Orker snart ikke mer....

[Dolphinia]

Jeg er så sliten....... er sykmeldt og vet ikke helt hva som feiler meg.....

Helt siden jeg var 3 mndr på vei har jeg følt meg deprimert og helt utslett, legen min sykmeldte meg da for utmattelse og sendte meg på sykehuset og mente jeg hadde fødselsangst, bullshit!

Følelsene er fortsatt der; sliten, lei meg, føler meg tom, trist, føler ikke som jeg har noe mer å gi, har mest lyst til å bare legge meg under dyna og bli der!

Har stoffskifteproblemer men ikke påvist på prøver, men får tyroksin pga at jeg har så mange av symptomene....
Så depresjon kan nok komme av det også, men det gjør det ikke noe bedre å leve med, men jeg vet hvertfall hva som kan være årsaken....

Jeg står opp, leverer sønnen hos dagmamma, har dårlig samvittighet fordi jeg har han der hele dagen når jeg like godt kunne hatt han hjemme og jeg hadde fått meg meg så mye mer av utviklinga hans. Og økonomien hadde jo blitt litt bedre også.

PRøvde en dag her, men jeg holdt nesten ikke ut, så sliten, blir sinna for ingenting, jeg orker rett og slett ikke å være alene med gutten min hele dagen.

Han sover dårlig for tiden også, og det tærer såklart også på.
Samboern vet nok ikke helt hvordan han skal ta dette, det er liksom ingenting som hjelper.

Trøst hjelper heller ikke når jeg føler meg så deprimert.

Tårene triller, det gjør så vondt inni meg, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, hvordan jeg skal takle dette. Det er så sårt tema og vanskelig å ta opp med en lege, klarer ikke å uttrykke meg slik jeg vil.

Jeg knekker sammen rett og slett når presset blir for stort.
ORker ikke endring i planer, dersom vi skal gjøre noe i en planlagt rekkefølge, eller skal ha noe bestemt til middag eller lignende, føler det som hele min verden raser sammen dersom vi endrer på noe.

Impulsive ting er nesten bare å glemme, klarer det stort sett ikke! Vel koselige ting med samboern er topp, men dersom det innebærer at jeg sitter med sønnen eller jeg må gjøre noe alene som jeg ikke har helt lyst til. Føles det som alt og alle er "imot" meg, jeg klarer liksom ikke omstillingen. Hjernen min er programmert med en rekkefølge og kan sjelden omprogrammeres!

Sitter her i rotet hjemme og orker ikke å ta tak i det, selv om samboern stakkars jobber overtid og har jobbet mye denne uken og er sliten når han kommer hjem. Og skulle så gjerne sett at han slapp å begynne å rydde å vaske når han kom hjem. Når jeg egentlig kunne tatt litt hver dag eller bare innimellom.
Men noen dager går det greit, andre dager er jævlige.

Er sliten av bare å stå opp og være hjemme og småtusle og så legge meg om kvelden. Stort mer skal det ikke til for meg å bli helt utslitt....

Vet ikke hva jeg skal gjøre, hvordan eller om jeg takler det.....

[Tidligere bruker]

Uff... høres utrolig vondt ut.... Du sier du syns det er et sårt tema som er vanskelig for deg å snakke med en lege om... men hva hvis du får med deg noen som står deg nær og som du stoler på (venninne, mor e.l) til legen sammen med deg, som kan hjelpe deg å forklare...?? Høres jo helt klart ut som fødselsdepresjon dette... (kjenner flere som har det, som forteller akkurat det samme som deg). Uansett håper jeg virkelig det ordner seg for deg snart!! Og syns ikke du skal ha dårlig samvittighet for at du må ha sønnen din hos dagmamma! er ikke alltid det mest logiske og naturlige som er det beste for deg/familien din vet du!
Ikke vær redd for å sende pm/mail hvis du vil snakke mer! En god :klem: til deg :)

[Gremli Skremli]

Jeg synes dette høres ut som klinisk depresjon og at du trenger profesjonell hjelp. Men det får du kanskje allerede? Ingen fortjener i hvert fall å ha det sånn. :( Hvis det stemmer at ingenting kan trøste deg og at du ikke føler deg i stand til å ta hånd om gutten din- gå til en psykolog! Det er hjelp å få...

[Unregistered]

Får ingen prof. hjelp nå nei. Bare samboern som prøver så godt han kan.

Var akkurat hos legen og skulle utvide sykmeldingen pga stoffskifte mitt har vært sykmeldt siden før jul. Hadde egentlig planer om å si ifra da, men jeg orker rett og slett ikke.

Det bare stoppet seg.
Det tok så lang tid for meg å søke hjelp da jeg var gravid, men da jeg bare ble avvist da, er det et enda større utfordring denne gangen. Brukte flere måneder sist på å klare å ta kontakt.

