Er vi pliktig til å fortelle resten av fam.og venner

[Moi]

At ungen vår har en annen far etter et sidesprang jeg hadde?

Vi lurer veldig på det forstår dere.
Vi driver å snakker mye fram og tilbake.
Så kommer tvilen om det er rett å holde det skjult for fam og venner.I en tid framover i så fall.

Det er ikke noe vits i moralpreken.For jeg spør ikke om jeg har gjort noe urett.Det vet jeg altså svaret på allerede.

Noen som vil fortelle oss hva vi burde gjøre?

[Kathinka]

Visst denne personen du hadde sidesprang med ikke er i ditt eller barnets liv, så trenger du vel ikke fortelle noe sånn umiddelbart...
Men hva med fremtiden...? Skal din nåværende partner virke som en pappa på alle felt og nivåer?

Vil du en dag fortelle barnet hvordan det henger sammen?
Vil din partner kunne bruke det mot deg og barnet ved et evnt brudd senere i livet?

Det enkleste for fremtiden ville kanskje være å være åpen om det, det enkleste nå er nok å bare dytte det lengste bak blandt tankene og se hvordan det går.

Ikke enkelt, lykke til!

[Moi]

Han jeg hadde sidesprang med er ikke i vårt liv nei.
Partneren min er som en far og han elsker barnet til døde.
Han vil være som en far også.
Vi opplevde en fantastisk fødsel sammen selv om han har visst hele tiden.
Nærheten etter fødselen har vært flott også.

[*Tomine*]

Det må jo være helt opptil dere, hva dere føler er mest rett ovenfor barnet. Hvis dere forteller dette til familie og venner, må dere regne med at barnet vil få vite en eller annen gang at den har en annen pappa. Vet ikke selv hva jeg ville ha gjordt hvis jeg var i samme situasjon. Hva sier mannen/samboeren din til dette? Kan han klare å holdt på hemmeligheten, og late som om han er barnets obligatoriske far? Eller vil han ikke klare å knytte barnet helt til seg siden det er resultatet av ett sidesprang?

Som sagt så er det mange sider som må tenkes på her, tror det viktigste er hva deg og din mann føler for å gjøre, og hvordan deres valg vil virke inn på barnet i fremtiden.

Tenk først og fremst på dere selv og på barnet, og treff valget som føles riktig for dere.

Lykke til:klem:

[Unregistered]

han klarer å holde på hemmeligheten ja.
Uten tvil.
Dere mener det er opp til oss å bestemme om andre skal få vite det?

[Kathinka]

Ja, jeg mener absolutt ikke at venner og familie har noe "krav" på å få vite det, det er en veldig privat sak som blir helt opp til dere.

[*Tomine*]

Opprinnelig melding fra Unregistered
Dere mener det er opp til oss å bestemme om andre skal få vite det?

Ja, jeg mener det er helt opp til dere. Jeg synes ikke familie og venner har plikt til å vite om dette. Men jeg synes dere skal tenke dere godt om før dere tar den endelige avgjørelsen. Hvis dette er en hemmelighet dere ikke klarer å sitte med alene, tror jeg det kanskje er bedre at det kommer ut nå enn når barnet deres er såpass stor at det skjønner hva som foregår. Helt personlig tror jeg at jeg ville tiet med dette ovenfor familie og venner......men det er meg da:o Det de ikke vet har de ikke vondt av heller...

[Moi]

Jeg mener at vi ikke burde si noe.
Men som jeg skrev tidligere så har jeg/vi lurt.
Det blir nok sikkert at vi lar vær å si noe.

[Regnbuestjernen]

Ville ikke sagt noe jeg..

[Unregistered]

Dette er jo helt klart opp til dere selv ja... men til syvende og sist så varer jo uansett ærlighet lengst da.... det viser seg jo gang på gang... skal ikke så veldig mye til før det skjer en liten "lekkasje" eller det blir en liten forsnakkelse f.eks.... og hva sier dere da? Dere må ihvertfall ha tenkt igjennom alle sider og aspekter av dette osv uansett hvilken avgjørelse dere tar mener jeg.

[Stin@]

Jeg ville ikke sagt noe.
Det man ikke vet,har man ikke vondt av sies det og det er jeg veldig enig i akkurat i denne situasjonen.

[Eufemia]

Det kan jo tenkes at det dere ser på som uproblematisk, vil kunne bli gjort et stort problem og nummer ut av, av familiene. Og vil barnet bli behandlet sm et barnebarn av hans familie?

Vi hadde litt samme case-scenario i vår familie. Konen til min onkel var utro og det resulterte i en sønn. De foralte dette til familien. Min bestemor behandlet han aldri like bra som de andre søsknene. Hvis hun fortalte noe positivt om han, kom det alltid et "men" etterpå. Bare sånn til ettertanke..

[Tidligere bruker]

Synes de eneste som har krav på å vite noe er mannen din, barnets biologiske far og med tiden barnet.

Spesielt dersom din far juridisk har påtatt seg farskapet.

For å sette det på spissen. Var barnet adoptert ville det jo likefult vært barnebarn, nevø eller niese. Om noen av familien skulle mene at dette gir dem rett til å forskjellsbehandle barnet så sier det mere om dem. Så hold kjeft med mindre du føler det gagner noen at du sier noe, noe jeg oppriktig ikke kan se at det gjør når din mann er informert.

[Moi]

Takker for svar.
Det skal bli nøye vurdert.

