Se hel versjon : Jeg angrer på barnet mitt. (Seriøst)
Unregistered
29-02-2004, 16:00
Ikke avfei dette som et useriøst anonymt innlegg. Jeg ønsker å være anonym fordi dette er et veldig ømtålig tema.
Misforstå meg rett: jeg er glad i barnet mitt. Han blir godt tatt vare på, og er et harmonisk barn. I permisjonstiden var jeg fornøyd med tilværelsen, men jeg oppdager at det er fryktelig vanskelig i forhold til studier/arbeidsliv. Jeg har ingen høyere utdanning, ingen tittel. Har artium. Vet ikke hva jeg vil, men jeg føler ikke jeg har "tid" til å begynne på et 3-6 års studium. Har heller ikke råd eller lyst til å leve på mannen.
Jeg har tenkt på å være hjemme til barnet er 3-4 år. Men hvem vil vel ansette en 30 åring som aldri har vært i arbeidslivet før og som kun har artium? Jeg er redd for at jeg ikke kommer meg ut i arbeid dersom jeg er hjemme i mange år.
Hadde jeg ikke hatt barn hadde jeg fremdeles hatt alle muligheter. Nå er jeg liksom fanget i min egen tilværelse.
Det må være trist for deg å føle det slik. Jeg kunne ikke tenkt meg et liv uten jentene mine jeg nå. Slevfølgelig kunne jeg tenkt meg noen dager helt for meg selv uten barn, men savner dem veldig når de ikke er her.
Det fins jo mange mødre som studerer etc, så det er jo ingen umulighet.
Håper du finner ut av det.
Oisann....Dette er jo bare fryktelig trist lesing!
Jeg håper at du kommer deg fort opp av de tunge tankene før de spiser deg helt opp!!!
Vet du? Det finnes muligheter for å få jobb selvom man har blitt såå gammel at man er 30 (les; slettes ikke gammel) og ikke har høyere utdannelse og har vært hjemme noen år. Klart det! Helt sikkert! Hvorfor i all verden skulle det ikke det da? :cool:
Få troen på deg selv og se muligheter!!! De finnes! HELT sikkert!
Unregistered
29-02-2004, 17:03
Takk for fine svar.
Joda, det finnes nok muligheter. Men jeg føler meg tvunget til å ta en "drittjobb" istedet for å bruke mange år på utdanning og være godt over 30 før jeg i det hele tatt kommer meg ut i arbeidslivet.
Hvis man er hjemme i mange år, er det ikke veldig vanskelig å få seg jobb igjen da? Man er vel ikke så veldig attraktiv etter flere års hjemmetilværelse?
Tror det er viktig å komme seg ut litt, og være mer enn " bare" mamma. Se livet, mulighetene, og alle de ulike valgene menneskene rundt oss tar... La oss inspirere!
Det finnes utallige muligheter, men har en barn må en kanskje planlegge litt bedre, være mer strukturert i det daglige, og stå hardt på for å nå sine mål! Men, mulig er alt- bare en vil det hardt nok!!!
Det er nok mange som vil ansette en person som har vært hjemme med barn, du vil jo ha masse erfaring hjemmefra, og dessuten slipper arb.giver å være redd for at du planlegger å få barn med en eneste gang.
Unregistered
29-02-2004, 17:58
hvorfor du ikke kan studere? Jeg har jobbet og studert litt om en annen i flere år uten å bli noe særlig. Har faktisk bare artium samt ex.phil/ex.fac som avsluttede prosjekter. Må nevnes at jeg hele tiden har visst hva jeg ville, men ikke helt mestret opptakskravene til utdanningen før nå.
Ihvertfall - fikk en sønn sommeren 2002 og var da 25. Hadde permisjon ett år og begynte på en høyskoleutdanning nå i høst. Der skal jeg gå i fire år, og kanskje jeg avslutter med en master etterhvert. Har obligatorisk undervisning og en jobb ved siden av. Likevel er jeg mye mer fleksibel ifht tid med sønnen min enn det mange arbeidende mødre er. Er også mer strukturert enn mine medstudenter, og det kan jeg love deg at jeg ikke hadde vært før - men det har vært en naturlig prosess.