Vet ikke om det er fødselsdepresjon heller, har jo hatt det siden kort tid etter jeg ble gravid, og sønnen min er snart 16 måneder gammel. Men jeg har jo hatt det hele tiden likevel!

Ting blir ikke bedre av at jeg er overvektig og sliter forferdelig for å gå ned i vekt, håper tyroksinen skal øke stoffskiftet mitt litt slik at jeg forbrenner litt, har kun mistet 1 kg på ett år..... Men har lagt om kostholdet i bare 1 uke nå og har brått mistet 1,8, Lindberg-antydninger i kostholdet mitt vil jeg si...

Foreløpig vet jeg ikke om jeg klarer å "stå frem" men det hadde likevel vært godt å hatt noen å snakke med, så vi får se om jeg sender deg en PM etterhvert Ciara.

Gremli: hva vil klinisk depresjon si? og profesjonell hjelp? Hvordan går man frem, altså videre fra å kontakte fastlege?

Beste for meg er forutsigbarhet og langtidsplanlegging, men ikke alltid like lett når samboern gjerne vil være impulsiv innimellom....

[Finni]

Kjære deg.
Det er ikke godt å ha det slik du har det nå. Du bør absolutt få profisjonell hjelp. Dersom du fortsetter å øse alt utover samboeren din, risikrer du å knekke dere begge med tiden.
Jeg fikk beskjed av pyskologen jeg gikk til for noen år siden, at mannen skulle være min kjæreset og ikke sjelesørger. Tror det er viktig å skille litt der, for å beholde forholdet friskt.

For å få profesionell hjelp, må du gå til fastlegen din. Han vil da henvise deg til en pyskolog.
Legen trenger ikke vite i detalj hvorfor du vil ha henvisningen, men litt kommer han nok til å spørre, bl.a slik at det kan avgjøres om du trenger hjelp straks, eller om du kan settes i køen.


Du kan gjerne sende meg en pm :klem:

[Unregistered]

Det er det jeg tenker også, det er ikke riktig at han skal belastes med dette.
Jeg vil nyte tiden vår og ikke at den skal være overskygget av dette.

Ikke blir det noen koselig småbarntid heller, når vi skal gå rundt å bekymre oss for dette!

Det er ikke riktig at samboern skal gå over være redd for meg, vil ikke at han skal tenke sånn når han tenker på meg....

Men sånn er det dessverre....

Lurer på om jeg kanksje skal vise dette til sabmoern, kanskje han kan bli med meg tilbake til legen neste gang, skal dit først i slutten av måneden. Kanskje det da blir lettere for meg, jeg er redd forat når jeg først ber legen om henvisning til psykolog vil jeg knekke fullstendig sammen.......

Tror jeg får ta en pause fra skrivinga jeg, titter innom idag eller imorgen, blir litt for mye for meg! Tårene bare renner, skal jo hente gutten min hos dagmammaen og vil ikke se ut som det tussetrollet heller.....

Takk for all støtte, er mulig jeg tar kontakt.... men vi får se...
Det er hvertfall godt å vite at det er flere der som har opplevde det eller har hjulpet noen som har vært gjennom det.....

[Finni]

Et lite tips som muligens kan hjelpe deg litt iveg...

Ring for å få en legetime snarest, og oppgi i telefonen at du ønsker henvisnng til pyskolog. da vil legen allerede vite hva det gjelder når du kommer, og du vil slippe å måtte fortelle det selv.

Den gang jeg bad om henvisning forløp det ca. slik:
legen: Hei, hvordan går det. Hva lurte du på idag?
meg: Jeg sliter litt med .....og tror jeg kanskje burde få en henvisning til pyskolog *svette**svette*
Litt bla bla...
legen: Ja, skal vi se.....denne pyskologen har ikke så lang ventetid. Jeg skriver en henvisning så kontakter han deg snart.
Håper du finner utav problemene.

Altså ingen hokus pokus. Jeg var kjempenervøs på forhånd.
Husk dette er noe legene gjør/hører flere ganger i uken.

Dersom du føler det er lettere å ha med mannen, så gjør det.

Bare det at du har skrvet her inne, anonumt er et stort skritt i riktig retning. :klem:

[Gremli Skremli]

Beklager at jeg ikke svarer før nå, har litt problemer med modemet i dag.
Gjorde et søk og fant en god forklaring på hva klinisk depresjon er her (http://www.dagbladet.no/print?/dinside/2001/10/03/285661.html)

Klipper ut dette sitatet:
- En klinisk depresjon er mer alvorlig enn at man føler seg trist og mismodig i noen dager. Det gjør vi alle. Vi snakker om en tilstand som går ut over livskvaliteten i lengre tid, og som en bør vurdere å søke faglig hjelp for, sier Odd Steffen Dalgard, professor i samfunnsmedisin, til Dagbladet.no.