[Kathrin]

Tror ikke jeg ville sagt noe til famillien,men jeg vet faktisk om noen jeg kjenner som har det sånn.Tror det kan bli vanskelig og holde det hemmelig.

[sisle]

Jeg synes ikke familie og venner har krav på å vite noe som helst. Den jeg synes dere bør tenke på er barnet, og jeg synes dere bør være ganske bevisst hvordan dere velger å gjøre det.

Hvis dere har tenkt å fortelle det til barnet, bør dere gjøre det så tidlig som mulig - og da bør det kanskje være en åpenhet om det også blandt familie og venner, slik at det ikke blir en rar og vanskelig ting for barnet. Hvis dere ikke har tenkt å fortelle noe til barnet, bør dere overhode ikke fortelle det til noen andre. Barnet må være den første som får vite "hemmeligheten", det må ikke få høre det via andre - eller tilfeldigvis.

Har hørt om tilfeller der alle unntatt barnet selv vet at det er adoptert, og det har ført til veldig vanskelige situasjoner når det har kommet fram tilfeldigvis i ungdom / voksen alder.

Husk på at det er et stor ansvar å holde slikt hemmelig. Det er ikke noe som må komme opp tilfeldig i en krangel - som kanskje barnet overhører uten at dere er klar over det... (og da snakker vi 10 - 20 år fra nå....)

[maribo]

Opprinnelig melding fra Stin@
Jeg ville ikke sagt noe.
Det man ikke vet,har man ikke vondt av sies det og det er jeg veldig enig i akkurat i denne situasjonen.

Sier meg enig

[VIANA]

Jeg ville nok fortalt det litt etter litt.

Hva svarer du om de spør hvem barnet ligner på,om barnet blir totalt ulikt dere begge?Hva når det ratt kommer fram i dagens lys om noen år.Dine svigerforeldre har tatt barnet for å være sitt barnebarn og så er det ikke det allikevel,osv osv
Jeg tror det vil være lettere å være ærlig enn å håpe at ingen får vite sannheten.Lei situasjon egentlig

Men ingen andre enn dere selv kan bestemme.Sammen finner dere nok ut av hva som er best.
Lykke til

[[Mon|]]

Jeg ville ikke sagt noe..så lenge mannen din vil være pappan så ser jeg ikke vitsen i å fortelle det til noen.
Jeg skulle virkelig ønske at jeg ikke viste at pappan min ikke er min biologiske pappa.

[Anne M]

Har dere fortalt det til den biologiske faren da?

Skummet gjennom innleggene men fant intet...?

Det syns iallfall jeg er på sin plass. En venn av meg fant ut for litt sidena t han var far til et barn. Der mor levde med en tidligere kjæreste og ikke hadde fortalt det til noen. Ikke ham engang.
Det var en felles venninne som hadde fortalt det til min venn og han fikk selvsagt sjokk.
Etter et års tid med slit og DNA-prøver osv, ble det konkludert at han er faren og har nå samvær med sin lille datter.

Jeg ville fortalt det, det meste kommer for en dag likevel, og da er det ikke lett å forsvare at man har løyet om noe så alvorlig.
Barnet har også rett til å få vite syns jeg,.

Mannen din vil naturlig nok være som en far likevel så lenge han er der fra barnet er liten av...

[Delfinus]

Opprinnelig melding fra VIANA
Jeg ville nok fortalt det litt etter litt.

Hva svarer du om de spør hvem barnet ligner på,om barnet blir totalt ulikt dere begge?Hva når det ratt kommer fram i dagens lys om noen år.Dine svigerforeldre har tatt barnet for å være sitt barnebarn og så er det ikke det allikevel,osv osv
Jeg tror det vil være lettere å være ærlig enn å håpe at ingen får vite sannheten.Lei situasjon egentlig

Men ingen andre enn dere selv kan bestemme.Sammen finner dere nok ut av hva som er best.
Lykke til

Enig med Viana her, synes dere bør fortelle det. Barnet, og dets biologiske far har krav på å få vite. Hva hvis barnet en eller annen gang skulle få en sykdom, og den eneste som f.eks har organ som passer er dets biologiske far?
Tror nok resten av familien tar vel imot dette barnet og, ettersom kjæresten din gjør det ;)

[beth]

Syns dere burde være åpne om dette, selv om det kanskje ikke er så lett. Syns hele familien sal vite om situasjonen, slik at barnet aldri vil føle at det er noe å skjemmes over, noe rart og unormalt, osv.
Barnet har rett til å vite hvem faren er, synes jeg. Helsemessig, genetisk, etc, så mange ting kan oppstå, hvor det er viktig.
Tror ikke det kan komme noe godt ut av å holde slike hemmeligheter. Tror bare noen vil bli såret i det lange løp.

[Polyanna]

De har i hvert fall ikke KRAV på å få vite noe. Dersom dere vil fortelle noe så skal det være fordi dere tror det er det som er best for DERE og familiesituasjonen.

Jeg ville uansett ikke fortalt noe før barnet og eventuelt barnets biologiske far får vite det.

Folk er så rare. Min eldste bror er min halvbror (på en tid og et sted der ikke dette var så vanlig), det har aldri vært tema hos oss. Jeg husker at jeg alltid ble både forvirret og ille til mote når "fremmede" kjerringer snakket om ham som HALVbroren min, med trykk på HALV. Det er virkelig noe folk kan henge seg opp i og slarve om, dessverre.:(