Endelig diagnose-men hva bør jeg fortelle?

[Unregistered]

Jeg fikk nylig diagnosen Manisk Depressiv etter mange år med depresjoner og det som hører med.
Jeg har virkelig slitt for å få ting til å fungere,og med diagnose får jeg nå medisiner som kanskje får hverdagen til å fungere igjen.
Jeg har familie,er gift og med tre barn.
Jeg hører med til de som ser friske ut og egentlig er syk innvendig.
Nå lurer jeg på hva jeg skal fortelle til venner og familie.
De nærmeste er greit,men jeg er litt redd folk skal dømme meg etter sykdommen og kanskje få et feilaktig inntrykk.
De som jeg tidligere har møtt med samme diagnose vil jeg kanskje helst slippe å møte igjen...
Utad er jeg som folk flest,jeg passer gjerne andres barn,stiller opp i styre og stell og folk flest har tillit til meg.
Hva mener dere?
Det er ingen vits å fortelle etpar tre om dette og tro at de holder tett.
Jeg føler jo behov selv for å åpne meg og snakke om lidelsen,men jeg føler at dette er noe tabubelagt.

[curry-mama]

Er nok sikkert greit å være åpen og ærlig med de nærmeste. Men vær forsiktig så du ikke blir veldig ukritisk med hvem du forteller det til.Kan være at du seinere når du har tatt innover deg hva du egentlig føler over å ha fått en slik diagnose. Kan jo være greit å selv(sammen med dine nærmeste)å reagere og bearbeide den situasjonen dere står i. Det er ofte fort gjort å buse ut med noe før man egentlig har fått tenkt seg om,nettop fordi man har et behov om å dele og muligens få forståelse av andre for hvordan manhar det. I noen tilfeller kan det være at man i ettertid når man har fått akseptert situasjonen angrer på at man delte det med så mange.
Er ikke så flink å uttrykke meg på nettet,men jeg håper det jeg sa var forståelig.
uansett; lykke til, det er nok ikke lett å ha fått denne diagnosen:klem:

[Blesha]

Sier som Nairam her.

[Tidligere bruker]

Tror jeg ville startet med å si det til min nærmeste familie og venner ganske snart ihvertfall. Ofte kan det være en lettelse i seg selv både for deg og familie/venner at du endelig har fått en diagnose.

Du kunne jo sagt (til dem du valgte å fortelle det til) at du hadde satt pris på om det ble holdt mellom dere til du føler deg klar for å si det til flere, og at du har lyst å fortelle det selv, til dem du føler for skal få vite det. Tror de fleste hadde respektert et slikt ønske!

Når det gjelder andre, kanskje ikke fullt så nær familie, venner, naboer osv. kan du jo vente med å fortelle det, hvis du ikke er helt trygge på dem. Er du derimot det, og føler at du kjenner dem godt, vet de nok hvem DU virkelig er, og normale folk vil vel ikke la en slik diagnose forandre det....?? Det er jo ikke smittsomt, så nekter å tro at de vil bryte tvert av med deg bare pga. noe slikt, og hadde noen gjort det, kan du tenke "de med det" og bare kutte dem ut, da er de ikke verdt mer en skoene de står i spør du meg!

Du blir jo ikke totalt forandra og annerledes bare fordi du nå endelig har fått en diagnose, og skulle de mot all formodning se rart på deg for dette, eller oppføre seg annerledes mot deg, er det vel for det første folk du fint kunne klart deg uten, og for det andre er det dem det er synd på!!

Mitt inntrykk er at det idag er mye mer akseptert å ha en psykisk lidelse. Jeg kjenner flere som har det, og som er veldig åpne om det, de sier at det gjør dem utolig godt og bare få lov å si en dag de har det vondt at, "vet du... i dag har jeg en vanvittig kjip dag...". Jeg tror det kan gjøre godt for deg å være åpen om det, og ikke minst så vet de fleste at det må være tøft å klare å være åpen og ærlig om en slik lidelse, og vil nok ihvertfall PRØVE å forstå, rekke deg en "hjelpende hånd", og gi deg en god klem når det står på som verst!