Håper du ber om hjelp. Du må så klart gjerne ta kontakt med meg også, forresten.

[Tidligere bruker]

hormon preparater jeg..
Dvs p-piller osv. Det er jo også sånn i svangerskapet, at man kan bli ekstra "sensitiv" pga hormoner....
Tenkte bare å si det, at hvis du går på feks p-piller, så kan det slå ut sånn. Orker ikke, vil ikke, gidder ikke....
Til opplysning!

Ps: Det skal ikke mye til hvis man er sensitiv, minipillen ga til og med lette "depresjoner"......

[Tidligere bruker]

Har du vurdert å legge om til et karbokontrollert kosthold. Det hjalp på mange av mine symptomer. Sjekk gjerne ut linken i signaturen min eller send meg en PM.

Om du leser Fedon sin første bok så finner du kanskje igjen en del ting der.

Når det gjelder proff hjelp kan du få det gjennom familievernkontoret. Dette påvirker jo forholdet deres så om dere bruker det som ingangsport så blir det mulig. De har psykoger der også og du trenger ikke henvisning fra lege.

Det er venteliste på psykologer med samarbeidsavtaler så et alternativ er å ta en ringerunde og finne en privat psykolog. De står listet i gule sider.

Angående depresjon så har mange hatt stor nytte av Rosenrot og det kan være verd å forsøke og er helt ufarlig.

[Dolphinia]

Maz: jeg er i start fasen på karbohydratkontrollert kosthold, men synes innimellom at det er litt vanskelig....
Men i hovedsak prøver jeg så godt jeg kan..... Når jeg kan så fjerner jeg karbohydratene, eller holder meg til kun grønnsakene som evt. er til maten. MEn skal også prøve å holde meg unna kokte gulrøtter.

Det er mye å sette seg inn i, men jeg har begge bøkene til Lindberg, skal også skaffe meg GI-liste. Er forresten endel på karbojunkie også....Flott side, HP er flink der!

Føler meg litt bedre idag og det er veldig deilig.

Ellers:
Vet ikke om det kan være pga hormoner, bruker hormonspiral, men den utgir vel ikke hormonene annet enn i livmoren..... nettopp derfor man kan bli gravid fort når man tar den ut, det sitter ikke rester igjen ellers i kroppen.

Tror nok heller som Gremli at det kan være klinisk depresjon.
Skal vise samboern denne tråden idag, så får vi vurdere hva vi skal gjøre, hvordan osv.

[Nuppen]

Men har nok ikke hatt det så ille som deg.
For meg hjalp det i allefall masse å kutte ut karbohydratene - etter bare et par uker kom energien! Det hjelper også masse for meg å bevege seg - gå en tur, særlig litt tidlig på dagen.
Er ingen sylfide jeg heller, men nå går det rette veien....
Stå på med dietten du, selv om du skulle skeie ut innimellom så kommer det alltid en ny dag og nye sjanser.....
Lykke til!

[Dolphinia]

Det er godt å høre at reduserte mengder karbohydrater hjelper på en depresjon. Det gir meg bare ytterligere motivasjon til å fortsette.

Frokosten idag var et speilegg + litt kjøttdeig..... hadde helt glemt å fylle opp grønnsakskuffen igår....

Har bestemt meg for å;

hjemme spiser jeg maten og kutter karbohydratene, eller hverfall sterkt redusert. Og innimellom grønnsaker til.

Er jeg borte reduserer jeg det jeg kan, men er ikke alltid jeg får det til!

Hvordan gjør dere det?

Formen var bedre igår, men er verre igjen idag... Men jeg er alene med sønnen idag.

Samboern skulle egentlig på fest fredag, men utsatte det fordi jeg får så nedfor, og igår var formen mye bedre så jeg sa at jeg trodde det skulle gå bra, men nå er det slitsomt!

[Nuppen]

Hjemme spiser jeg mest mulig riktig mat, men holder meg til ganske vanlig kost. Dvs. litt grovt brød/klibrød/Ryvita knekkebrød til frokost, med masse godt pålegg (egg, skinke, leverpostei, tomater, agurk, rekesalat, makrell eller hva du liker) Drikker te eller melk. Lunsj er ofte salat, frukt, rå gulrot, juice eller som frokost. Middag deet vi ellers har, men styrer unna pannekaker, vafler, risgrøt og tar bare litt potet/pasta. Så er jeg helt cola- og sjokoman så jeg unner meg litt Pepsi Max og litt mørk sjokolade i ny og ne.... det hjelper litt på humøret også, det....
Men er jeg borte tar jeg det jeg får servert, men bare en porsjon, og jeg velger det "sunneste" alternativet.
Jeg må ut og gå hver morgen, følge barn til barnehagen og lufte hunden, og de dagene jeg ikke kommer meg ut fra morgenen av, eller tar bilen.... er formen mere råtten og det blir mer TV sløving og mindre gjort. Men prøver å få gjort NOE likevel, for da føler jeg meg bedre etterpå. Setter meg små mål, som f.eks rydde av og vaske kjøkkenbordet, legge sammen klesvasken, rydde opp legoklossene, gå ut med søpla.....
Får jeg gjort noe nyttig, stiger humøret og samvittigheten blir mye bedre......
Kanskje noe av dette passer for deg?

