Hva bør jeg gjøre?

[Bekymret...]

Jeg har en venninne som har to barn på 2 1/2år og 8 1/2mnd.. Venninnen min er kanskje ikke av de smarteste ,men hun er snill og grei. Hun har en samboer som er veldig høylytt og jeg vet han tar hardt i henne noen ganger( vet ikke om han slår) men psykisk terror/trakasering d holder han på med. Han har psykiske problemer. Den aller største bekymringen jeg har er barna som lever oppi dette her...størstemann blir veldig ofte skreket veldig til, tatt hardt. De er ikke konsekvente og en ting kan være forbudt i ett øyeblikk for så å være tillatt i neste..min bekymring går også til minstemann som bare blir bært rundt eller lagt i vogna h*n er snart 9 mnd og kan ikke snu seg ennå, heller ikke skyve seg framover...ingenting....h*n bare ligger der...klarer nesten ikke holde opp hodet når jeg legger h.... på magen...bare et minutt ca og så må barnet legge hodet ned å hvile d.

Hva bør jeg gjøre?

Skal jeg bare late som ingenting?
Skal jeg si at kanskje de skulle la barnet ligge mer på magen?
Hva med skrikingen faren gjør til størstemann? Skal jeg si noe?
Er en bekymringsmelding til barnevernet på sin plass,eller hva?
Noen hjelp meg.....hva kan jeg gjøre for at situasjonen skal bli bedre?


Må også fortelle at venninnen min har ingenting hun skulle sagt i dette parforholdet...hun tør ikke annet enn å danse etter hans pipe.....

[beth]

Selvsagt kan du si at barnet må ligge mer på magen!
Du kan kanskje ringe helsestasjonen og prate litt med de. De kan kanskje ha noen råd om hva som kan gjøres, evt kan de gjøre noenting med hensyn til å følge opp disse barna.
En bekymringsmelding til barnevernet kan nok være på sin plass, selv om jeg tviler på at de kan gjøre noe særlig. Men, jeg syns først og fremst det er ungene som fortjener at du forsøker å gjøre alt du kan! De fortjener å ha det trygt og godt, og da bør du gjøre alt som står i din makt for å hjelpe de!

Lykke til- håper du finner frem til noen som kan ta tak i situasjonen, og følge med hvordan ungene har det!

[Anne M]

Ikke lett, har du snakket med venninnen din om det?
Kanskje hun trenger bedre oppfølging fra helsestasjonene? Jeg tror kanskje jeg ville snakket med henne først.
Om du er veldig bekymret, er det kanskje på sin plass å ringe helsestasjonen. Om du vet at han slår mor og/eller barn, hadde jeg ringt barnevernet.

[Tito]

Vanskelig dette her... Vet ikke hvor enkelt det er for deg å snakke med dem (venninnen din) direkte om dette. Spørs om de tar til seg noe av det du sier. Men barna bør jo være første prioritet her. Det er viktig at de får bra nok omsorg.

Lurer på om jeg hadde snakket med både henne og helsestasjonen. Helsestasjonen kan råde deg til hva du bør gjøre om det ikke skjer noen endring. Evt snakke med dem selv og evt kontakte barnevernet. Noe bør du nok uansett gjøre. Er ikke rett å sitte stille å se på dette.

Lykke til!

[Bekymret...]

Jeg har spurt henne om hun har barnet mye på gulvet slik at h*n kan lære seg å krype osv...venninnen min svarer jada,men jeg kan jo se at dette ikke er tilfelle....når jeg er der med min jevngamle sønn så lar hun heller ikke da barnet være på gulvet. I tillegg kjenner også min eksmann dette paret og han er også bekymret for barna....min eksmann er veldig ofte og besøker dem, og han opplever ofte at mannen i huset herser og skriker både på samboeren og eldste barnet.

Det er stygt å si det,men enkelte skulle ikke hatt barn og jeg må nok innrømme at dem ligger under denne kategorien..Han har et veldig usunt temperament og hun mangler en god del almenne kunnskaper. Det er mye lyving,utrygghet dem imellom og barn har jo ikke godt av å vokse opp slik...

Jeg føler meg liksom så råtten som ikke gjør noe, samtidig som jeg føler meg råtten hvis jeg gjør noe. Men barna er jo viktigst, og godt har dem det ikke.

Noen andre med synspunkter?

[Maritmor]

Barna er uansett viktigst i alle situasjoner. DU tenker at noe bør gjøres og DU virker å som en tåelig oppegående person som har tanker og meninger rundt dette. Derfor mener jeg å du bør foreta deg noe å ikke lenger stå på sidelinjen å se på. Det er alles ansvar å ta vare på barna og det er å vår plikt å si i fra når vi mener noe er urett, at det ikke er som det bør være i et hjem.

