PDA

Se hel versjon : Det nærmer seg dato for termin - tanker etter en abort


Ureg.
16-03-2004, 21:09
Det nærmer seg dato for termin. Skjønt, jeg vet ikke nøyaktig når vi skulle blitt foreldre for andre gang. Jeg bare vet det er nå engang. Eller kanskje var det neste måned....

Jeg ble altså gravid i sommer. Det var ikke planlagt og alldeles fryktelig. Vi hadde nettopp fått rimelig stabile familieforhold igjen etter ett år med usikkerhet, sykdom, fødselsdepresjoner, angst, søvnløshet og slit. De uutholdelige plagene jeg hadde i forrige svangerskap meldte seg umiddelbart, men vi var likevel lamslåtte da testen viste seg å være positiv.

Vi gråt begge to. Vi gråt for den vanskelige situasjonen vi var kommet i. Vi gråt over at den nye og skjøre familieidyllen ble brutt. Vi gråt over barnet vårt. Vi gråt over barnet jeg i magen. Vi gråt for vi visste langt inne hvor dette bar.

Etter noen dager tok vi kontakt med lege. Han var først svært negativ til å henvise oss til noe sykehus. Han ville at vi skulle bruke noen uker på å tenke på det. Jeg ble desperat. Jeg ønsket ikke å tenke. Dette var en uutholdelig situasjon, og jeg ville gjøre noe med det raskest mulig. Jeg var dårlig døgnet rundt, og det var bare et spm om tid før andre ville fatte misstanke. Legen gikk etter hvert med på å henvise oss direkte.

Jeg ble godt mottatt på sykehuset. Jeg valgte et sykehus 4 timer unna. Jeg orket simpelthen ikke å gjennomgå dette på det lille sykehuset der vårt barn ble født året før. Personalet på avdelingen var svært forståelsesfulle og greie. Gynekologen som undersøkte meg var enig i at et svangerskap ville være for mye for meg både fysisk og psykisk på dette tidspunktet. Det føltes godt å få slik støtte. Jeg var kommet svært kort i svangerskapet, og fikk ikke mulighet til å velge metode. Jeg fikk ny time ved avdelingen uken etter, og dro de fire timen alene. Jeg tok tabletten som skulle avbryte svangerskapet, og brøt sammen i gråt. Igjen var det flinke folk som tok hånd om meg. De var omsorgsfulle og profesjonelle, og tok seg god tid.

Jeg merket ingenting de to dagene jeg skulle vente. Vi forsøkte å leve som normalt. Det var alt annet enn lett, for ingenting var som normalt! Sammen med min mann kjørte vi de fire timene til sykehuset. Det var min tredje tur på en uke, og jeg var sliten. Vi måtte overnatte på hotell ettersom jeg skulle møte ¨på sykehuset tidlig.

Inne på sykehuset fikk jeg en seng, en kjortel, smertestillende, gummihansker, en diger bleie, et pappbeger til å spy i og fire små tabletter som jeg selv måtte føre opp i skjeden. Jeg sov noen timer. Så fikk jeg ordre om å gå på do. Blødningene var begynt. Tredje tur på do fant jeg klumpen. Bildet er etset inn i hodet mitt, og det jager meg. Jeg ble fortvilet da jeg skjønte at det hele bare måtte kastes i søppelbøtta. Det var ingen andre instrukser på det. Det føltes fryktelig.

Etter noen timer fikk jeg reise hjem. Jeg var noe uvel et par dager, men hvor mye som var psykisk og hvor mye som var fysisk er vanskelig å si.

Etter en måned med blødninger kontaktet jeg lege. Til min fortvilelse fant han rester i livmoren. Jeg brøt sammen i krampegråt på legekontoret. Dette hadde jeg ikke forventent, og det føltes så urettferdig. Dermed endte jeg opp på operasjonsbordet likevel.

Det verste med at aborten ikke var fullstendig, var likevel å ende opp på sykehuset der jeg fødte vårt barn året før. Vi spurte om må få velge et annet sykehus, men det hastet og måtte gjøres umiddelbart.

Også på dette sykehuset møtte jeg kompetente og empatiske mennesker. Inngrepet var fort overstått, og det var forbausende få plager.


Og nå er det altså tid for termin. Det gir grobunn for mange tanker. Det er tunge og vemodige tanker, men jeg føler ingen anger. Heldigvis. Abort er ingen kjekk ting, men det er en mulig løsning for mennesker som er kommet i umulige situasjoner. Sånn som oss. Vi var i en umulig situasjon. Å få et barn til ville være direkte hasardiøst i vårt tilfelle.

Men vi tenker på det. Vi snakker om det. Vi tenker på hvordan det ville vært. Vi grubler og tenker med vemod, skam og sorg. Likevel ender vi alltid opp med å enes om at avgjørelsen var riktig.

