Stebarn

[Unregistered]

Dette hører kanskje til under steforeldre, men jeg ønsker å være anonym.

Spørsmålet er: Kan man si nei til å overta den daglige omsorgen for sin manns barn (sine/sitt egne/eget stebarn)? Eller er det noe burde forvente at man kan være nødt til å gjøre ettersom man har giftet seg med en mann med barn fra før?

Hovedansvaret vil jo i det fleste tilfeller komme på kona i huset, uansett om vi lever i likestillingens dager. Kan mannen pålegge kona dette ansvaret?

[Maximillia]

Mener du at du vil nekte mannen din å ta den daglige omsorgen for barna sine? Regner med det er en grunn for at han og barnets / barnas mor evt. har kommet fram til at han skal ha den daglige omsorgen.
Jeg syns dette er en situasjon man må regne med kan oppstå når man gifter seg med en som har barn fra før.
Men selvfølgelig er det ikke riktig at han skal "pålegge deg hovedansvaret", det er jo hans barn.
Syns ikke du kan nekte ham å ta daglig omsorg for egne barn, men hvor mye ansvar du er villig til å ta i forhold til dette må du jo finne ut selv og selvfølgelig diskutere med mannen din.

[Teofelia]

For å snu på flisa: se for deg at en mann skulle finne på å nekte deg å ha hovedomsorgen for dine barn. Utenkelig, ikke sant?! Jeg vil gå så langt som til å si at hvis jeg hadde vært i en situasjon der min nye ektemann prøvde å nekte meg å ha den daglige omsorgen for Frøkna, så ville jeg ta forholdet vårt opp til seriøs vurdering. Eller for å si det på en annen måte - hvis valget står mellom mann eller barn, så er valget lett...

Jeg er helt enig med Maximillia: når man gifter seg med en småbarnsfar, så tar man "hele pakka", og i den pakka må man regne med at daglig omsorg for barn kan inngå.

Hvem som tar det meste av ansvaret for barna er hva man gjør det til. Hos oss tar pappaen akkurat like mye ansvar som mamma. Det er opp til deg selv hvor mye av ansvaret du er villig til å påta deg, for det er vel ikke slik at pappaen planlegger å overta omsorgen, med det mål for øye at alt arbeidet skal falle på deg? Dere må selvsagt ta en grundig prat om ansvarsfordelingen før barna flytter hjem til dere, og du må gjøre det klart hvor mye av ansvaret du er villig til å påta deg. Dette har du selvsagt krav på å bli hørt i, men slik jeg ser det har du ingen ting med å "nekte" en far å overta den daglige omsorgen for sine egne barn.

[Belle]

Nei vet du hva. Blir du sammen med en mann som har barn fra før av, får du barna med på kjøpet.
Han må jo få ha kontakt med sine barn.

På en annen side, er du sikker på at han vil ha deg hvis han ikke får ha kontakt med barna sine??

[Robyn]

Skjønte ikke helt hva du mente med "kan mannen pålegge kona dette ansvaret", men dersom det er snakk om at du og mannen vil få den daglige omsorgen så ville jeg jo ikke drømt om å motsette meg det.

Jeg har en sønn fra før, og mannen min kunne jo våge å gjøre forskjell på han og vårt felles barn. Da er det han som hadde forsvunnet ut døra og ikke sønnen min for å si det sånn.

[Tidligere bruker]

Mener du at mannen din skal ha den daglige omsorgen for barnet sitt, men at du ikke vil ha den? Det blir vel litt vanskelig i praksis eller?

Kan mannen pålegge kona dette ansvaret?: Hva i all verden mener du med det? Tror du virkelig at mannen din er intr i å tvinge deg til å ha omsorg for barnet/barna hans?

[Stin@]

Jøsses!
Mener du det slik at du vil nekte din mann å ha daglig omsorg for sine barn?
Om det lar seg gjøre i praksis?
Jeg mener at om du har funnet deg en mann og blitt glad i han,så må du godta hans barn også.

[Unregistered]

Først vil jeg si at jeg nå ser at jeg gjore det rette da jeg valgte å være anonym. Synd at noen alltid skal være så krasse i svarene sine.

Jeg vil ikke nekte mannen min å overta omsorgen. Men ettersom jeg har "hovedomsorgen" for våre felles barn, er jeg redd for at omsorgen for hans barn fra tidligere vil bli en større belastning(dumt ord, kom ikke på noe annet i farta) for meg enn for han. Tenker på klesvask, kjøring, mat, innkjøp av klær ol, og andre ansvarsområder. Syns ikke det blir rettferdig ovenfor meg, og jeg er ikke villig til å få det ansvaret.

Og dette er ikke snakk om å ikke ville ha kontakt med barna hans, men om å ha den fulle og hele omsorgen 24/7.

Ramboline sier: Tror du virkelig at mannen din er intr i å tvinge deg til å ha omsorg for barnet/barna hans?

Tydeligvis vil han at vi skal ha omsorgen for de, ellers hadde han ikke tatt dette opp med meg.

Forstår at dette kan være vanskelig for andre å forstå. Hadde også et litt annet syn på dette før det faktisk ble virkelig.

Er det noen av dere damer som bor sammen med mannens barn? Og hvordan fungerer dt i praksis?

