Se hel versjon : Noe å tenke på til dere som syter
Unregistered
03-03-2004, 19:42
Må jeg jeg blir forbauset over hvor mange som skriver inn her og klager på at "hjelpe meg, når reiser pappaen bort noen dager og jeg blir alene med barnet, uff hva skal jeg gjøre osv osv. Som regel er det skikkelig syting og nesten panikkartet innlegg angående dette.
Kan jeg be dere da tenke på oss, og det er faktisk veldig mange av oss her inne, som er alene med barna hele tiden? Vi både henter og leverer i barnehagen/ skole og har omsorgen hele tiden. Og det er jævlig slitsomt som dere helt sikket kan inbille dere.
Derfor blir det fryktelig patetisk og nesten vondt å lese når folk syter og klager når de skal være alene med barna sine noen dager.
Dorothea
03-03-2004, 19:54
Jeg synes du høres svært bitter ut?
Så man skal ikke få lov til å klage litt fordi andre har det verre enn en selv? Skal en alltid tenke sånn, kan man aldri få luftet sin frustrasjon over noe en synes er slitsomt eller ille noen som helst gang.
Jeg er selv svært, svært mye alene med barnet, selv om jeg formelt ikke er alenemor men så og si i praksis, men jeg bryr meg da aldri om at andre synes de har det slitsomt - selv om de er to! Så klart jeg gjør mine tanker om at "de skulle bare ha visst hvor godt de har det". Men på en annen side, har de et helt annet utganspunkt enn meg, så det ER slitsomt for dem - i forhold til hva de er vant til!
Skal man ikke lenger klage over at man er tykk, fordi barna i Afrika sulter, så man kan ikke klage over at man har for mye fordi andre har for lite, og kan man ikke klage over at man har så mye snø å måke bort fordi de som bor i Bergen ikke har snø i det hele tatt og gjerne ville hatt det :???
Nei, vi har alle vårt forskjellige utgangspunkt og om man skal ta hensyn til at alle er så fintfølende som deg, kan man jo ikke si noe som helst lenger.
Dessuten er det MANGE som klager over det når far reiser bort? Har ikke jeg fått med meg...
Og er det ikke lov å savne sin kjære nå heller, da?
Tidligere bruker
03-03-2004, 20:23
Det vil alltid være noen som har det verre.
Mette-marit
03-03-2004, 21:16
Noe sånt som dette gjør meg irritert, hvorfor kan ikke andre klage da? Skal jeg si til deg; Er så lei alenemødre som klager og syter om at det er så slitsomt. Tenk på de som har mistet eller aldri kan få barn da?
Ser du greia mi? Om hvor tåplig det er med slike utsagn? Man er seg selv nærmest, brekker jeg bena kommer jeg til å klage meg blå, selv om naboen har amputert sine!!!!!!
Tidligere bruker
03-03-2004, 21:27
Jeg er alenemor, men jeg sitter da ikke å syter dagen lang.
Jeg har det kjempefint med jenta mi jeg. Nå vet ikke jeg hvordan det faktisk ER å være to om arbeidet heller, men jeg kan godt forstå at hvis mannen blir borte noen dager at de klager litt. De er vant med å være to om jobben og da blir det mere slitsomt når man plutselig er alene.
Syns det er trist med de alenemødrene som bare syter over hvor forferdelig de har det som er alene.
Som sagt, man har det ikke værre enn man gjør det til.
Hilsen en lykkelig alenemor.:)
Opprinnelig melding fra snoopygirl
Jeg er alenemor, men jeg sitter da ikke å syter dagen lang.
Jeg har det kjempefint med jenta mi jeg. Nå vet ikke jeg hvordan det faktisk ER å være to om arbeidet heller, men jeg kan godt forstå at hvis mannen blir borte noen dager at de klager litt. De er vant med å være to om jobben og da blir det mere slitsomt når man plutselig er alene.
Syns det er trist med de alenemødrene som bare syter over hvor forferdelig de har det som er alene.
