tvinge barn til å spise.
Blir litt spennende å se hvordan de to søskenbarna kommer til å utvikle seg. For svigerinnen min og jeg kommer nok til å oppdra dem på forskjellig måte. Svigerinna mi prøver nok å få et veldig "perfekt" barn, for hun uttaler hele tiden at hun skal lære dattera si ditt og datt, slik at hun ikke gjør som det og det barnet. Nå mener jeg at de barna hun refererer til er ganske normale barn som gjør ting som barn gjør. Kan gi noen eksempler på hva hun skal lære dattera si. Hun skal lære å spise all slags mat (greit standpunkt, men liker ikke metoden hun kommer til å bruke), hun skal slutte med bleie når hun blir 1 år, hun skal tydligvis ikke bli møkkete når hun er ute og leker, svigerinna mi sitter ikke og "snakker" med dattera si fordi da blir hun bortskjemt og kommer til å kreve at noen skal snakke med henne hele tiden (det samme gjelder bæring og fangsitting). Kunne sikkert sagt mer, men poenget er ikke å hakke på henne (selv om det er deilig å få ut litt frustrasjon)
Det jeg lurte på er hvordan dere gir mat. Tvang eller ikke? Hvordan er rammen rundt måltidet? Sitter barna, eller ligger de? Og er det lett å få i maten, eller et slit?