Jeg anbefaler på det sterkeste å starte nå med en utdannelse. Da får du faktisk mye tid til å være mamma også, samtidig som du kan få deg en bedre jobb når du er ferdig. Bachelorgrad på universitetet tar kun 3 år, og når du som 50 åring ser tilbake er det ingenting :)
Lykke til !!
30 år er ikke gammel!
Det går an å gjøre en del for å få seg utdannelse, selv om man vil være mest mulig hjemme. Har ikke pørvd det selv, men det finnes internettbaserte utdanninger, der man f.eks er på samlinger av og til.
Her jeg bor er det mulig å utdanne seg til sykepleier på deltid. Altså ta det over 4 år i stedet for 3.
Undersøk mulighetene dine, ikke bare tenk på begrensningene. Det er fort å "kjøre" seg fast da.
Hvordan er det med besteforeldre, søsken o.l som evt. kan passe ungen innimellom?
Det er kanskje tidlig å tenke utdannelse nå, men når du en gang får overskudd til dette, så er det ikke for sent bare fordi du har passert 30. Jeg vet om flere som har fått seg jobb i den alderen uten å ha så veldig mye arbeidserfaring. I dagens samfunn så er det vel ikke så mange som rekker å få seg mange års arbeidserfaring før de er 30 pga. veldig lang utdannelse.
Det ER mulig å leve etter fyllte 30 også - ikke det at jeg har erfaring, men dette går nok bra skal du se :)
I min klasse på sosialhøgskolen er det en blanding av unge og gamle studenter.
En av de eldre var hjemme med barna da de var små. Hun tok etter hvert deltidsstudie om kvelden. Etter hvert begynte hun å jobbe og har jobbet i mange år. Nå har barna flyttet hjemmefra og hun har begynt på en 3 årig utdannelse. Og hun er langt eldre enn 30 år. :)
Det vil til tider være slitsomt å studere når du har små barn. På den andre siden vil jeg si det kan være en fordel. Du må disponere godt den lille tiden du har, lære deg å utnytte den til det fulle.
I mitt eget tilfelle så ble det ikke noe dreis på utdannelsen før etter at jeg fikk barn. Jeg ble mye mer disiplinert.
Når det gjelder lengden på studier..
En bachelorgrad på høgskole eller universitet er bare 3 år. Og de 3 årene går fort! Jeg syntes jeg nettopp begynte på studiet, men jeg er snart ferdig med 1.året!
Etter hvert, hvis du vil, kan du ta 2 år til og få en mastergrad. Har du en høgskoleutdannelse er det masse å velge i av etter- og videreutdanninger.
Ang økonomien- Du kan jo evnt søke om studielån?
Lykke til! :)
Trist at du føler det slik..
Men alle tog har ikke gått, skal du se .
Ting har en tendens å ordne seg..
Sender deg en varm klem :stakar:
Lykke til .
Hvorfor vil du gå hjemme med barnet til han er 3-4 år? Hvorfor ikke begynne å studere når han er 1 år så kan du ha en Bachelor grad når han er 4 år?
Her må du tenkte på deg selv og hva som gjør deg lykkelig, høres ikke ut som det er noe god løsning for deg å gå hjemme så lenge. Er du motivert for studier (høres så absolutt slik ut) så ikke nøl men kast deg i det før som sist!
Lykke til
Hvis man er hjemme i mange år, er det ikke veldig vanskelig å få seg jobb igjen da? Man er vel ikke så veldig attraktiv etter flere års hjemmetilværelse?
Hei,
Jeg har vært på begge sider av ansettelses bordet i en rekke sammenhenger. All min erfaring tilsier at du burde ha gode muligheter for å finne en jobb.
Det er selvsagt ikke noe positivt å ha store 'gap' på CV'en uten jobb, men det er langt fra verdens undergang.