Som sagt, man har det ikke værre enn man gjør det til.
Hilsen en lykkelig alenemor.:)
Dette var et fint innlegg. :nikker:
Vi må da vel alle få lov til å klage litt over ting som plager oss?
Som det blir sagt her så er det alltid noen som har det verre.
Ang det å "syte" over å plutselig skulle være alene med ungene:
Jeg forstår det godt jeg, at det virker skremmende for dem som er vant til å ha mannen hjemme hele tiden.
Jeg er ikke alenemor på heltid, men mannen jobber i nordsjøen, så jeg er alene i perioder, og får da alt som det medfører av aleneansvar.
Jeg er vant til dette, på lik linje med at alenemødre er vant til å være alenemødre.
Og nettopp fordi at jeg er vant til det, så klager jeg ikke. Joda, det er slitsomt i perioder, men som sagt; jeg er vant til det.
Når jeg leser, eller hører, noen klage over at mannen skal reise bort, så føler jeg heller med dem, og trøster, fremfor å fremheve at dette må du klare, se bare på meg liksom...
Det er snakk om å være medmenneskelig, og å se andres problemer her. Ikke å undervurdere andre fordi at man selv har det SÅ mye verre.
Jeg syntes alenemødre gjør en veldig god jobb med å få alle endene til å møtes, det må jeg si!
Men folk må jo få lov til å klage ut fra sin egen situasjon uten at man skal ha dårlig samvittighet ovenfor de som har det verre!
Syntes Mette-marit sa det veldig bra: Man er seg selv nærmest, brekker jeg bena kommer jeg til å klage meg blå, selv om naboen har amputert sine!!!!!!
Jeg er alenemor og STORTRIVES! :hjerter: Ikke slitsomt, kunne ikke tenke meg å klage over noe som helst ved å være alene med barnet mitt!
De som er vant til å være to, syns sikkert det er skummelt å skulle klare alt alene.
Har ikke noe inntrykk av at mine venninner med mann og barn har det lettere enn meg, ofte tvert imot. :p
Har ikke hørt noen alenemødre som klager og syter jeg da men..:???:
Man klarer det man vil, og får det så fint som man gjør de selv.
Alle har vel lov til å klage litt innimellom!
Opprinnelig melding fra Mette-marit
Man er seg selv nærmest, brekker jeg bena kommer jeg til å klage meg blå, selv om naboen har amputert sine!!!!!!
Bra sagt! :klapp:
Går jo ikke an å si at ingen kan klage, fordi noen har det værre.
Har ikke folk lov til å klage litt eller? Jeg og synes du virker litt bitter i innlegget ditt. Barnefaren her i huset skal reise vekk om 1 1/2 uke ca og hvis jeg vil klage på det, så gjør jeg det.
Vi har 3 barn og det yngste er 4 uker. Jeg er også alene med alle barna hele dagen mens han er på jobb og det er tøft å ta seg av 3 barn en hel dag.
Jeg synes alenemødre gjør en j*vla god jobb jeg, men bare fordi jeg er sammen med barnefaren så skal ikke jeg innimellom få lov til å si noe når han reiser vekk for noen dager f eks?
Hvorfor ikke det?
Det er faktisk folk som har det verre enn meg og deg, f eks barna i afrika, foreldreløse barn o.l.
Det vil alltid være noen som har det mye verre enn oss.
Så klagingen fra oss blir jo grådig liten i forhold, men vi gjør det for det. Det gjør ikke oss til "grinunger" av den grunn.
Kanskje vi klager litt fordi det er tøft å ta seg av barna helt alene den tiden pappa er borte? Det er iallefall det for meg. Særlig sånn som de to eldste barna holder på nå for tiden. Og så har jeg minstemann i tillegg, så mye søvn blir det ikke på natten heller.
Ja, jeg har valgt det selv og jeg vet at sånn er det å ha barn, men jeg har likevel fullt lov til å slippe ut litt damp uansett hva andre måtte si.
