Mamma er gravid....

[Unregistered]

Hvordan skal jeg reagere?

Vet ikke om jeg synes det er pinlig eller ikke, men mammaen min har altså bestemt seg for å få en baby til, og nå er jeg 25 og barnet mitt er 3... Det er tidlig i svangerskapet, men hun har fortalt meg det, og gleder seg tydeligvis.
Vet jo at dette er mer og mer vanlig, men synes dette er veldig "feil". Hun er i midten av 40-årene.

Synspunkter?

[Tidligere bruker]

Jeg hadde blitt utrolig glad om det var min mor.
Jeg har kun en søster, og har alltid drømt om å bli storesøster igjen, men sånn ble det ikke.

Jeg fatter ikke hvorfor du syns dette er "feil".
Hvorvidt andre mennesker ønsker å utvide familien sin, så lenge de er i fruktbar alder og faktisk kan bli gravide, så ser jeg ikke hvorfor du skal mene at et barn til er en feil.

[ayesha]

Vel.. Hva med å gratulere henne? Ville du likt at noen syntes det var feil av deg å få barn? Kan ikke hun være en kjempegod mamma selv om hun er i den alderen?

Personlig så ville jeg aldri gjort noe slikt selv, for jeg kan ikke se for meg at jeg ville ha overskudd til en tenåring når jeg er 60, men dette er jo ingen andre enn mammaen din som bestemmer! ja, også litt mannen hennes da..

[Unregistered]

Ja, jeg har gratulert henne, og sagt at jeg har delte meninger om det! Og utad til henne er jeg ikke så negativ. Men det er tankene mine som er litt negative.
Synes det er det at hennes barnebarn er eldre enn hennes eget barn som er det "unaturlige". Hun har nok overskudd til det og ja, men det er litt det som ayesha sier om det å være 60 og ta seg av en tenåring!
Vet ikke helt, som jeg skrev i hovedinnlegget, men setter pris på synspunkter selvsagt - både positive og negative. Men nå er det nå en gang sånn at mamma er gravid, med termin i august, og gleder seg - så jeg trenger vel mest litt overbevisning om at dette blir en hyggelig nyhet for alle!

Ønsker ikke å være en sånn person som bryr seg om hva andre sier, men jeg må innrømme at jeg tenker litt i de baner likevel... Bare litt!!!

[Unregistered]

Mitt synspunkt er at du bør holde tankene dine om at det er "feil" helt for deg selv! Tenk så sårende det må være at dine aller nærmeste tenker slik om graviditeten din og barnet du skal få! Jeg syns du bør gjøre gode miner til slett spill, og gratulere henne. Og fokuser på hvor koselig det skal bli med en ny baby i familien - en ny liten slektning for ditt eget barn! Så klarer du sikkert å snu dine egne følelser etter hvert slik at du kan glede deg med moren din. Det er i alle fall å håpe.

[ayesha]

Tenk når du komer på sykehuset, da er sikkert alle disse bekymringene over, og du gleder deg over din nye søster/bror!

Jeg er selv yngst av 7 søsken, og min eldste søster er 25 år eldre enn meg.
Vi har ingen kontat da, men det er fordi hun ogpappa ikke har hatt kontakt siden jeg var spedbarn. Men har en bror og søster på 40 og 41, og ungene deres digger det å ha en tante som er bare noen år eldre enn de :D

[Unregistered]

Så må jeg legge til at vi har et veldig godt forhold, og kan fortelle hverandre hva vi mener. Dette kommer aldri til å ødelegge det, og hun vet at jeg synes det er rart. Vi har jo snakket om det å få barn så sent før, og da har vi i grunnen vært enige om at det ikke hadde passet så godt nå. Men hun har vel ikke klart å slå det fra seg, og ønsket å få et lite kjærlighetsbarn til.
Det positive er selvsagt at mitt barn får en lekekamerat i familien!!

[Unregistered]

ayesha: det var i hvertfall en trøst! OG et nytt barn er alltid velkomment!

Tror det hele bunner ut i det at jeg synes tanken er rar å forholde seg til!!

[ayesha]

Jeg skjønner selvfølgelig tankegangen din. Hadde nesten vært som om besteforeldrene til småen skulle ha ett barn til! Deres yngste barn er 26 på søndag. Og de har tre barnebarn i alderen 6 mnd til 2 år. Tror jeg hadde blitt en smule tatt på sengen hvis de annonserte at de skulle ha baby :p

[Finni]

Prøv å tenke slik: Du får et lite søsken som du kan kose med og sjemmebort, men slippe å krangle og bo under samme tak med :)

Når sjokket har lagt seg, og du får se barnet blir nok dette glemt.
Og som du sier, det er ikke uvanlig at damer i midten av 40 årene får barn. (selv om jeg ikke vil det)

Mannen min har en lillebror som er ca. 25 år yngre enn ham. De har mer ett "onkel-nevø" fohold, enn søsken forhold, men de er veldig glad i hverandre.

