Sosialangst?

[Unregistered]

Jeg har aldri vært til lege eller psykolog for å få diagnosen sosialangst. Men jeg har lest en del om det, og funnet ut at det stemmer mye med slik jeg har/har hatt det.

Jeg var en meget sjenert jente på skolen. Snakket ikke med noen. Var veldig nervøs og hadde bl.a. angst for å lese høyt.
I ALLE friminutt sto jeg alene. Prøvde noen å ta kontakt meg, nikket jeg bare med hodet eller trakk på skuldrene. Jeg ville selvfølgelig ikke ha det slik, men det var akkurat som det var en slags sperre inni meg..Jeg greide ikke bryte den "muren" :(

Da jeg begynte på videregående, ble det litt bedre. Men fortsatt ble jeg kalt for klassens stilleste.
Jeg sluttet på skolen tidlig, og begynte å jobbe. Da gikk alt mye bedre. Men fortsatt hadde jeg INGEN venner, så jeg gikk på en måte glipp av "ungdomstiden" Har faktisk aldri i hele mitt liv vært på en fest!!! (Ikke at det frister meg nå heller da..!)

Og jeg kan vel med hånden på hjertet si, at jeg aldri har hatt en ordentlig venninde, som jeg kunne prate om alt med.

Når jeg møtte mannen min (på jobb), ble heller ikke ting så mye forandret. Men mannen min er vel den enste jeg noen gang har betrodd meg til. Vi har tre barn sammen, og jeg elsker han.

Men alikevell føler jeg meg ikke lykkelig!
Fordi jeg HATER store forsamlinger. Da tenker jeg på bursdager, og andre familie sammenkomster.
Å gå i butikker gjør meg egentlig ingenting. Jeg kjører bil, jobber, og greier meg bra sånn. Har altså ikke angst for å gå ut. Men har angst for å treffe folk, og slippe folk innpå meg.
I store familieselskap elller lignende, sitter jeg der som "den tause" Og føler meg såå dum. Men jeg greier rett og slett ikke få fram et eneste ord. Hvis noen tar kontakt med meg og spør meg om noe, så kan jeg gi et kort svar....men det er alt.
Er livredd for å dumme meg ut!

Å ta en offentlig telefon er noe jeg gruer meg veldig til!
Foreldremøter på skole/barnehage, gjør meg også nervøs!

Dette innlegget ble sikkert litt "kronglete" skrevet (har null tro på meg selv!)

Lurer bare på om det er noen som kjenner seg igjen i det jeg skriver? Føler at jeg er det eneste i hele verden som sliter med meg selv på denne måten.

Må bare nevne....at jeg har vonde minner fra min barndom. Der min mor hele tiden prøvde å svekke selvtilliten min. Og det har hun greid helt fint - det er helt sikkert!!

[Stin@]

Jeg tror du har sosialangst og du burde nok søke hjelp for problemene dine.
Ofte er det slik at det blir verre hvis man ikke gjør noe med det.
Og angst går an å bli kvitt.
Det finnes også medikanmenter som kan brukes.
Jeg har selv hatt angst,men er nå helt kvitt den.

Du må gjerne sende meg en PM hvis du vil snakke mer om dette.

[K@roline]

Viktig at du får hjelp. Skjønner godt at det ikke er lett å gå rundt sånn hele tiden.

[loop]