Så hvorfor ikke irritere deg over noe annet enn oss som klager? Det finnes mye verre ting ute i den store verden.....
Hei!
Jeg er vel en av dem som skrev et litt panikkartet innlegg da det ble klart at sambo må jobber på stord de neste mnd. ( Vi bor i stavanger....). Har jeg ikke rett til å få litt panikk da?
Du skal vite at alle mine tanker om kveldene har gått til alle dere som er alene med de små dag ut og dag inn. Men hvor skal jeg uttrykke det? Skal jeg skrive innlegg på aleneforeldre? Bare fordet dere har det "verre" enn meg?
Men jeg skjønner ikke hvorfor du virker så bitter. Man er da bare herre over sin egen situasjon...
Lille Blå
04-03-2004, 08:51
Må si meg enig i svarene her!! Man må få lov til å klage om man er frustrert eller redd for noe, uansett årsak!! Det er jo det dette forumet er til for. Dessuten er det helt valgfritt om man vil lese disse innlegene eller ikke!!
Vi trodde aldri vi skulle få barn og vet at vi må igjennom prøverørsprosjekt for å få våre etterlengtede små. Skal jeg da klage over alle innlegg som omhandler abort og hvilke problemer det er for de som evt. ta skal ta det valget?? Jeg gjør i alle fall ikke det. Jeg prøver så godt jeg kan å støtte de som er her inne, uansett situasjon og problem!
Kjære anonym; vær litt medmenneske, føl litt med de som er her inne, istedenfor å irritere deg over "klaging" du mener er urettmessig!!!
Polyanna
04-03-2004, 08:55
Opprinnelig melding fra Mette-marit
Man er seg selv nærmest, brekker jeg bena kommer jeg til å klage meg blå, selv om naboen har amputert sine!!!!!!
:klapp: nemlig!
***"Dessuten er det helt valgfritt om man vil lese disse innlegene eller ikke!!"***
signerer!!!
Phoeebee
04-03-2004, 09:30
Opprinnelig melding fra Mette-marit
Man er seg selv nærmest, brekker jeg bena kommer jeg til å klage meg blå, selv om naboen har amputert sine!!!!!!
Helt ærlig, det utsagnet der kommer jeg til å huske lenge! :fnis: Kanon bra!:kidoki:
For å ta "klagingen" din litt på alvor da...
Jeg var alene i to måneder i fjor og jeg hadde jeg MANGE bekymringer på forhånd. Vår hverdag er lagt opp slik at vi avlaster hverandre - hvis Snuppa holder oss våken hele natta, kan vi bytte på å sove / ta oss av henne - slik at vi begge får sovet ut ganske raskt. Hvis en av oss blir syk så tar den andre hovedansvaret. Hvis Snuppa blir syk og ikke kan ut - så kan den andre gjøre de nødvendige innkjøp. Ja det er tusen ting som kunne skje og hvordan skulle jeg løse det alene?? MYE å bekymre seg over.
Men når alt kom til alt gikk det veldig bra - det skjedde ikke noe spesielt som gjorde at jeg trengte avlastning. Den bekymringen var grunnløs - heldigvis. Så jeg vil si at bekymringen på forhånd var vel så ille som det å være alene.... Derfor skjønner jeg godt at folk gruer seg, klager og er bekymra.
Det som jeg nok ikke hadde sett på forhånd er hvor aleine man er om alt, og hvordan det sliter over tid. Jeg fikk stor respekt for dem som er alene om barn (og da mener jeg alene - ikke de som har pappa til å avlaste hver andre helg. ) Og kommer nok til å ta meg bedre av evt aleneforeldre i min nærhet etter dette. ;)
Man er veldig avhengig av et sterkt nettverk rundt seg. Man er nødt til å ha folk som stille opp på kort varsel i "kriser". Men man trenger også folk som stiller opp på det jevne, i hverdagen. Som gir deg mulighet til å ha et lite friminutt iblandt - til å sove litt ekstra eller til å gjøre noe på egenhånd. Noen som passer på at man ikke blir sittende alene om alt. Det blir mye ansvar og barn, når man er aleine - og veldig mye av "voksenkontakt" er knyttet til familie.