Ta en telefon til helsestasjonen, du er ikke pliktig da å si hvem det gjelder. Fortell dem dine bekymringer og rådfør deg med dem hva du som utenforstående bør foreta deg i en slik situasjon. Du kan å ta en telefon til barnevernet for å spørre.

Alle barn har det best hos sine foreldre sies det. Og vi har innstaner som kan være til hjelp og nytte når noen trøbler. Ingen sier at disse barna må taes fra foreldrene, det de trenger er litt hjelp og veiledning. Du sier de kanskje er litt "korte" Kanskje ikke like oppegående som mange andre, men det sier ikke at de er dårlige foreldre for det. Det kan rett og slett være så enkelt som at de ikke VET det gjør feil. Ingen barn kommer med bruksanvisning. Derfor kan det være lurt å rådføre seg litt med andre hva man skal gjøre.

Lykke til:)

[Bekymret...]

Jeg vet at jeg må gjøre noe...jeg har tenkt på det lenge og det er vanskelig ettersom jeg kjenner dem veldig godt. Jeg vil ikke gjøre meg uvenner med dem.....men samtidig ser jeg at barna ikke får den tryggheten og roen som barn trenger..De får mat og rene klær, ingenting i veien med d..men det er mange ting som ikke er så bra også... Mangelfull stimulering, veldig ustabil far som har mye aggresjon mot mora og eldste barnet..
Som jeg har sagt før er ikke moren av se smarteste( Kan ikke alfabetet, vanskeligheter med klokka, penger osv) men hun er en god omsorgsperson ovenfor sine barn. Med årene vil hun få vanskeligheter med å lære barna og svare barna på spørsmål de vil komme med etterhvert. Faren har kunnskapene,men han eier ikke emosjonell intelligens....han hjelper ikke henne med noen ting, ser ikke at hun blir sliten, han klager på alt hun gjør,kaller henne idiot osv. Han tar ikke hensyn til at eldstemann hører på.. Han behandler 2 åringen som han skal kunne forstå alt...Lekene eldstemann fikk til jul, får han ikke leke med....noe fikk han leke med en stund, så hadde de bare pakket d vekk...noe er ikke pakket opp engang...d ligger i esker i stua...barnet blir fristet og vil ha dem,men foreldrene sier nei. Jeg vet jeg må gjøre noe....jeg bare gruer meg så veldig....

[Ira]

Opprinnelig melding fra beth
En bekymringsmelding til barnevernet kan nok være på sin plass, selv om jeg tviler på at de kan gjøre noe særlig.
Merkelig antakelse....

Velvel, hadde jeg vært deg hadde jeg ringt barnevernet. Du behøver ikke si hvem det gjelder, men du kan få råd og tips om hva som kan være til barnas beste.
Hvis du ikke ønsker å kontakte barnevernet, går det også an å kontakte familievernkontoret der du bor. Der kan du komme til en "uformell" prat, de kan hjelpe deg til å sette ting litt i perspektiv. I tillegg har de god kunnskap på veiene videre.

Ut fra det du skriver vil jeg karakterisere situasjonen som ganske alvorlig for disse barna. Følgene av å bo sammen med en psykisk syk voksenperson i tillegg til en mor som muligens ikke klarer skjerme barna godt nok fra faren, kan være svært alvorlige.

Spør du meg synes jeg det er helt hårreisende at ikke helsestasjonen allerede har reagert! De må jo ha sett at utviklingen til det yngste barnet overhode ikke er som det skal.

Jeg forstår at dette er en veldig vanskelig situasjon, iom at det er venninnen din det gjelder. Allikevel må barna komme først. De har det ikke godt slik det er nå, det kan jeg garantere deg. Det beste for dem er at noen må reagere nå - ikke om noen år. Hvis situasjonen fortsetter slik som nå, vil de nok (forhåpentligvis) bli fanget opp innenfor skolen. Men barn skal ikke behøve å holde ut med noe ingen andre frivillig ville holdt ut med.

Lykke til videre.

[Bonnie]

Jeg synes absolutt du skal snakke med barnevernet!
Når barnevernet får beskjed om en sak, er det deres plikt å gå inn i hjemmet og undersøke forholdene.
Og da er det opp til dem hva som skjer videre.

Kanskje er det nettopp dette som skal til også, for at de skal skjønne at de må forandre seg?!

Jeg forstår at du synes det er vanskelig, ettersom det er venner av dere.
Men i dette tilfellet bør du tenke på barna, og ikke på venneforholdet.

Lykke til!