Det som ofte sees på er hvorfor du ikke har vært i jobb. Hvis du har gått ledig fordi du ikke har klart å finne en jobb, så tyder det på at du ikke har mye initiativ, motivasjon, eller at du ikke har vært en attraktiv jobb-søker.
Hvis du derimot forklarer at du har prioritert å være hjemme med barn, så er det en forklaring de fleste ansettere har respekt for.
Videre kan det faktisk være en fordel å ha barn. Barne foreldre vil gjerne ha en jobb de kan bli i. De er ikke ute etter å hoppe fra jobb til jobb i søk av spennende nye utfordringer. De har så mye annet som tar opp livet deres at de vil heller ha en stabil jobb de kan trives i.
Dette kan øke interessen for å ansette nettopp deg, fordi stabilitet er en av de viktigste tingene folk ser etter når de skal ansette noen.
Jeg skjønner heller ikke hvorfor du ikke kan begynne på et studie når ungen er f.eks et år. Jeg er studiekonsulent på UiO, og vi har masse studenter som ikke er nitten, og mange har barn (fikk barn i studietida selv). Som student er du mer fleksibel ifht. når du velger å lese enn om du hadde vært i en full jobb, det er ofte gode studentbarnehager ved lærestedene, og du får tillegg fra Lånekasse pga. barnet.
Dorothea
01-03-2004, 11:08
Jeg tenker som så at alt blir hva du gjør det til. Tenker du negativt, får du lite ut av det, og prøver du å tenke positivt og gjøre det beste ut av situasjonen, vil du også kome bedre ut av det.
Og ja, jeg veit absolutt hva jeg snakker om. Jeg fikk barn i en vanskelig livssituasjon og måtte sette mange ting på vent, og avlyse mange ting på vent fordi jeg fikk barn. Send meg gjerne en pm om du vil snakke mer om dette. Føler ikke for å legge ut mer om det her.
Og - selvrealisering er viktig selv om man er barn. Jeg skjønner ikke hvorfor i all verden du skal være hjemme med barnet til det er 3-4 år om dette ikke er noe du egentlig ønsker? Man skal ikke glemme seg selv, selv om man får barn. Vil barnet da ha det godt, om ikke mor har det godt med seg selv :???: Man må gjøre det som er best for seg og sine, og ikke hva andre mener er best eller viktig!
Til informasjon, da jeg gikk på høyskolen, var over halvparten av klassen min over 30 år, og halvparten av de som gikk der hadde et eller flere småbarn. I tillegg var det flere som fikk barn underveis og tok alt fra noen mnd til et års permisjon og fortsatte og fullførte etterpå.
Noen høyskoler har man også lagt til rette så man kan ta 75% over 4 år istedenfor 100% over 3 år.
Lykke til!
Jeg blir litt matt når jeg leser at du angrer deg, er det mulig, er min første tanke.
Litt lite gjennomtenkt kanskje?
Får man barn, må man ta det som følger med.
Du får legge opp utdannelsen etterhvert da, kan faktisk ikke se hva som er det store problemet her?
Dorothea
01-03-2004, 13:10
Opprinnelig melding fra Anne M
Jeg blir litt matt når jeg leser at du angrer deg, er det mulig, er min første tanke.
Litt lite gjennomtenkt kanskje?
Får man barn, må man ta det som følger med.
Ja, det er så, men det er nok en del rundt omkring som i dag kan si at de ønsket å vente noe lenger før de fikk barn, planlagt eller ei. Ikke at de ville vært barnet foruten, men at de skulle ønske de hadde ventet lenger den gangen.
Dessuten er det langt fra alle barn som er planlagt, og abort er ikke et alternativ for alle.
Samt at den del får seg faktisk en overraskelse etter at de har fått barn, det ble ikke helt som de trodde - selv nøye gjennomtenkte og planlagte barn. Og da synes jeg det er tøft gjort å innrømme det for seg selv og ikke leve og sveve rundt på en "rosa sky" og late som om alt er greit. Men da må en også gjøre noe med det, dvs gjøre noe med situasjonen så den blir levelig for alle parter.