Jeg hadde ikke et slikt nettverk, jeg har ikke familie i nærheten , og heller ikke venner som så det ekstra jeg hadde trengt. Jeg brukte all energi på barn og hverdag, hadde ble det lite igjen til å ta initiativ ovenfor venner, så det bla mange og lange kvelder / helger alene.
Jeg visste at det bare skulle vare i to måneder, men hadde det vært en varig tilstand måtte jeg virkelig ha gjort noe alvorlig for å forandre på situasjonen, ellers hadde jeg slitt meg ut.
Ja det ble mye fram og tilbake - men poenget mitt (hvis jeg har noe) er at det er ikke bare det om man er alene eller ikke som er
kriteriet for om det er slitsomt. Det er mye mer komplisert enn som så - og det er kanskje ikke så lett for utenforstående å vite. Jeg vet ikke hva du har rundt deg, slik at jeg kan vite om du har grunn til å klage om du er alene. Og du vet ikke hva jeg har rundt meg, slikt at du vet om jeg har grunn til å klage om jeg skal være alene en kortere periode. Skjønner?
Regnbuestjernen
04-03-2004, 10:59
Jeg skjønner litt hva du mener, har tenkt samme tanken et par ganger jeg også.. Sitter ei mamma som skal være hjemme i 5 dager med ungen sin på ett år, og vet ikke hvordan det skal gå..
Men så har man de som sitter alene med 2-3-4-5-6 unger stadig vekk...
Forskjellen er vel kanskje at vi som er alene er vant med å sitte alene med ungene.. Det blir ikke den store omveltninga for oss..
Da jeg bodde sammens med pappaen til småen, så syns jeg også det var pyton at han dro!
Men nå er jeg alene, og har det finere enn noen gang!
Koser meg virkelig med alenemammatilværelsen, jeg har kun meg og småen å tenke på, ingen andre å ta hensyn til, og vi kan gjøre akkurat det som faller oss inn!
Alle har ulike terskler for hva de klarer/ikke klarer, og det syns jeg at vi skal respektere.. Greit at vi kan tenke vårt, det gjør man uansett, men det går også ann å la det bli med tankene, og godta at vi er forskjellige alle sammen. ;)
lille berta
04-03-2004, 12:20
En av min beste venninner er alemor til tre stykker. Hun synes det ikke er så fryktelig tungt å være alen, fordi hun er alene om omsorgen. Det er verre å være alene om omsorgen når man egentlig er to. Men dette mener hun at når man er alene så er man instilt på å måtte klare dette alen. Ja det slitsomt til tider. Men hun føler at hun har det bedre nå i og med at nå trenger hun ikke å bli skuffa for den andre parten ikke hjelper til..
Ble litt dumt ordlagt her men håper dere skjønner tegninga. Vi er to, men i perioder så kommer det mye uforusette ting der han er borte. Ogs ynes selv det er litt ekstra slitsomt for jeg er vant med at vi er to stykk om oppgaven... Ser ikke noe galt i det
skilpadda
04-03-2004, 13:03
Jeg syns ikke det er rart at man synes det er litt trist og slitsomt at mannen/samboeren skal være vekk en stund. Selvsagt er det et "luksusproblem" i forhold til dem som er alene hele tiden, men det er jo en helt annen sak. Å savne kjæresten sin er ikke noe mindre kjipt bare fordi naboen ikke har en kjæreste, liksom. Og når hverdagen er lagt opp til at man er to, så er det ikke så enkelt å plutselig sitte med hele ansvaret alene. Overgangen kan ofte være mer slitsom enn den faktiske situasjonen.
Jeg forstår forsåvidt at det kan føles provoserende, dersom man sliter mye selv, å se at andre folk klager enda de [tilsynelatende] har det mye enklere. Men slik vil det kanskje alltid være dersom man går gjennom en tung periode. Og man kan ikke forvente at andre folk skal la være å fortelle om sine problemer, bare fordi man selv føler at ens egne problemer er verre.