[Stin@]

Du har nok rett når du sier at noen alltid er kvasse i svarene sine.
Men du skal også tenke på at stiller man et spørsmål og ønsker svar,blir det ikke alltid som man har tenkt.
Jeg synes å lese i spørsmålet ditt at du ikke kan tenke deg å ta ansvaret for hans barn,ekstra klesvask,henting og bringing og diverse.
Dette er forsåvidt forståelig,jeg regner med at barna hans nå bor hos sin mor,og at dette ikke var tema da dere ble sammen.
Det må likevel være tungt for din mann om hans tidligere fødte barn ikke kan bo sammen med dere pga dine holdninger.
Du skriver at du har hovedomsorgen for deres felles barn og er redd det kan bli for mye med flere barn.
Hvis mannen din mener at hans barn skal bo hos dere,må det jo bli slik at han også tar sin del?

[Abritta]

Jeg synes ikke grunnene dine er gode nok til å skulle kunne nekte far å ha omsorgen for sine egne barn. Dette/disse barna er like mye hans barn, som de dere felles har.

Og hva ligger bak fars ønske om å ha ungen(e)? Er det pga omsorgssvikt hos mor? sykdom hos mor? eller andre vanskelige ting?
Da må jo evt ungenes sikkerhet og velvære komme først uansett.
Mener jeg.

[Unregistered]

Svaret til deg må jo bli at du skal ikke nekte barna å bo hos dere, men at du og mannen din skal ta en skikkelig prat om fordeling av arbeidsoppgaver mellom dere to.

Og - vær forsiktig på hvordan du formulerer deg når du tar det opp med ham. Du ble lei deg over krasse svar her, men det var jo ikke noe rart du fikk det, som svar på det spørsmålet du formulerte.

Er du like "taktløs" til mannen din, blir det mest sannsynligvis bare krangling istedenfor konstruktive diskusjoner.

[Polyanna]

Jeg er veldig enig i Teofelias svar, men når det er sagt så er dette selvsagt en beslutning dere må ta som familie.

Dersom du er bekymret for det praktiske arbeidet dette medfører, så ville jeg vært ærlig på det, og sagt at jeg forventet at han tok en større bit av dette enn i dag. Bruk litt tid til å tenke gjennom hva du i så fall vil forvente av ham - vær konkret: Henting og bringing? At han tar ansvar for all klesvask? Annet? Bruk også litt tid på å rydde i dine egne motiver: Hva er det du er mest skeptisk til? Hvorfor?

Jeg tror den beste måten å diskutere dette på er å være mest mulig konkret og konstruktiv.

[Delfinus]

Du kan nok ikke nekte han det, og gjør du det så håper jeg valget hans er lett. Barna mine går iallefall foran alt som heter mannfolk som ikke kan akseptere dem.
Jeg skjønner hva du mener, og kan dels følge tankegangen din. Må si meg enig i at du må prate med mannen din, og finne en løsning på disse praktiske "problemene". Han kan ikke pålegge deg noe, men du er jo en naturlig del av familien og må dermed ta en naturlig del av praktiske ting i hverdagen. Og uansett om han sier han skal ta det meste så blir det naturligvis mer på deg uansett, fordi du kan aldri få et godt forhold til hans barn om du ikke involverer deg

[sisle]

Polyannas svarte igrunnen det jeg satt å tenkte på...

Skjønner godt at det er vanskelig å "plutselig" få omsorgen for et stebarn. Jeg er ikke i tvil om at jeg ville ha måttet ta noen runder med meg selv om det, for det er ikke bare enkelt... Men som de andre sier, det er vel igrunnen ikke noe man kan nekte når man først har involvert seg i noen som har barn fra før. (men det kommer jo litt an på hvorfor dere skal ta over hovedomsorgen også).

Men - jeg synes man skal få lov til å ha tvil. Og jeg synes du bør bruke denne tvilen til å ta en skikkelig prat med mannen din. Det er ikke riktig at du har "hovedomsorgen" for deres felles barn, og langt mindre for hans barn. Jeg ville ha gjort det klart - at ja, jeg kan gå inn i den daglige omsorg for dine barn, men da venter jeg at du bidrar. Det er ikke du som skal "betale prisen", for å si det slik... Lykke til!

[lachica]

Hei..

Jeg skjønner at du har et dilemma her, men jeg skal svare deg etter min erfaring med stebarn.
I mitt tilfelle har jeg et barn fra før som min mann gjerne tok ansvaret for og er i praksis mitt barns far..Han tok min sønn som sin egen da han var 2 år gammel og elsker dette barnet over alt på jord.
Når vi hadde vært gift 1 år spurte mannen min meg om jeg kunne tenke meg å få over hans 9 år gamle sønn fra hjemlandet slik at dette barnet ikke skulle måtte leve i en vanskelig situasjon..
Dette valget var ikke vanskelig å ta, jeg kunne ikke like godt nekte min mann å få sønnen hans hit på permanent basis da han selv tok imot min med åpne armer..Så egoistisk kunne jeg aldri ha vært,og det valget har jeg ikke angret på 1 dag..
Min stesønn er idag 11 år og jeg elsker faktisk denne gutten som han skulle ha vært min egen..Han kaller meg t.o.m for mamma, og det gjør meg bare varm om hjertet..
I tillegg har gutten fått det lettere i og med at selv mine foreldre behandler han som sitt ekte barnebarn og gjør ingen verdens forskjell mellom de to "søsknene" og om 10 ukers tid får vi vårt 1 fellesbarn og da er vår lykke komplett...

Etter min mening synes jeg ikke du skal sette deg til motverge mot å ha hans barn boende hos dere, men dere kan derimot legge regler om at fordeling av arbeidoppgaver må bli mere like slik at ikke du sitter med alle byrdene...
Men uansett, et barn er et barn og det fortjener å være der hvor de kan ha det best..

Jeg håper virkelig at du finner ut av ditt dilemma og at det ikke skaper problemer i forholdet dere imellom..