Det er så tabu her inne å innrømme at å ha barn er uoverkommelig tøft noen ganger, at en noen ganger har stygge tanker og diverse ting. Og jeg synes det er synd en får en sånn moralpreken når en er så tøff og går til det skrittet og innrømmer dette for seg selv.
Det er litt vel seint å nå si: Hvorfor fikk du barn da...?
Syns det er tøft at du tør å sette ord på det du føler jeg.
Jeg er enig med de andre her at det burde ikke være noe problem å ta seg en utdannelse. Det er ikke værre å gå på skole forde om man han barn og 30 år er ingen alder.
Jeg var alene da jeg fikk elstejenta mi. Tok et års permisjon og fortsatte på skole. Har nå gått 5år på skole etter at jeg fikk barn og har jobbet et år. Har hatt permisjon 1 år med hvert av barna. Jeg har fortsatt 2 år igjen av studiet mitt og ser ikke på det som noe problem. Jeg vil være over 30 når jeg er ferdig og jeg er absolutt ikke aleine om det i klassen. Den elste i klassa er maaaange år eldre enn 30:)
Håper du finner ut hva du vil og at du klarer å sortere tankene dine:klem:
"Men da må en også gjøre noe med det, dvs gjøre noe med situasjonen så den blir levelig for alle parter."
Det er dette jeg ville frem til, gjør noe med situasjonen istedet for å grave seg ned og si jeg kan ikke,klarer ikke osv...
At det er stor omveltning å få barn vet alle, og om sjokket blir for stort, må man likevel gjøre endringene i livet.
Jeg fikk barn første gang da jeg var 17,5 år, hun skal konfirmeres neste år :) Ble alene med henne året etter.
Så jeg vet veldig godt hva det vil si å IKKE sveve på en rosa sky.
Det er lov å være lei innimellom, men å angre seg er en helt annen ting.
Om barna er en så stor byrde, så knip igjen en annen gang.
Det skal jaggu mye til for å bli gravid idag om man ikke ønsker det.
Ta det personlig den som føler for det.
Ønsker hovedinnlegger lykke til, skjønner det er en vanskelig situasjon, men det er kun DU som kan endre den! :klem:
Leit at du føler det slik, men på den annen side kan dette motivere deg til å komme igang også. Hvis du ikke har satset på skole til nå, så har du vel prioritert andre ting da, ikke noe i veien med det. Mange begynner studier i voksen alder, jeg var selv en av dem. Begynte sykepleien når sønnen min var 9 måneder, og skoletiden ble min "fritid" hvor jeg kunnr koble av fra andre forpliktelser. Leste lekser og følte meg priviligert som student for første gang. Moro var det og, og hadde fordel av å ha med litt livserfaring også. Velger du yrke i det offentlige er det bruk for deg uansett alder, selv om du er stygggammel;) :D
Dessuten synes jeg det er en ærlig sak og føle anger over valget med å få barn en liten svak stund, det går over. Var selv "bitter" en stund jeg, for jeg måtte gi slipp på planene om utenlandsstudier når jeg ble gravid. Det handler ikke om å ikke være en god mor, men å lære seg å gi slipp på ego og drømmer til fordel for familien. Det kan gjøre vondt det:)
Opprinnelig melding fra Anne M
[
Om barna er en så stor byrde, så knip igjen en annen gang.
Det skal jaggu mye til for å bli gravid idag om man ikke ønsker det.
Ta det personlig den som føler for det.