Men hovedinnleggeren gjør jo forsåvidt bare det mange andre her gjør - en liten utblåsning om noe hun irriterer seg over. Det er jo litt det slike forum som dette er til, også. :)
Jeg var alene om omsorgen med Helene for noen år siden. Hun var i tillegg hjertesyk, så vi mer eller mindre bodde på sykehuset til tider. Uttallige turer til diverse sykehus, prøver, operasjoner osv. I tillegg kunne hun ikke spise på normal måte, så hun gikk på en pumpe. I førsten matet jeg henne 10 timer i døgnet. Det var utrolig slitsomt både fysisk og psykisk! I tillegg hadde jeg faren hennes hengende over meg med psykoterror. Han var ikke mye snill. Med alt dette, klagde jeg likevel ikke. Husker at jeg syntes at det ikke var vanskelig i det hele tatt. Det var jo bare meg og jenta mi, var jo både vandt til og innstilt på det. Så da går det mye lettere å bare være alene. Hun døde når hun var to år gammel. Etter det pleide jeg å himle med øynene på folk som klaget over bagateller... I det minste så hadde de levendes unger. Jeg kunne bare drømme om en unge som skrek dagen lang...
Men nå som jeg har fått sønnen min med en annen mann, klager jeg faktisk mye mer. Blir fortere sliten, og nesten teller minutter til han kommer hjem om dagen, så han kan ta over så jeg får litt tid for meg selv. Er jo vandt til å være to, og da blir det slitsomt å være en til tider. Sønnen min er frisk og rask, så jeg har ikke det i tillegg heller...
Det vil alltid vær noen som har det værre enn seg. Men det du føler på kroppen selv, er så klart det som opptar deg mest. Synes utsagnet til Mette-Marit var bra sagt! Helt enig!
Tidligere bruker
04-03-2004, 14:06
Bitter hovedinnleggforfatter, ja...
Alt er en vanesak, sikkert. Jeg jobber og studerer full tid, og syns det er stress når jeg da skal være alene med Lille hele kvelden hvis Kjære jobber kveldsvakt. Det er stress å bære en illsint trassunge oppover alle trappene, med handleposer, skolesekk og barnehagesekk på slep. Det er stress å være helt alene når man er vant til å være to, og feks kunne gå på do i fred uten at noen står utenfor og hyler...
Jeg synes det er best når vi er to, Lille synes sikkert det hun også.
Hadde jeg vært alene alltid, ville jeg skkert syntes det var greit også. Er du kanskje bittelitt misunnelig på oss som er to om ansvar og moro? Da synes jeg du skal innrømme det, istedetfor å slenge dritt til de som er ærlige og syns det er mer enn en dans på roser å være mamma alene.
Opprinnelig melding fra Unregistered
Må jeg jeg blir forbauset over hvor mange som skriver inn her og klager på at "hjelpe meg, når reiser pappaen bort noen dager og jeg blir alene med barnet, uff hva skal jeg gjøre osv osv. Som regel er det skikkelig syting og nesten panikkartet innlegg angående dette.
Kan jeg be dere da tenke på oss, og det er faktisk veldig mange av oss her inne, som er alene med barna hele tiden? Vi både henter og leverer i barnehagen/ skole og har omsorgen hele tiden. Og det er jævlig slitsomt som dere helt sikket kan inbille dere.
Derfor blir det fryktelig patetisk og nesten vondt å lese når folk syter og klager når de skal være alene med barna sine noen dager.
I alle dager!!:gal:
Forstår godt at du legger dette innlegget på "pinlige" :herregud:
Du kan jo umulig være seriøs..
PS: jeg har hull i tannen..og det er veldig vondt!!...unskyld er der noen som har gebiss forresten??ikke mening å klage..
