Snart gift
19-02-2004, 21:56
Uff :(
Her er den opprinnelige tråden:
http://www.nybaktmamma.com/plassen/showthread.php?threadid=116950
Nr 2 hadde jeg snakket med på fohånd, det var lettere å ringe henne først, for når det var gjort, var det ingen vei tilbake, da måtte jeg ringe nr 1 og gi den fæle beskjeden.
Jeg la vekt på at hun ikke var noen dårlig venninne, men at jeg rett og slett ikke syntes det passet å ha en forlover man så så lite til. At en forlover er en man burde se mer enn bare til bryllupet, og that`s it.
Hun ble også veldig nysgjerrig på hvem den andre var, fortalte meg hvor dårlig venninne nr 2 var (de kjenner hverandre kun gjennom meg...), syntes det var veldig seint å komme med dette nå (6 mnd igjen til bryllupet...), at det ikke bare var hun som hadde tatt lite initiativ. :soh: (Det siste halvåret, har hun ringt meg 2-3 ganger og vært her 1 gang, jeg har ringt henne flere titalls ganger og vært der tre ganger) Hun lurte på, og jeg svarte at til sammenligning snakker jeg med nr 2 på telefonen nesten daglig og vi ser hverandre ca en gang i mnd, tross i at vi bor 1 t unna hverandre. Hun svarte da at det må jo ha skjedd nå i det siste, for jeg så jo henne aldri før... Tja.. mer enn nr 1 i alle fall, tenkte nå jeg!
Uasett sa jeg til henne at dette var en veldig vanskelig avgjørelse, og at jeg la tida for vennskapet til grunn i utganspunktet, og ikke hvem som var best eller dårligst venninne, og at jeg så dette var en feil jeg ikke klarte å leve med. Og at jeg syntes dette var veldig vanskelig. Jeg sa jeg forstod det om hun var sur, men hun påstod at hun ikke var det (...) Og jeg sa at jeg skjønte reaksjonen hennes, og at det kom som et sjokk. Samt at jeg ikke syntes det var noen vits i å plassere skyld, men at vi rett og slett ser så lite til hverandre og at jeg ikke hadde noen tro på at det ville ta seg opp igjen. At ting går opp og ned, men at det hadde vært dårlig med oss lenge pga avstanden, oig hadde trodd det skulle ta seg opp igjen, men 6 mnd etter at hun flyttet tilbake, var det like lite som da hun bodde langt borte.
Jeg skjønner at hun reagerte, det ville jo jeg også ha gjort, men hun ble også veldig barnslig og anklagende, samt veldig sjalu på nr 2 og ville ha henne til å fremstå som en dårlig venninne fordi jeg noen ganger har beklaget meg over nr 2 til nr 1. Men sånn er det jo alltid. Det går opp og ned. Men nå brukte hun det mot meg, hva jeg tidligere har sagt om nr 2, når vi har hatt våre lite kontakt perioder.
Jeg ser nok ikke min eks forlover noe mer. Og hun kommer nok ikke i bryllupet, selv om jeg skal invitere henne. Jeg har nok mistet en venninne nå. Men på en annen side, så hadde jeg vel egentlig mistet henne fra før av. Dette var bare nådestøtet. Og nå er jeg en drittsekk og verre enn verst. Det kommer "alle" til å få vite. Men det gryr jeg meg fint lite om, for hun kjenner lite folk og ingen av dem kjenner meg heller.
Det er ganske vemodig, vi har kjent hverandre så lenge og vært gjennom så mye. Men jeg todde det skulle ta seg opp igjen og bli bedre når hun flyttet hjem, og da det gjorde det, følte jeg at dette ble veldig feil. Men skal vel ikke velge forlover ut ifra hvem man kjente før, men heller hvem man er sammen med nå, og hvem man ser seg med i fremtiden.
Uff, jeg har vondt nå, dette er leit, trist og veldig vemodig. Men tross det, føler jeg allikevel at jeg har tatt en mest mulig riktig avgjørelse, etter betraktningene å bedømme.
Jeg kommer nok ikke til å sove så godt i natt.