Enig med de andre her at det er sosial angst og at du kan få det bedre hvis du søker hjelp. Du skriver at mannen din er den eneste du har betrodd deg til. Du greier jo utmerket å sette ord på følelser og tanker i innlegget ditt, hva med å få deg en brevvenn/nettvenn? Du virker som en ok jente du, med mye på hjertet. Helt sikkert mange som vil ha deg som venn. Det å være redd for å slippe folk inn på seg, er kanskje naturlig hvis du har lært deg at det er farlig i barndommen. Selvtilliten har mye med det å gjøre, så trening og samtaler med en som ser deg og tror på deg kan helt sikkert hjelpe deg å jobbe deg ut av dette. Med tre barn, er det jo ikke mulig å unngå sosiale tilstelninger, så at du føler det som et problem nå er ikke så rart. Kjenner godt igjen følelsen, jeg hater foreldremøter og skoleavslutninger, vet ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg og hva jeg skal snakke med folk om. Heldigvis er det blitt bedre med litt trening, så nå¨er det til å overleve, men tidligere syntes jeg det var helt pyton.
Det er flere steder du kan søke hjelp, litt avhengig av hvor du bor. Jeg kjenner kun Østfold, så utover det kan jeg ikke annbefale noen. (er psykiatrisk sykepleier) Legen din kan søke for deg hvis du ønsker samtaler med psykolog eller psykiater. Noen har fokus på barndom, andre på konkrete situsjoner her og nå. Psykiatrisk sykepleietjeneste i kommunen, kan være et godt alternativ, tror du kan ta kontakt selv uten henvisning, litt ulikt fra kommune til kommune. Skriv et brev om det er vanskelig å ringe. De har ofte samtalegrupper med flere med angstproblemer. Det gir god trening og også et nettverk som kan være til hjelp senere. Du er absolutt ikke alene om dette, det vil du raskt se i en slik gruppe. Noen tilbyr ogå være med deg som en støtte på ulike aktiviteter, feks. å komme igang på et treningsenter. "Angstringen" er et privat alternativ som er drevet av brukere med egne erfaringer, de har ulike tilbud også og finnes i de fleste storkommuner. Begge de to siste er gratis. Det finnes mye medisiner for angst, men de fleste gir avhengighet, så det kan være lurt å prøve andre ting først. Det høres ut som du har lest nok om tema, så jeg annbefaler deg å søke noe som innebærer kontakt med andre mennesker. Kommer ikke på mer i farta, ta kontakt om du lurer du på noe. Send gjerne en PM. :)

[Unregistered]

Først, hei til deg hovedinnlegger. Håper det ikke gjør noe om jeg kan spørre om det samme som deg her? Har b,la et spørsmål til sykepleieren som jobber innen psykatrien.
Du skjønner det at jeg har på en måte de samme "trekkene". Jeg er litt sjenert og følsom. (lurer kanskje på om at når man er den mennesketypen er man mer utsatt for sosial angst)
For meg har det gått i baner - avhengig av selvtillit. Nå har jeg måttet kjempe veldig mye og har ikke fått "alt rett opp ihenden" det har vel blitt litt for mye motgang på kort tid, som igjen førte til negative føleser. (jeg er mislykket..etc)
Jeg jobber med meg selv, jeg tvinger meg til foreldresamtaler osv, snakke høyt i forsamlinger er et mareritt og jeg kan gruuuue meg i dagevis hvis jeg må fremlegge noe på skolen, etc. Men jeg har ingen problemer med å ta telefoner ol?
lurer på om jeg har en mild grad av dette? har følt meg unormal til tider, håper det er greit jeg spør.

[Maritmor]

Det er veldig mange i dag med sosial angst i Norge. Vi er et av de mest innesluttede menneskene i verden og her hvor jeg bor er det helt ekstremt. Ikke rart mange i dag utvikler sosial angst eller andre typer angst problemer.

Det eneste jeg kan råde deg til er å faktisk gjøre de tingene du selv ikke liker om og om igjen. Ta telefoner, møt opp og prat når du ser folk. Du trenger selsvagt ikke starte i de største selskapene men begynn i det små. Den eneste muligheten til å overvinne angst på er å nettopp gjøre tingene man er redd for eller ikke liker.

Jeg anbefaler også at man har en ved siden av på den litt tunge veien det er å gå. En man stoler på og er trygg på, det kan hjelpe.

Jeg kjenner mange mennesker med angst. Flere av de har gått i terapi og har prøvd uttalelige terapi ting, slik som gruppeterapi og konjektiv terapi osv. Men du kommer ikke over det ved "bare" å sitte å prate om soslial angsten din. Du er NØDT å gjøre det selv og gå ut og gjøre ting du er redd for. Ja jeg høres sikkert krass ut men faktisk har jeg rimelig god peil på hva jeg snakker om;) Jeg VET det er dritttøft der du står nå. Det er vondt og og man føler seg som en nobody!