Mariosmamma
04-03-2004, 18:38
Opprinnelig melding fra Phoeebee
Helt ærlig, det utsagnet der kommer jeg til å huske lenge! :fnis: Kanon bra!:kidoki:
:nikker: :blunke:
Opprinnelig melding fra Mette-marit
Man er seg selv nærmest, brekker jeg bena kommer jeg til å klage meg blå, selv om naboen har amputert sine!!!!!!
:o Nei, det hadde jeg IKKE fått meg til å gjøre
(altså om du da mener å klage direkte til denne naboen)
Jeg vet at ikke dette gjelder alle, men jeg har ei vennine som er alene mor og hun har mye mer barnefri enn det vi har. Pappan har annahver helg og 1 dag pr uke+ at hun har foreldre som passer om hun skal noe spes. Vi har kansje 4 ganger pr år.
Jeg er gift, men mannen min jobber fra 7-21.30nesten hver dag. + at han jobber 3helger pr mnd. Så omsorgen for barna har jeg så og si alene. Jeg har ikke klagd på dette her inne, men syntes nå jeg har all grunn til å få klage litt om jeg har behov for det.
M@donna.
07-03-2004, 02:01
Opprinnelig melding fra caja
Jeg vet at ikke dette gjelder alle, men jeg har ei vennine som er alene mor og hun har mye mer barnefri enn det vi har. Pappan har annahver helg og 1 dag pr uke+ at hun har foreldre som passer om hun skal noe spes. Vi har kansje 4 ganger pr år.
Jeg er gift, men mannen min jobber fra 7-21.30nesten hver dag. + at han jobber 3helger pr mnd. Så omsorgen for barna har jeg så og si alene. Jeg har ikke klagd på dette her inne, men syntes nå jeg har all grunn til å få klage litt om jeg har behov for det.
Du burde jo ikke si dette hvis hun virkelig"ER", er vennen din.
Klart du kan klage, men ikke bruk noe du ikke har peiling på.
Har du vært alenemor?
Jeg var i en periode alene 5 barn...
Ting du sier her, gjør meg rasende.
:sint:
Opprinnelig melding fra M@donna.
Klart du kan klage, men ikke bruk noe du ikke har peiling på.
Har du vært alenemor?
Hvordan vet du at jeg ikke har peiling på hva jeg snakker om?
JA!
Opprinnelig melding fra M@donna.
Du burde jo ikke si dette hvis hun virkelig"ER", er vennen din.
Klart du kan klage, men ikke bruk noe du ikke har peiling på.
Har du vært alenemor?
Jeg var i en periode alene 5 barn...
Ting du sier her, gjør meg rasende.
:sint: Skjønner egentlig ikke hva du ble så provosert over jeg. :undrer:
Nennemor
07-03-2004, 12:48
Opprinnelig melding fra caja
Skjønner egentlig ikke hva du ble så provosert over jeg. :undrer:
Nei, du kan så si! Dette var da ikke provoserende.
Forglemmegei
07-03-2004, 20:04
I all verden da, M@donna... ditt innlegg ble jeg provosert av!!! Full støtte til caja, som helt klart vet hva hun snakker om!!
Opprinnelig melding fra livi
PS: jeg har hull i tannen..og det er veldig vondt!!...unskyld er der noen som har gebiss forresten??ikke mening å klage..
:fnis:
Men for å svare enda litt mer seriøst da.. Jeg har vel også himlet litt med øynene når mine venninner klager over at mannen skal være borte 2 dager eller noe... Men jeg mener jo ikke noe vondt med det, bare sier til de at "dette klarer du fint", osv. Og at jeg gjerne stiller opp og passer barna noen timer. De sier også at de beundrer alenemødre for det vi klarer, men likevell.. Man klarer det man vil, og det betyr veldig mye hva man er vant med!
Mine foreldre skal feks. reise bort i 2 uker om ikke så lenge, og det gruer jeg meg til!! Da har jeg jo ingen å ha med tulla på besøk til, og få litt avlastning! Så.. jeg har fortsatt full forståelse for at de som blir alene en stund klager litt.
