Anorexia - Tibakefall

[ex-anorektiker]

Det er flere år siden sist jeg hadde et tilbakefall. Jeg har klart meg bra. Har hele tiden ligget 5-8 kg over min trivselsvekt, men har mer eller mindre lært meg å trives sånn som jeg er.

Etter fødselen, har kroppen endret fasong, og selv om jeg nå litt over et år etter fødselen bare veier 3-4 kg mer enn da jeg ble gravid, og 7-8 kg over ønsket vekt, synes det mer på meg enn før. Fordi kiloene sitter på en annen måte nå.

Jeg ble plutselig klar over det her om dagen. Vi har ikke speil hjemme som går lengre ned enn til puppene ca og jeg går ikke inn i prøverom i butikker. Av hensyn til meg. Men da jeg skulle skitfe på jobben her om dagen, ble jeg klar over hvordan jeg egentlig så ut. Jeg fikk nesten sjokk og bestemte meg der og da for å gjøre noe med det. Problemet er bare at jeg i noen mnd nå har forsøkt å gå ned på en fornuftig måte ved å spise lite, ofte og sunt. Men jeg får desverre ikke trent nok, har ikke anledning til å ha så mye barnefri at jeg får ikke trent en gang i uka engang. Og da klarer jeg ikke gå ned fornuftig. Og da er det bare en måte - den ufornuftige...

Så nå har jeg startet sultekuren. Det er med blandede følelser jeg tar fatt på dette. Jeg regner med at jeg kan kontrollere meg når jeg har nådd ønsket vekt, har pleid å klare det før, så det er ikke det jeg er mest redd for. Jeg er vel heller mer redd for om jeg kommer til å ha tilbakefall oftere nå. Det er jo ikke særlig bra for kroppen min eller forbrenninga, da vil jeg jo til slutt slanke med tjukk... Det er jo mange år siden sist!Og det er skremmende å skulle skjule det for min samboer, finne på masse unnskyldninger ol. Heldigvis er han mye borte og jobber. Men allikevel kan jeg ta fatt på det uten å bekymre meg for barnet mitt, siden jeg har sluttet å amme.

Jeg veit kke helt hvor jeg vil hen med dette innlegget. Jeg finnes ikke motivert til å ikke sulte meg nå. Jeg er så utrolig skremmende, eller skal jeg si deilig motivert for det nå.

Er vel heller kanskje ute etter noen oppmuntrende ord fra andre som veit hvordan det er å ha en spiseforstyrrelse. Og allvitere som ikke har peilig på hva en spiseforstyrrelse innebærer, ber jeg om å la være å komme med formanende ord.

[Tidligere bruker]

Jeg har kanskje ikke spiseforstyrrelse i den forstand du bruker ordet, for jeg overspiser.. Men uansett så er det vanskelig å svare på det du skriver.
Jeg ser fareskiltet når du skriver ordet sultekur.

Jeg syns faktisk ikke at dette er noe du skal begynne med, og iallefall ikke på egenhånd.
Først av alt syns jeg du bør kontakte fastlegen din, snakke med han/hun om hvordan du kan legge om livsstilen din, uten at slankemanien blir en dominerende faktor på nytt.
Evt, kan legen din henvise deg videre til spesiaister.

Jeg forstår jo at det er vanskelig, speislet når det bare en snakk om noen få kilo som man kanskje tror er enkle å få "has" på uten hjelp.
Alliekevl er det jo ikke bare å slanke seg, så lenge man har en historie med anorexia.

[ex-anorektiker]

Siden det er mange år siden jeg hadde alvorlig anorexia, sliter jeg ikke særlig med det lenger. Og alle tilbakefall jeg har hatt etter det, har ikke vært alvorlige. Det har da vært snakk om 5-10 kg på en kropp som slettes ikke er mager fra før av. Jeg har alltid stoppet når jeg har vært fornøyd. Har heldigvis hatt såpass selvinnsikt når jeg har "holdt på". Men det er jo allikevel ikke særlig sunt å tulle med kroppen sånn. Jeg har noen kg jeg skulle ha tatt av, i lang tid, men jeg kommer ikke ned i det hele tatt når jeg ikke får trent, og det er veldig frustrerende når jeg har prøvd så iherdig og sunt i så lang tid uten å gå ned fordi jeg ikke får trent ved siden av.

Det er allikevel frustrerende at jeg nå, etter så mange år uten tanken på sultekur, har fått det igjen. Spesielt når jeg nå har vært så flink så lenge.

Hvordan er det med dere andre ex-anorektikere? Har dere hatt mange tilbakefall, og hvordan har det artet seg?

Vedr støtte og hjelp, så har jeg kontakt med anorexia-bulemia-gruppa i distriktet. Lege ol er ikke tingen for meg pga en dårlig erfaring med BUP som tenåring.

[Maximillia]

Du kan gjerne sende meg en PM hvis du vil.

[livi]

Du vet jo tydeligvis at du har et problem...det er jo en begynnelse:stakar:

[ex-anorektiker]

Opprinnelig melding fra livi
Du vet jo tydeligvis at du har et problem...det er jo en begynnelse:stakar:

Ja, og i mitt tilfelle og for mange andre som har en spiseforstyrrelse, er det nok ikke alltid et realistisk mål å være 100% frisk, men heller å drive skadebegrensning når det står på som verst. Det er vel kanskje det jeg er inne på nå :???: Jeg kan nok ikke stoppe dette tilbakefallet, men jeg kan prøve å gjøre det minst mulig ved å prøve å holde meg mest mulig i skinnet.

Samboeren vil nok få greie på det, men ikke før det begynner å gå over litt igjen. Han har ikke opplevd det med meg før siden det er så lenge siden sist, og ofte gjør andre mer skade enn nytte. Noen pårørende har en tendens til å bli mer kontrollerende enn støttende, noe som ofte fører mer med seg. Dvs, da må jeg kaste opp isteden etterpå og vike mer unna og juge enda mer fordi jeg må skjule meg enda mer. Jeg trenger støtte og oppmuntring nå, ikke en overvåkende og kontrollerende samboer som sier "ikke gjør det". Det hjelper fint lite akkurat nå.

[Eowyn]

Jeg har slitt med bulimi i mange år, fra jeg var tretten til jeg var atten. Slutta da jeg traff han som er far til sønnen min. Har hatt et par-tre tilbakefall i året siden, med vanvittige spiseorgier og påfølgende finger i halsen Det siste tilbakefallet var en mnd før fødselen. Anorexi har jeg ikke hatt, så det kan jeg ikke uttale meg om, men jeg tror du bør ta kontakt med legen din. Faren er stor for at sykdommen tar overhånd før du aner det. Jeg syns ikke du bør satse på at du skal klare å beholde kontrollen. Spiseforstyrrelser er lumske sykdommer.