Litt rotete dette kanskje... men håper du ihvertfall forsto litt av det :) Ønsker deg massevis av lykke til, og håper og tror du vil møte masse positiv respons om du åpner deg!! Klem.

[Unregistered]

Manisk-depresiv lidelse er en alvorlig lidelse, men det betyr ikke at du er syk hele tiden for det. Så lenge du er medisinert og i balanse, er du som folk flest. Flott at du endelig har fått riktig diagnose, så du vet hva du har å slite med og også kan få riktig behandling.
Jeg tenker at de de som kjenner deg, vet at du har hatt mange dårlige perioder, nå vil de kunne forstå bedre hvorfor. Mange med depresjoner opplever å bli misforstått som late og passive, jeg tenker at diagnosen din vil motforklare det. I motsetning til andre alvorlige psykiatriske lidelser er man.-mel. en lidelse som rammer "alle", det trenger ikke ha noe med oppvekst og arv og gjøre i det hele tatt. Mange storheter har hatt den diagnosen. Du har ingenting å skamme deg over, tvert imot har jeg stor respekt for folk som fungerer med mann og tre barn, det er ingen selvfølge. Jeg vet at det å leve med psykiske problemer kan være større prestasasjon, enn for en frisk å gjøre all verdens karriæresteg.
Jeg kjenner mange med den diagnosen, også en i familen som står meg nær. Lidelsen er ikke bare negativ, den gjør også folk kreative og interessante, dagene blir aldri grå og kjedelige.
Hvis du kan se for deg at det på sikt er godt at de rundt deg vet om dette, så kan det være lurt å være åpen, selv om det kan være tøfft i starten. Tror ikke på å be folk holde dette hemmelig, det vil ikke fungere. For barna dine kan det også være en lettelse om det ses på som normalt og naturlig. Dette er problemstillinger som drøftes i Mental Helse, vet ikke om de har nettsider. Du kan jo også høre med legen din. Personlig setter jeg pris på åpenhet, jeg ville ikke hatt problem med å stole på deg eller gitt deg tillit pga diagnose, det avhenger mer av hvem du er. Nå er kanskje jeg litt rar, men jeg tenker at vi alle har litt å slite med, og at galskap er befriende i en ellers kjedelig hverdag.
Nå sier jeg ikke det bare fordi jeg er psykistrisk sykepleier, men kanskje det forklarer hvorfor jeg valgte å bli det;)
Lykke til. Håper du får masse støtte og respekt fra omgivelsene dine!

[Snurreline]

Jeg prsonlig hadde vært åpen om det! Du har da ingenting å skamme deg over.
Slike lider som mansik depresiv,deprisjoner,angs osv har alltid vært tabu lagt. Nå er det opp til oss og våres genrasjon til å få det mer ut i åpenhet synes jeg.
Det er så mange mennekser i Norge som lider av dette og jeg tror at mange flere ville klart seg bedre i hverdagen om vi bare kunnet snakke åpent om det!

Men du må føle hva som er riktig for deg og din familie! Bry deg ikkeom hva andre mener. Om dem trekker seg unna og tror du er gal så viser det bare hvor uvitende og fordomsfulle dem er. OG slike mennesker trenger du ikke i livet ditt uansett!

Du har mann og tre barn og sikkert en familie som støtter deg 200% og det er faktisk alt du trenger. Ha tro på deg selv som person og du vil heve deg over eventuelle bemerkninger osv.


Foresten så er det kjempe flott at du endelig har fått en diagnose
:klem:


Ta godt vare på deg selv og familien!

[Fadese]

Beklageligvis har en del mennesker lett for å se mennesket gjennom briller som farges av en diagnose...
Jeg synes ens helse er såpass privat at man ikke forteller det til hvermann, med mindre man føler behov for det sjøl naturligvis. For min del gjør jeg i alle fall ikke det, uavhengig av om det skulle være såkalte tabubelagte problemer eller ikke.
Det jeg mener er at du ikke bør føle at du har noen "plikt" til å fortelle dette hvis du ikke føler deg komfortabel med det.

Lykke til!