[[Mon|]]

Jeg hadde ikke vært glad hvis mamma eller pappa fant ut at de skulle ha et barn til! Heldigvis kan ikke mamma få fler barn og samboern til pappa er for gammelt il å få barn.

[Phoeebee]

Jeg er 24, og datteren min er 14. måneder. Jeg hadde blitt overlykkelig dersom mamma ble gravid. (Men det er vanskelig, i og med at hun er sterilisert...)

Jeg har også bare en søster, og håpet i det lengste på et søsken til, men av medisinske grunner så kunne ikke mamma få mer barn...

[Embriksmamma]

Jeg hadde også blitt glad hvis det var min mor :)
Gratulerer til både deg og henne!

[Multe]

Kjære hovedinnlegger!

Feil eller ikke - det er uansett ikke din avgjørelse, og jeg tipper din mor har hatt sine kvaler ifm dette valget. Hun har sansynligvis trodd at det ikke var mulig for henne å få barn igjen, og når det så skjer må jo det være litt av en overraskelse.
Kan jo være hun trengte mye tid til å finne ut av det, selv om hun ikke har vist dette for deg!

Om hun har overskudd til en tenåring når hun er 60 - hva vet vel du om det - du er selv bare 25! Min mor er snart 60, og makan til overskudd skal man lete lenge etter. Jeg gleder meg over alt hun kan lære min datter, og hvorfor skulle hun ikke ha like mye å lære et eget barn? Og hvorfor ikke din mor?

En god venninne hadde "gamle" foreldre, og først nå når vi begge har passert 30 merker vi forskjellen. Mine foreldre er enda "unge" og spreke og i full jobb, hennes pensjonister og med tildels sviktende helse. Men - hennes far var også vel over 50 da de fikk henne...

Så - slutt å bekymre deg - hun får nok tid og overskudd til barnebarna også hvis det er det som egentlig er problemet.

Tenkt på det som en lykkelig hendelse - dere skal alle få bli kjent med et lite menneske som ingen vet enda hva kan tilføre verden og menneskene rundt det!

[Shannon]

Tanta mi på 45 år venter sitt første barn.
Jeg synes det er stas å skulle få et søskenbarn til.
De yngste er nemlig 28.

Jeg måtte bare si det.;)

[_Nina_]

Huff, jeg vet hvordan du har det nå..
Jeg ble storesøster i en alder av 19 år (jada 6 år yngre enn deg men alikevel veldig...uplanlagt og utenkelig)
Jeg har to brødre som er 2 og 4 år eldre enn meg så jeg hadde vært minst i alle år, og mange tanker meldte seg da foreldrene mine fortalte at vi skulle få en lillesøster eller lillebror.
Dette var da HELT uplanlagt siden min mor er sterilisert og hatt en operasjon som egentlig ville gjort henne infertil eller ett svangerskap velidg uaktulet da..
Jeg ble jo så klart glad på mine foreldres vegne, men de var vel like fortumlet som meg.
Jeg gikk da gravid (noe som endte i an abort desverre) og mange tanker meldte seg..
Mange rare tanker, jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det, og jeg huskser desverre ingen spesifikke men jeg tenkte at det ble rart og litt...tja, ekkelt eller noe??
Men, da søsteren min ble født bare 2 mnd ca etterpå så gikk jeg inn i storesøster rollen på en HELT annen måte enn mange andre støresøsken vil og gjør tror jeg.
Man får spesielle bånd og man føler seg som en "ekstra" verge på sett og hvis (JEG gjør i allefall det) å man bekytter og guider barnet som sitt eget lille barn.
Det er helt spesielt, jeg aner jo ikke hvordan "mindre" storesøsken takler og føler det, men jeg vet at det er unikt og blir storesøster i en litt høyere alder.
Det er mange tanker som raser hos deg nå tenker jeg, men de roer seg, og du vil glede deg som en gal da det lile barnet blir født.
Jeg husker jeg spes tenkte på hva andre ville si jeg da, og at mamma og pappa ville bli "gamle" foreldre (AKKURAT slik Miracle forklarer i sitt innlegg på Generell diskusjon, LES det, så får du litt og tenke på på din mors vegne ;) )
Dette kommer til å bli en ny epoke i livet ditt, NYT det!!

Hilsen Nina som er storesøster til jente på snart 3, og mor til en på 1,5 år, og med ny baby i magen ;)

(og du, ditt barn og ditt søsken kommer til å få ett FANTASTIKS tante/onkel og tante/onkel-barn-forhold!!

LYKKE TIL :D :D

[Unregistered]

Dette er ikke din avgjørelse uansett, så jeg syntes du skal glede deg på hennes vegne. Skjønner at det er rart for deg, men du venner deg nok til tanken!