[Tidligere bruker]

Tror dette kan gi samme effekt på humør etc som p-piller osv.
Burde spørre legen din. Kan jo være flere ting som gjør at du føler så ille....:klem:

Håper du blir bedre snart!

[I samme båt]

Andre ting som hjelper, er å senke ambisjonsnivået.

Jeg har hatt det sånn som deg. Lenge. Jeg har heller ikke fått noe profesjonell hjelp. Det som hjelper meg, er å lage veldig korte lister over hva som skal gjøres i løpet av dagen. Bedre med to ting på lista, som faktisk blir gjort, enn en vanvittig lang liste med ugjorte ting på slutten av dagen. (Prøv FlyLady. Der er det slik at man skal gå små skritt, og det hjelper både mot hybelkaniner og dårlig humør, helt sant. )

Har du sjekket jernlageret ditt?

Det er synd at vi skal være så slitne. Og at det skal være så skammelig. For meg hjalp det veldig å få sagt det til noen. Bare det å si det høyt, og å bli hørt.

Hos oss er det også sånn at mannen tar støyten, og på utsiden ser det bra ut... Men helt bra er det lenge siden det har vært. Kjenner igjen den der med at man sier at nå går det bra, og så raser alt i det øyblikk mannen er ute av døren...

Kom du deg til legen? Hvordan går det med deg nå?

[Tidligere bruker]

Inne på Karbojunkie fikk jeg et råd om å prøve rosenrot. Det hjalp på tungsinnet mitt. Men det tar nok ikke en klinisk depresjon men et steg på veien kan det være.

Hjelp finnes der ute men en må tørre og spørre og spørre rett person. Dessverre er legestanden som alle andre grupper ekstremt personavhengig.

[Bokormen]

Tror nok en tur til psykolog kan være til hjelp. Om ikke annet for å hjelpe deg å finne ut av hva som plager deg.

Lykke til

[Zoë]

Synes du har fått mange gode råd, og vil bare slenge meg på rådene om å begrense karbohydrater.

Om du har stoffskifteproblemer, gir det seg også psykiske utslag som depresjon og sinne.

Kosttilskudd som er ekstremt viktige ved depresjon/angst er B-vitaminer ( ta gjerne dobbel, eller trippel dose) og omega 3 fettsyrer.
Hvis du er interessert i koblingen mat/vitaminer og helse vil jeg på det varmeste anbefale deg å kjøpe bladet "Mat og Helse".

Ellers har jeg god erfaring med naturmiddelet depredix - det inneholder urter, blomsteressenser og vitaminer. Det kan du kjøpe på Vita og helsekost og har ingen bivirkninger.
Les mer på www.dgr.no

Og til slutt, om du orker, prøv å ga noen lange turer. Det er bevist at det øker serotonin nivået i hjernet ( letter humøret )

Og det aller beste rådet - kos deg med litt mørk sjokolade - er både sundt og har antideprissiv effekt!

Lykke til!

[Nuppa]

Har du tatt ny stoffskifteprøve?

Det kan ha gått nedover med tallene dine. Viktig:HUSK AT STOFFSKIFTET VARIERER!!

Når du har fått medisin, så er det viktig å ta nye prøver med jevne mellomrom, for å regulere medisin deretter.

Jeg også har det slik i perioder, at jeg sitter og ser på alt rotet og klarer ikke å gjøre noe med det. (Har lavt stoffskifte jeg også :nikker: )

Et typisk symptom på denne sykdommen er motivasjonsløshet. Dette er noe som går i perioder.

Et råd fra meg er: Hvil ofte, ut å få luft og mosjon, og spis sunn mat er viktig.

Jeg kunne ha skrevet laaaaangt om denne sykdommen, men da blir det så langt innlegg.:fnis:

Gå inn på www.stoffskifte.org og les mere der. Det finnes også lokallag i hele landet der du kan møte mennesker med samme sykdommen.

Hvis du lurer på noe spesielt, så bare send meg en pm.

[Polkadot]

Jeg leste om "Empowerplus" for litt siden. En gammel Nrk-hallo-dame ga det til sönnen sin som ble sâ sliten sâ sliten, uten â finne ut ârsaken. Denne EMP har visst hjulpet mange. Hva het hun dama? Gunvor Hals? Det er ihvertfall "Truehope" som har dette produktet.