Ureg.
16-03-2004, 21:09
Det nærmer seg dato for termin. Skjønt, jeg vet ikke nøyaktig når vi skulle blitt foreldre for andre gang. Jeg bare vet det er nå engang. Eller kanskje var det neste måned....
Jeg ble altså gravid i sommer. Det var ikke planlagt og alldeles fryktelig. Vi hadde nettopp fått rimelig stabile familieforhold igjen etter ett år med usikkerhet, sykdom, fødselsdepresjoner, angst, søvnløshet og slit. De uutholdelige plagene jeg hadde i forrige svangerskap meldte seg umiddelbart, men vi var likevel lamslåtte da testen viste seg å være positiv.
Vi gråt begge to. Vi gråt for den vanskelige situasjonen vi var kommet i. Vi gråt over at den nye og skjøre familieidyllen ble brutt. Vi gråt over barnet vårt. Vi gråt over barnet jeg i magen. Vi gråt for vi visste langt inne hvor dette bar.
Etter noen dager tok vi kontakt med lege. Han var først svært negativ til å henvise oss til noe sykehus. Han ville at vi skulle bruke noen uker på å tenke på det. Jeg ble desperat. Jeg ønsket ikke å tenke. Dette var en uutholdelig situasjon, og jeg ville gjøre noe med det raskest mulig. Jeg var dårlig døgnet rundt, og det var bare et spm om tid før andre ville fatte misstanke. Legen gikk etter hvert med på å henvise oss direkte.
Jeg ble godt mottatt på sykehuset. Jeg valgte et sykehus 4 timer unna. Jeg orket simpelthen ikke å gjennomgå dette på det lille sykehuset der vårt barn ble født året før. Personalet på avdelingen var svært forståelsesfulle og greie. Gynekologen som undersøkte meg var enig i at et svangerskap ville være for mye for meg både fysisk og psykisk på dette tidspunktet. Det føltes godt å få slik støtte. Jeg var kommet svært kort i svangerskapet, og fikk ikke mulighet til å velge metode. Jeg fikk ny time ved avdelingen uken etter, og dro de fire timen alene. Jeg tok tabletten som skulle avbryte svangerskapet, og brøt sammen i gråt. Igjen var det flinke folk som tok hånd om meg. De var omsorgsfulle og profesjonelle, og tok seg god tid.
Jeg merket ingenting de to dagene jeg skulle vente. Vi forsøkte å leve som normalt. Det var alt annet enn lett, for ingenting var som normalt! Sammen med min mann kjørte vi de fire timene til sykehuset. Det var min tredje tur på en uke, og jeg var sliten. Vi måtte overnatte på hotell ettersom jeg skulle møte ¨på sykehuset tidlig.
Inne på sykehuset fikk jeg en seng, en kjortel, smertestillende, gummihansker, en diger bleie, et pappbeger til å spy i og fire små tabletter som jeg selv måtte føre opp i skjeden. Jeg sov noen timer. Så fikk jeg ordre om å gå på do. Blødningene var begynt. Tredje tur på do fant jeg klumpen. Bildet er etset inn i hodet mitt, og det jager meg. Jeg ble fortvilet da jeg skjønte at det hele bare måtte kastes i søppelbøtta. Det var ingen andre instrukser på det. Det føltes fryktelig.
Etter noen timer fikk jeg reise hjem. Jeg var noe uvel et par dager, men hvor mye som var psykisk og hvor mye som var fysisk er vanskelig å si.
Etter en måned med blødninger kontaktet jeg lege. Til min fortvilelse fant han rester i livmoren. Jeg brøt sammen i krampegråt på legekontoret. Dette hadde jeg ikke forventent, og det føltes så urettferdig. Dermed endte jeg opp på operasjonsbordet likevel.
Det verste med at aborten ikke var fullstendig, var likevel å ende opp på sykehuset der jeg fødte vårt barn året før. Vi spurte om må få velge et annet sykehus, men det hastet og måtte gjøres umiddelbart.
Også på dette sykehuset møtte jeg kompetente og empatiske mennesker. Inngrepet var fort overstått, og det var forbausende få plager.
Og nå er det altså tid for termin. Det gir grobunn for mange tanker. Det er tunge og vemodige tanker, men jeg føler ingen anger. Heldigvis. Abort er ingen kjekk ting, men det er en mulig løsning for mennesker som er kommet i umulige situasjoner. Sånn som oss. Vi var i en umulig situasjon. Å få et barn til ville være direkte hasardiøst i vårt tilfelle.