Takk for oppbacking!
Her er den opprinnelige tråden:
http://www.nybaktmamma.com/plassen/showthread.php?threadid=116950
Nr 2 hadde jeg snakket med på fohånd, det var lettere å ringe henne først, for når det var gjort, var det ingen vei tilbake, da måtte jeg ringe nr 1 og gi den fæle beskjeden.
Jeg la vekt på at hun ikke var noen dårlig venninne, men at jeg rett og slett ikke syntes det passet å ha en forlover man så så lite til. At en forlover er en man burde se mer enn bare til bryllupet, og that`s it.
Hun ble også veldig nysgjerrig på hvem den andre var, fortalte meg hvor dårlig venninne nr 2 var (de kjenner hverandre kun gjennom meg...), syntes det var veldig seint å komme med dette nå (6 mnd igjen til bryllupet...), at det ikke bare var hun som hadde tatt lite initiativ. :soh: (Det siste halvåret, har hun ringt meg 2-3 ganger og vært her 1 gang, jeg har ringt henne flere titalls ganger og vært der tre ganger) Hun lurte på, og jeg svarte at til sammenligning snakker jeg med nr 2 på telefonen nesten daglig og vi ser hverandre ca en gang i mnd, tross i at vi bor 1 t unna hverandre. Hun svarte da at det må jo ha skjedd nå i det siste, for jeg så jo henne aldri før... Tja.. mer enn nr 1 i alle fall, tenkte nå jeg!
Uasett sa jeg til henne at dette var en veldig vanskelig avgjørelse, og at jeg la tida for vennskapet til grunn i utganspunktet, og ikke hvem som var best eller dårligst venninne, og at jeg så dette var en feil jeg ikke klarte å leve med. Og at jeg syntes dette var veldig vanskelig. Jeg sa jeg forstod det om hun var sur, men hun påstod at hun ikke var det (...) Og jeg sa at jeg skjønte reaksjonen hennes, og at det kom som et sjokk. Samt at jeg ikke syntes det var noen vits i å plassere skyld, men at vi rett og slett ser så lite til hverandre og at jeg ikke hadde noen tro på at det ville ta seg opp igjen. At ting går opp og ned, men at det hadde vært dårlig med oss lenge pga avstanden, oig hadde trodd det skulle ta seg opp igjen, men 6 mnd etter at hun flyttet tilbake, var det like lite som da hun bodde langt borte.
Jeg skjønner at hun reagerte, det ville jo jeg også ha gjort, men hun ble også veldig barnslig og anklagende, samt veldig sjalu på nr 2 og ville ha henne til å fremstå som en dårlig venninne fordi jeg noen ganger har beklaget meg over nr 2 til nr 1. Men sånn er det jo alltid. Det går opp og ned. Men nå brukte hun det mot meg, hva jeg tidligere har sagt om nr 2, når vi har hatt våre lite kontakt perioder.
Jeg ser nok ikke min eks forlover noe mer. Og hun kommer nok ikke i bryllupet, selv om jeg skal invitere henne. Jeg har nok mistet en venninne nå. Men på en annen side, så hadde jeg vel egentlig mistet henne fra før av. Dette var bare nådestøtet. Og nå er jeg en drittsekk og verre enn verst. Det kommer "alle" til å få vite. Men det gryr jeg meg fint lite om, for hun kjenner lite folk og ingen av dem kjenner meg heller.
Det er ganske vemodig, vi har kjent hverandre så lenge og vært gjennom så mye. Men jeg todde det skulle ta seg opp igjen og bli bedre når hun flyttet hjem, og da det gjorde det, følte jeg at dette ble veldig feil. Men skal vel ikke velge forlover ut ifra hvem man kjente før, men heller hvem man er sammen med nå, og hvem man ser seg med i fremtiden.
Uff, jeg har vondt nå, dette er leit, trist og veldig vemodig. Men tross det, føler jeg allikevel at jeg har tatt en mest mulig riktig avgjørelse, etter betraktningene å bedømme.
Jeg kommer nok ikke til å sove så godt i natt.
Takk for oppbacking!