[/B]
Jeg tar det ikke personlig, men syns du virker litt uvitende. Det er ingen prevansjon som er 100% sikkert. Hvis et prevansjonsmiddel er 99%sikkert så vil det si at 1 av 100 blir gravid mens de går på det. Det kan bli en del mennesker i løpet av et år det. Minipiller er mindre sikkert enn p-piller også, husker ikke hvor mange % sikkerheten er der jeg. Jeg har selv blitt gravid på p-pilla og det var ikke pga slurv, men vi skulle vel brukt kondom i tillegg da kanskje?? Og bare så det er sagt så ser ikke jeg på mine barn som noe byrde og alle har vært like velkomne.
Uvitende? :latter:
Jeg har tre barn, har brukt p-piller, spiral,hormonspiral mellom svangerskapene, har aldri blitt gravid da.
Jeg skrev at det skulle mye til, ikke at det var umulig.
Men den aller beste prevensjonen er fremdeles å knipe igjen :D
Dorothea
02-03-2004, 08:45
AnneM: Det er nettopp slike utsagn som er sårende for de som har blitt ikke planlagt gravid, og enda til gjort sitt beste for å unnngå det. Dette var en gammeldags og lite medfølende holdning, som jeg minst av alle skulle tro du kom med, siden du ble gravid som pur ung, og som du skriver, har tre barn selv.
Som om man ofte ikke har det tøft nok fra før av, skal man i tillegg få den kommentaren "slengt i trynet" at dette er ens egen feil osv, osv.
Kondom har en sikkerhet på 90%. Av 100 som bruker den i et år, vil 10 bli gravide...
Kobberspiral 95% - 5 gravide av 100 per år.
P-piller, 99%
Minipiller 97%
Pesar 90%
Nei for all del, en må ikke ha sex før en er klar til å få barn :gal:
For en kan jo bli gravid og få fordømmelse fra andre fordi en har hatt sex eller "slurvet" med prevensjonen. Og ikke minst - vært dum.
Hannemor
02-03-2004, 09:00
Hvis man planlegger å være hjemme med barn i 3-4 år, så må det være mulig å studere ved siden av det å være hjemmeværende.
Det finnes mange alternativer: NKI, kveldsstudier/deltidsstudier, melde seg på universitetet og følge opp de forelesningene man må/har tid til og lese resten på egenhånd.
Det å få barn behøver ikke å være en begrensning for egen utvikling. Man må være mer fokusert når man holder på med noe for å få ting unnagjort (og det må vel være en fordel hvis man vil studere).
Opprinnelig melding fra Unregistered
hvorfor du ikke kan studere? Jeg har jobbet og studert litt om en annen i flere år uten å bli noe særlig. Har faktisk bare artium samt ex.phil/ex.fac som avsluttede prosjekter. Må nevnes at jeg hele tiden har visst hva jeg ville, men ikke helt mestret opptakskravene til utdanningen før nå.
Ihvertfall - fikk en sønn sommeren 2002 og var da 25. Hadde permisjon ett år og begynte på en høyskoleutdanning nå i høst. Der skal jeg gå i fire år, og kanskje jeg avslutter med en master etterhvert. Har obligatorisk undervisning og en jobb ved siden av. Likevel er jeg mye mer fleksibel ifht tid med sønnen min enn det mange arbeidende mødre er. Er også mer strukturert enn mine medstudenter, og det kan jeg love deg at jeg ikke hadde vært før - men det har vært en naturlig prosess.
Jeg anbefaler på det sterkeste å starte nå med en utdannelse. Da får du faktisk mye tid til å være mamma også, samtidig som du kan få deg en bedre jobb når du er ferdig. Bachelorgrad på universitetet tar kun 3 år, og når du som 50 åring ser tilbake er det ingenting :)
Lykke til !!
Nemlig!
Ingenting er umulig, men det skjer ikke mer enn hva man sørger for selv!
Havhesten
02-03-2004, 09:18
Det høres veldig vondt og frustrerende ut å ha det sånn. Tror også de fleste har perioder hvor alt virker håpløst og man føler seg fanget i hverdagen.