Opprinnelig melding fra livi
PS: jeg har hull i tannen..og det er veldig vondt!!...unskyld er der noen som har gebiss forresten??ikke mening å klage..
:fnis:
Men for å svare enda litt mer seriøst da.. Jeg har vel også himlet litt med øynene når mine venninner klager over at mannen skal være borte 2 dager eller noe... Men jeg mener jo ikke noe vondt med det, bare sier til de at "dette klarer du fint", osv. Og at jeg gjerne stiller opp og passer barna noen timer. De sier også at de beundrer alenemødre for det vi klarer, men likevell.. Man klarer det man vil, og det betyr veldig mye hva man er vant med!
Mine foreldre skal feks. reise bort i 2 uker om ikke så lenge, og det gruer jeg meg til!! Da har jeg jo ingen å ha med tulla på besøk til, og få litt avlastning! Så.. jeg har fortsatt full forståelse for at de som blir alene en stund klager litt.
M@donna.
07-03-2004, 22:14
Opprinnelig melding fra caja
Skjønner egentlig ikke hva du ble så provosert over jeg. :undrer:
Sa ikke att jeg ble provosert, men rasende...
Man kan ikke si att alenemødre har det bedre enn vi som har faste forhold...
Nok om det, skal ikke blande meg mer...
Unregistered
07-03-2004, 23:38
Beklager at jeg sier det, men du virker jo alldeles trangsynt !!!!
Selv om man ikke er alenemor på heltid må man da kunne få rett til å klage litt om mannen skal bort noen dager, eller kanskje til og med noen uker...
Er man vant med å være to om stell av barn, husarbeid, ol så blir det en helt ny situasjon å plutselig skulle bli alene...akkurat som helt i starten når man blir alenemor (med mindre man alltid har vært det) !!!
Veldig mange alenemødre trives faktisk med å være det, og det må jeg si :
Jeg beundrer virkelig alle dere som er alene med barna deres og alt som følger med !! Dere er KJEMPE flinke :) :)
Men vi som er to til vanlig må også få lov til å beklage oss av og til
uten å bli "halshogd" !!!!!
Tidligere bruker
08-03-2004, 16:28
Opprinnelig melding fra livi
I alle dager!!:gal:
Forstår godt at du legger dette innlegget på "pinlige" :herregud:
Du kan jo umulig være seriøs..
PS: jeg har hull i tannen..og det er veldig vondt!!...unskyld er der noen som har gebiss forresten??ikke mening å klage..
Hehe!!! som jeg skulle sagt det selv!! :klapp: :klapp: :p
Mange snodige sjeler rundt omkring i denne verden ja, med mye løye på hjarta... tjihi... :D :uff: :gal:
Forglemmegei
08-03-2004, 18:31
M@donna, tror du må lese det en gang til, jeg.. caja skriver ar HENNES venninne har mere fri enn de selv har!! Også at det gjelder selvfølgelig ikke alle..
Opprinnelig melding fra caja: Jeg vet at ikke dette gjelder alle, men jeg har ei vennine som er alene mor og hun har mye mer barnefri enn det vi har
Sånn, måtte bare kommentere dette en gang til:p
Ellers så er jeg helt enig i det meste her.. alle syter når hverdagen blir litt annerledes, og det betyr ikke at man ikke skjønner at noen har det verre!! Man er seg selv nærmest, som tidligere sagt.. Det er bare sånn mennesker er!!!! Hvem syter vel ikke når man er sinnsykt forkjølet med feber og potte tett nese?? Og ja, det til tross for at noen en kjenner ligger for døden pga kreft!!
M@donna.
08-03-2004, 23:16
Syter hver dag jeg, men det ble så galt å høre att alenemødre har det bedre enn oss andre...
De trenger kanskje litt mer fri etter 14 dager alene med barna, enn oss i familie.
Ikke sett, og ikke lest.
vBulletin® v3.6.8, Copyright ©2000-2008, Jelsoft Enterprises Ltd.