Men vi tenker på det. Vi snakker om det. Vi tenker på hvordan det ville vært. Vi grubler og tenker med vemod, skam og sorg. Likevel ender vi alltid opp med å enes om at avgjørelsen var riktig.
Jeg ble altså gravid i sommer. Det var ikke planlagt og alldeles fryktelig. Vi hadde nettopp fått rimelig stabile familieforhold igjen etter ett år med usikkerhet, sykdom, fødselsdepresjoner, angst, søvnløshet og slit. De uutholdelige plagene jeg hadde i forrige svangerskap meldte seg umiddelbart, men vi var likevel lamslåtte da testen viste seg å være positiv.
Vi gråt begge to. Vi gråt for den vanskelige situasjonen vi var kommet i. Vi gråt over at den nye og skjøre familieidyllen ble brutt. Vi gråt over barnet vårt. Vi gråt over barnet jeg i magen. Vi gråt for vi visste langt inne hvor dette bar.
Etter noen dager tok vi kontakt med lege. Han var først svært negativ til å henvise oss til noe sykehus. Han ville at vi skulle bruke noen uker på å tenke på det. Jeg ble desperat. Jeg ønsket ikke å tenke. Dette var en uutholdelig situasjon, og jeg ville gjøre noe med det raskest mulig. Jeg var dårlig døgnet rundt, og det var bare et spm om tid før andre ville fatte misstanke. Legen gikk etter hvert med på å henvise oss direkte.
Jeg ble godt mottatt på sykehuset. Jeg valgte et sykehus 4 timer unna. Jeg orket simpelthen ikke å gjennomgå dette på det lille sykehuset der vårt barn ble født året før. Personalet på avdelingen var svært forståelsesfulle og greie. Gynekologen som undersøkte meg var enig i at et svangerskap ville være for mye for meg både fysisk og psykisk på dette tidspunktet. Det føltes godt å få slik støtte. Jeg var kommet svært kort i svangerskapet, og fikk ikke mulighet til å velge metode. Jeg fikk ny time ved avdelingen uken etter, og dro de fire timen alene. Jeg tok tabletten som skulle avbryte svangerskapet, og brøt sammen i gråt. Igjen var det flinke folk som tok hånd om meg. De var omsorgsfulle og profesjonelle, og tok seg god tid.
Jeg merket ingenting de to dagene jeg skulle vente. Vi forsøkte å leve som normalt. Det var alt annet enn lett, for ingenting var som normalt! Sammen med min mann kjørte vi de fire timene til sykehuset. Det var min tredje tur på en uke, og jeg var sliten. Vi måtte overnatte på hotell ettersom jeg skulle møte ¨på sykehuset tidlig.
Inne på sykehuset fikk jeg en seng, en kjortel, smertestillende, gummihansker, en diger bleie, et pappbeger til å spy i og fire små tabletter som jeg selv måtte føre opp i skjeden. Jeg sov noen timer. Så fikk jeg ordre om å gå på do. Blødningene var begynt. Tredje tur på do fant jeg klumpen. Bildet er etset inn i hodet mitt, og det jager meg. Jeg ble fortvilet da jeg skjønte at det hele bare måtte kastes i søppelbøtta. Det var ingen andre instrukser på det. Det føltes fryktelig.
Etter noen timer fikk jeg reise hjem. Jeg var noe uvel et par dager, men hvor mye som var psykisk og hvor mye som var fysisk er vanskelig å si.
Etter en måned med blødninger kontaktet jeg lege. Til min fortvilelse fant han rester i livmoren. Jeg brøt sammen i krampegråt på legekontoret. Dette hadde jeg ikke forventent, og det føltes så urettferdig. Dermed endte jeg opp på operasjonsbordet likevel.
Det verste med at aborten ikke var fullstendig, var likevel å ende opp på sykehuset der jeg fødte vårt barn året før. Vi spurte om må få velge et annet sykehus, men det hastet og måtte gjøres umiddelbart.
Også på dette sykehuset møtte jeg kompetente og empatiske mennesker. Inngrepet var fort overstått, og det var forbausende få plager.
Og nå er det altså tid for termin. Det gir grobunn for mange tanker. Det er tunge og vemodige tanker, men jeg føler ingen anger. Heldigvis. Abort er ingen kjekk ting, men det er en mulig løsning for mennesker som er kommet i umulige situasjoner. Sånn som oss. Vi var i en umulig situasjon. Å få et barn til ville være direkte hasardiøst i vårt tilfelle.
Men vi tenker på det. Vi snakker om det. Vi tenker på hvordan det ville vært. Vi grubler og tenker med vemod, skam og sorg. Likevel ender vi alltid opp med å enes om at avgjørelsen var riktig.