Prøv å se mulighetene. Bruk tid på deg selv også og finn ut hva du virkelig vil. Ikke bare leve for barnet og familien. Det er viktig å bare være seg selv også og få realisert noe av det man virkelig ønsker. Hva med å studere deltid? Hva er interessene dine? Hva kunne du tenke deg å jobbe med? Se muligheter, jeg er sikker på du har opptil flere:-)
Ønsker deg lykke til.
"AnneM: Det er nettopp slike utsagn som er sårende for de som har blitt ikke planlagt gravid, og enda til gjort sitt beste for å unnngå det. Dette var en gammeldags og lite medfølende holdning, som jeg minst av alle skulle tro du kom med, siden du ble gravid som pur ung, og som du skriver, har tre barn selv.
Som om man ofte ikke har det tøft nok fra før av, skal man i tillegg få den kommentaren "slengt i trynet" at dette er ens egen feil osv, osv.
Kondom har en sikkerhet på 90%. Av 100 som bruker den i et år, vil 10 bli gravide...
Kobberspiral 95% - 5 gravide av 100 per år.
P-piller, 99%
Minipiller 97%
Pesar 90%
Nei for all del, en må ikke ha sex før en er klar til å få barn
For en kan jo bli gravid og få fordømmelse fra andre fordi en har hatt sex eller "slurvet" med prevensjonen. Og ikke minst - vært dum."
Minst av alt venter av meg? Du kjenner da ikke meg?
Må visst skrive side opp og side ned for å ikke bli misforstått...
Min oppfatning er at om man blir gravid, så er det ens egen skyld, for å kalle det det. Hvem andre?
Om man blir det mot sin vilje, må man heller ikke klage syns jeg.
Klart det er en kjedelig situasjon, men man må da heller snu det til noe positivt? At grunnen til at man klager er at man ikke kan gå på skole, syns jeg er tynn. Det er da mange som går på skole i voksen alder? Ønsket man for all del å unngå at så skjedde, må man ta sine forhåndsregler. Eller ta støyten når den kommer.
Jeg som ble mor 1 gang i en alder av 17 år vet nøyaktig hva det vil si å måtte ta støyten ja. Jeg ble kastet ut hjemmefra og måtte klare meg selv. Det syns jeg faktisk andre også må.
Kanskje enda mer å forvente av en som er eldre enn jeg var.
Det hjelper ikke sitte å angre etter det har skjedd. Abort var heller ikke noe alternativ for meg, og dermed måtte jeg stå for det. Og det har jeg alltid gjort. Jeg har en flott datter på 14 år, flink på skolen, populær jente.
Så det går an. Jeg skrev til hovedinnlegger at det er kun hun som kan endre situasjonen til noe positivt, det hjelper lite om vi andre skriver oss blå. At vi kan gi råd er en annen ting, men vi kan ikke endre noe.
Syns du, Dorothea at jeg fremdeles er lite medfølende så deg om det. Da har du bare ikke skjønt poengeet mitt.
Tidligere bruker
02-03-2004, 10:56
Husk... det finners ikke hindringer - bare UTFORDRINGER!!! ;)
Opprinnelig melding fra Unregistered
Jeg har tenkt på å være hjemme til barnet er 3-4 år. Men hvem vil vel ansette en 30 åring som aldri har vært i arbeidslivet før og som kun har artium? Jeg er redd for at jeg ikke kommer meg ut i arbeid dersom jeg er hjemme i mange år.
Tankegangen "hadde jeg bare begynt tidligere, men nå er det alt for seint", ødelegger mye for oss i livet. Prøv å legg vekk den om du kan, og se hva du sitter igjen med da...
Hvis du ser bort fra alderen din, hvis du ser bort fra økonomi og at barnet kanskje ikke var planlagt - hvis du kunne starte med blanke ark, hva hadde du gjort da?
Det er ikke noe problem for deg å starte på en utdannelse nå. Det er ikke noe problem å starte om noen år, hvis du føler at det blir for mye å kombinere utdannelse med småbarn.