Jeg fikk en søster da jeg var 17 år, og syntes det var kjempe teit og grenset til flaut da....men da hun ble født var det jo en kjempe søt baby.
Det blir ikke et normalt søskenforhold, men det er uansett koselig med barn!!!

[Dubblis]

Skjønner dette er rart for deg, men prøv å se det positive i det.
Mange kan ikke få barn, så sett pris på alle vidundrene som kommer. :)

[Elastika]

Min eldste søster var 18 da mor min ble gravid med lillesøsteren vår. Jeg var 10 og den anteldste var 16.

De to eldste ble spurt av foreldrene våre om de syns det ville være flaut å få en lillesøster/bror. Men søstrene mine sa at det var opp til foreldrene våre å avgjøre. De ville bli kjempeglade hvis mora mi bar fram babyen. (jeg hadde visst ikke stemmerett da jeg bare var 9 år, men jeg ønska meg jo lillebrøster, så...) Det ble en lillesøster som idag er nesten 17 år.

Vet at det stiller seg litt annerledes når det er planlagt svangerskap, men ville egentlig bare fram til at du burde prøve å glede deg over den lille som kommer. Vet at det kan være vanskelig. Men selv syns jeg det er kjekt med alle bebiser som kommer....

Men forstår tankegangen din altså!

[Marianne]

tanat til sambo har en dater på 22-23 [som igjen har to unger på 6 og 4 å] en datter på 18, en gutt på 10-11?! og en jente som blir 3 nå snart...


Og de har verdens beste forhold da......


lykke til med å bli søster:)

[Tidligere bruker]

Jeg har vokst opp med en far som var 47 når jeg ble født og han har alltid hatt tid til meg. Han har alltid hatt overskudd og aldri virket gammel. I og med at jeg selv har fått barn sent så er min far nå 85 år og en veldig gammel bestefar. Det er selvsagt litt trist.

Alder er forresten mye mere en kronologisk alderl, den mentale aldereren er vel så viktig spør du meg. Hadde mange venner som hadde foreldre som var langt yngere enn mine (min mor er 13 år yngere) men som var 100 ganger mere satt enn mine foreldre.

Det som derimot er sant er at med så stor aldersforskjell blir det ikke søskenforhold. Uansett dette er en situasjon der du ikke har noe du skulle ha sagt. Dette barnet blir nærmest søskenbarn til dine barn og det er da vel koselig.

[Unregistered]

barna mine har en onkel på 7 og ei tante på 3, jeg har to gutter, en på 1/2 år og en på 8. Det er faktisk bare gøy. Trenger ikke å være en A4 familie vi, barna fungerer mer som søskenbarn og jeg blir tante. Kan ikke akkuratt gå ut å ta en øl sammen liksom, he, he, men vi har fint forhold allikevel. Alle familietreff blir veldig barnevennlige, og vi har ofte hverandres barn. Alt i alt syns jeg det er posisitivt, selv om jeg ikke helt fatter at de orker å starte på nytt igjen når de har fått voksne barn og kan bruke tiden til andre ting.

[Nelle]

Synes du er heldig jeg som skal bli storesøster:)

[Unregistered]

Jeg vil gå så langt som å kalle deg en egoist.

[Hovedinnlegger]

Kanskje jeg er egoist, kanskje ikke, men jeg presiserer jo hele veien at jeg synes dette er litt rart, og i hovedinnlegget mitt skrev jeg at jeg synes det blir veldig "feil". Merk dere hermetegnet her, for det er ikke sikkert dere tolker det rett. Men synspunkter var jeg ute etter, og det ser ut som jeg i hovedsak blir forstått på en måte. Takk for mange svar, og dere har i stor grad oppmuntret meg til å se positivt på det som skal komme!

Det beste med det hele må selvfølgelig være at mitt barn og henne barn sannsynligvis blir gode lekekamerater gjennom mange år, og sikkert nærmere hverandre enn f. eks vanlige søskenbarn!

[steinbukk77]

Skjønner godt at du "plages" av dette.

Jeg er så egoistisk at jeg ville blitt skuffet om mamma og pappa hadde fått et nytt barn nå.
Mamma er under 50 og fortsatt fruktbar, sprek og ung til sinns, men... nå er de besteforeldre og jeg ønsker ikke at tulla skal måtte dele mormor og morfar med en babytante/onkel. Det sier seg selv at de ikke ville ha like mye tid til henne da.

Jeg har ikke noe imot at kvinner får barn sent så lenge de er fruktbare, men barn nr. tre 24 år etter andremann - den synes jeg er for drøy.
Hvis de hadde fått en attpåklatt når jeg og søster var i tenårene hadde jeg syntes det vært bare kos, og hvis jeg eller søster hadde fått egne barn da ville det bare vært gøy (og slitsomt kanskje :p)

Heldigvis er det helt uaktuelt for mine foreldre å få et barn til nå - de vet også hva jeg synes om det.

Jeg har et veldig nært forhold til foreldrene mine, spes. mamma - vi prater om ALT