Leonore
16-03-2004, 21:31
Slike tanker melder seg naturlig nok når terminen nærmer seg. Kanskje tenker du "Hvis ..." og ser for deg en helt annen situasjon enn den du er i i dag. Det er godt at dere føler dere tok den rette avgjørelsen. :klem:

Nennemor
16-03-2004, 21:51
:stakar: Jeg fikk virkelig fryktelig vondt av deg.

Kristine_
16-03-2004, 21:57
Virkelig flott skrevet, og det var veldig trist å høre hvor tungt dere har hatt det. Skjønner at det var en svært tung avgjørelse selv om det var det eneste riktige. Vet ikke helt om det var noe du lurte på med innlegget ditt. Regner med det var for å få litt nett-trøst, og det skal du i hvrtfall få av meg:klem:
Bare husk å glede deg over barnet dere har nå, og hvor godt h*n har det uten mer stress i livet!

Athiqa
16-03-2004, 22:19
Ville bare gi deg en stor klem jeg:stakar:
Dere har jamen vært gjennom en vanskelig periode.

metteha
16-03-2004, 23:08
Uff, nå fikk jeg skikkelig vondt av deg:stakar:

M@donna.
16-03-2004, 23:46
Du/ Dere må ikke tenke så mye, da blir det bare verre.
Du /Dere tok ett valg, slik er det bare. Det var rett for dere, så ikke straff deg selv nå.
Sender deg en varm :klem: .

Bounty
17-03-2004, 08:00
Flott at dere klarte å ta en slik vanskelig avgjørelse og at dere ikke angrer. Det var klart det rette for dere å gjøre.

:klem:

Tidligere bruker
17-03-2004, 08:09
ville bare gideg en :klem: jeg

Tidl. bruker
17-03-2004, 09:35
:klem: :klem: en liten varn klem fra meg

beth
17-03-2004, 10:35
Forferdelig trist å lese om opplevelsene dine. Forstår nok ikke hvor heldig vi er som har sluppet å komme i en slik vanskelig og fastlåst situasjon, men kun en grusomt tung utvei....
Håper dere kan gjøre noe koselig sammen, sette av masse tid til hverandre, hele familien sammen. Komme gjennom en vanskelig tid uten alt for mye tid til ettertanke, men fylle dagene med koselige gjøremål som vil være disse månedenes minner til neste år...

Lykke til, og stor :stakar:

Unregistered
17-03-2004, 11:16
Trist å lese om det du har vært gjennom, trøsteklemmer sendes til deg.
Du vet selv det var den rette avgjørelsen, likevel vil slike tanker komme. Ikke bare på denne tiden rundt termin i år, neste år vil de også komme, og i flere år fremover. Jeg vet av erfaring, men når mine tanker kommer vet jeg også at det var den rette avgjørelsen for meg, så jeg angrer ikke. Men det er en ting man aldri glemmer, hender det fremdeles slår meg at jeg sitter og lurer på om jeg hadde fått gutt eller pike dengang, at i år hadde barnet blitt 15 år, og slikt, men det er selvsagt ikke fullt så trist å tenke på som de første årene. Håper det blir for deg som med meg med tiden, jeg VET avgjørelsen var rett dengang, og har aldri angret på mitt valg. Den såre følelsen får komme av og til uansett. Siden har jeg fått 2 barn som begge var veldig velkommen fordi min livssituasjon var helt forandret noen år etter jeg valgte abort, heldig jeg!
Trøsteklemmer sendes, ønsker deg alt godt fremover :-). Ta vare på det du har!

Nelle
17-03-2004, 11:19
Føler med deg for når en tar abort så er det liksom ikke "lov" til å sørge. Selv om du hadde en god grunn. Da valget du tok var pga
av egen helse mm:(

Håper du kommer deg igjennom disse tøffe dagene:klem:

Unregistered
18-03-2004, 13:19
Dette er som å lese om meg selv......
Jeg tok heldigvis abort på "gamlemåten" fordi jeg visste at det kunne bli problemer. Og det er jeg glad for. Jeg hadde hatt en s.a. og ville ikke oppleve noe lignende en gang til.
Det å ta abort var ikke et lett valg. Jeg slet med akkurat de samme tankene og følelsene som deg. Men vet at valget vi gjorde var "det rette" selvom det er fryktelig sårt å tenke på det barnet som vi kunne ha hatt nå. Terminen skulla ha vært i disse dager.
Det er på en måte godt å lese at det er flere enn meg som har det sånn. Skulle gjerne ha hatt kontakt med deg, men det å legge ut nicket sitt nå er vel ikke akkurat det vi ønsker i full offentlighet.
Med tiden får vi håpe at sårheten etter det barnet vi såvidt fikk "kjenne på" vil gradvis forsvinne. Selvom minnet alltid vil være der.