Det økonomiske ordner seg, hvis du virkelig vil! (sett deg ned sammen med mannen og finn ut hvordan dere kan løse det sammen - det er uansett bare snakk om noen år, ikke for alltid. De fleste må ta opp studielån, det er ikke noen katastrofe.).
Det er ikke noe problem å søke en jobb, selv om du er 30år! For de fleste er 30 år ingen alder, selv om det kanskje er gammelt for deg nå.... (hadde du nærmet deg 50 og var uten yrkeserfaring hadde det kanskje vær verre....)
Prøv å se hva du kan få til ut fra den situasjoen du er i, heller enn å gruble over hva som gikk galt/hva som kunne ha vært om ting hadde vært annerledes. Jada, det er klart at barn i ung alder gir endel ekstra utfordringer som du kanskje hadde unngått om du hadde ventet. Men det er ikke "verdens undergang".
Lykke til!
Tidligere bruker
02-03-2004, 12:42
Kanskje du ikke skal være hjemme så lenge? Som student r du temmelig fleksibel, og jeg synes du gjør barnet ditt til et hinder. Det er ikke nødvendig. Begynte å studere igjen da Lille var 3 mnd, og det har vært helt fint.En god mor er ikke det samme som hjemmeværende mor. Har du det ikke bra må du ta tak og endre på det du ikke liker, men akseptere de forutsetningene som er gitt. Dvs Barnet er der, men du trenger ikke å være hjemme! See?
Mitt barn var ikke helt planlagt, men man kan ikke la enhver uforutsett ting stanse hele livet, man må videre, om ikke annet for ens egen og barnets skyld.
Sisle har kloke ord, her.
Vil bare si til hovedinnlegger at livet er ikke over ved fylte 30. Når du er 30 har du enda ca 35 år til å være yrkesaktiv, så da blir tre års skolegang som en dråpe i havet å regne.
Folk på tretti som setter seg ned og venter på pensjonsalderen - det er så trist... Man utvikler seg hele livet, og det er aldri for sent å ta utdannelse.
Som de andre skriver, du er mye mere fleksibel som student enn som arbeider. Og hvis du får plass i en studentbarnehage så pleier jo de å være billigere enn andre.
Selv blir jeg straks førti, og jeg tenker mer og mer seriøst på å ta en utdannelse (til). Så jeg håper jeg er student neste år.
Dorothea
02-03-2004, 21:44
AnneM:
"Minst av alt venter av meg? Du kjenner da ikke meg?"
Jeg har skrevet på bakgrunn av hva du selv har fortalt her:
"...som jeg minst av alle skulle tro du kom med, siden du ble gravid som pur ung, og som du skriver, har tre barn selv."
Du forteller selv hva du har vært gjennom, og jeg synes derfor det er rart du har en så fordømmende holdning og å være så hard som du er i dine kommentarer med noen som klarer å innrømme noe for seg selv som er så tøft. Så klart ingen andre kan skyldes for at en blir gravid, men det er allikevel lite ålreit å få slike kommentarer slengenede som du kommer med her. Jeg synes ikke det er rart at dette blir oppfattet som fordømmende når du ordelegger deg slik:
"Om barna er en så stor byrde, så knip igjen en annen gang.
Det skal jaggu mye til for å bli gravid idag om man ikke ønsker det.
Ta det personlig den som føler for det"
Og det ble siste ord fra meg i denne saken.
Håper du snart ser lysere på situasjonen. :klem:
Mathias sin mamma
02-03-2004, 23:27
Jeg forstår heller ikke helt hvorfor du ikke føler at du kan ta en utdannelse. Jeg er 28, og hadde ikke engang artium før nå nylig. Har jobbet en del år i en jobb jeg ikke syns gir meg noen ting, og benyttet muligheten til å ta studiekompetanse ved å følge nettundervisning i permisjonen min. Nå er jeg halvveis i det første semesteret mitt på universitetet, samtidig som jeg jobber 55% natt i tillegg. Selvsagt er det litt slitsomt, men samtidig syns jeg at det er kjempegøy, og jeg føler heller ikke at jeg har så mye å gjøre at jeg ikke får tid til sønnen min. (faktisk syns jeg det hadde vært mer slitsomt å gå tilbake i full stilling i jobben min:uff: ) Jeg jobber strukturert og jevnt gjennom hele semesteret,uten at jeg syns jeg jobber meg ihjel, samtidig som jeg har fleksibilitet og overskudd til sønnen min. Det er absolutt mulig å få til!