En annen ting jeg kan anbefale er at du skriver ned en liste over bra ting over deg selv og en dårlig side. Og vær dønn ærlig. Stol på deg selv når det gjelder bra ting ved deg selv, for det vet jeg uten å kjenne deg at du har:) Alle har masse godt i seg.

Angst er en langvarig sykdom devserre. Det tar tid å komme over, men jobber man efektivt mot målet klarer alle det. Alle som vil. At man i noen situasjoner kan kjenne angstsymptomene kommer selv om man er "frisk" Ja det kan man oppleve resten av livet. Men man lærer seg å leve med dem og ikke av dem.

Når en "angsttanke" kommer skal du prøve å fange den, sett ord på den og se hva den prøver å fortelle deg. Det er du selv som puttet tanker inn i hodet ditt, du tenker at de i rommet tenker slike tanker om deg. DU selv sier til deg selv at tenk om de syns jeg sier noe dumt. Dette blir da til en virkelighetstanke og du tror til slutt den er sann! Men det er den ikke for det er DU som selv har puttet den tanken inn i hodet ditt.

Så når denne tanken kommer da at: tenk om de syns jeg sier noe dumt(et eks. bare) Så fang den, tygg på den og se DA om det egentlig er så sant som du skal ha det til. Hvorfor skulle de tenke slik om deg? Du er akkurat like normal som alle andre. Inegn i et rom sitter å tenker slik. Jeg gjør det aldri, selvfølgelig ser folk dumme ting, menhva så. Da ler man som regel av det og man får det bekreftet. Men mennesker med sosial angst tror dette hele tiden og tør til slutt ikke åpne munnen.

Send meg gjerne en pm om du lurer på mer. Dette innlegget kunne blitt fryktelig langt vist jeg ikke stopper nå. Men det er hjelp å få og det er mulig å bli frisk:) Det er opp til deg selv det!

:klem: :klem:

[loop]

Hei uregistrert! Går ut fra at det meg du spør. Støtter først Maritmors innlegg, mange gode råd der.
Om jeg tror du har sosial angst? Ja, ut fra det du sier og at du selv opplever å ha det. Som diagnose er jeg ikke kompetent til å stille det, det er lege/psykologoppave.
Vil bare tilføye at alle mennesker har angst, hvis ikke ville vi ikke overlevd. Det er jo vårt varselssystem. Det å ikke ha angst, gjør at man søker farlige situasjoner ukrititsk for å søke spenning og det kan virkelig være farlig. Det er når angsten blir uhensiksmessig og tar kontroll over oss vi snakker om syke tilstander. Jeg tror også det ofte er som du sier at personlighet og liten selvtilllit gjør man mer utsatt for ulike typer angst.
Selv erfarer jeg at jeg har angst i noen situasjoner, der jeg føler jeg har liten trygghet og kompetanse. Jeg er utadvendt som person, og i jobbsammenheng foreleser jeg for store grupper uten problem, men det går på trening og at det er emner jeg føler meg trygg på. Med folk jeg kjenner litt, sånn foreldregreier, føler jeg ofte at jeg ikke helt kan "språket", at jeg sliter med sjangeren liksom. Føler meg dum og helt utenfor. Så det trenger ikke alltid å henge sammen. Hvis du opplever angsten din å være såpass hemmende at du ikke lenger kan velge hvordan du styrer dagen din, vil jeg råde deg til å søke hjelp, men det virker som du har rimelig kontroll over den og da kan du jo forsøke å møte angsten selv slik Marit foreslår. Liker ikke å sykeliggjøre angst, for det er noe alle har og det er en del av det å være menneske. Så for de fleste av oss er det heldigvis mulig å gjøre noe med den, og en slik prosess kan tilogmed gjøre oss mer fargerike og interessante som mennesker, for vi oppdager en del positive sider ved oss selv på veien.