Til hovedinnlegger:
Jeg håper du har forstått meg rett når jeg sier jeg forstår det er vanskelig, men at jeg syns du burde tenkt på det litt før.
Barnet er her og det er ditt ansvar og din plikt å sørge for det.
Klart det er kjedelig å måtte sette din karriere på vent, men det er konsekvensen her. Livet stopper slett ikke ved 30, jeg syns faktisk livet blir bedre og bedre.
Du har mange år foran deg til å realisere dine planer, du kan allerede nå begynne å planlegge, så kommer du dit du ville til slutt.
Skrev til deg tidligere at det er bare du som kan endre situasjonen, bruk de rundt deg som støttespillere, undersøk dine muligheter og gjør ditt beste for å nå målene dine.
Lykke til.
Unregistered
03-03-2004, 09:48
Opprinnelig melding fra Anne M
Til hovedinnlegger:
Jeg håper du har forstått meg rett når jeg sier jeg forstår det er vanskelig, men at jeg syns du burde tenkt på det litt før.
Barnet er her og det er ditt ansvar og din plikt å sørge for det.
Hun har da ikke sagt at det er noen andres ansvar. Hun sier at hun tar godt vare på barnet og skjønnr tydligvis godt at det er hennes plikt å ta vare på det - det er jo ikke det sakem dreier seg om! :bonk: MEn hun er åpenbart deprimert og sliter, og da hjelper det fint lite at du sier til henne gang på gang at "det skulle du ha tenkt på før, det skulle du ha tenkt på før". Jammen ikke rart at du får pepper for å virke lite medfølende. :sint:
Herregud som dere er ute etter meg da :latter:
Her er ikke takhøyden stor nei.
Unregistered
03-03-2004, 10:14
Opprinnelig melding fra Anne M
Herregud som dere er ute etter meg da :latter:
Her er ikke takhøyden stor nei.
Ikke når det gjelder å sparke folk som ligger nede, nei. :sukk:
Meningen min er ikke å sparke noen, men som bergenser så er jeg gjerne litt høylytt...
BEKLAGER for n`te gang om jeg såret noen.
Synes du bare får bite tenna sammen og prøve å finne en løsning. Det finnes masse som kan gjøres på deltid og hjemme. Da kan du være hjemme og studere samtidig. Internettstudier er også blitt mer og mer vanlig. Gå til en rådgiver og ikke ha den følelsen av at du sløser bort livet ditt, bare du kan gjøre noe med det!! Lykke til!
Håper du får orden på ting, slik at du klarer å se alt det postivive du har rundt deg.
Det må være fryktelig å angre på barnet sitt:uff:
Gjennom jobben min kommer jeg nært innpå mange ulike arbeidsplasser og arbeidsmiljø, og jeg har sett at det er ikke er utdannelsen som avgjør hvor bra den enkelte jobben er. De viktige tingene viser seg gang på gang å være følelsen av å bety noe for bedriften, muligheten til å få utvikle seg og lære nye ting gjennom jobben, miljøet og forholdet til kollegaene osv. Selv har jeg universitetsutdannelse, men kan med hånden på hjertet si at den er mer et bidrag til "status" enn til trivsel... Av og til stiller vi så store krav til oss selv at vi ender opp med å ikke gjøre noe som helst, for det virker jo helt uoppnåelig det vi drømmer om. Men det er mange muligheter. Ta små steg, og vær realistisk, men gi ikke opp drømmen din!
vBulletin® v3.6.8, Copyright ©2000-2008, Jelsoft Enterprises Ltd.