Brannfakkel

[Unregistered]

Sitter og leser om foreldre som aldri har vært borte fra barna sine. er forstålig når man ikke har barnevakt/overnattingsmuligheter for barnet/barna. Men hva med dere som velger å IKKE la dem få sove andre steder? (uten dere) Vil dere ha mamma/pappadalter til barn? Som såvidt tør å forlate huset uten dere? Som ikke kan være med venner på overnattings/hyttebesøk osv. Som ikke tør reise på skoleturer når den tid kommer fordi mamma eller pappa ikke kan være med og barnet aldri har sovet i en fremmed seng? Da virker jo barna som noen bortskjemte drittunger....
Vet jeg er litt stygg,men slik føler jeg det. Derfor lar jeg barnet ,itt sove borte for å "øve" seg på det og bli trygg på andre. Tenk hvis f.eks. begge foreldrene dør?? Ille nok for barnet det,men hvis det og skal vennes til å sove borte da.
Nei,la andre få låne barna så får dere tid til å savne det og pleie forholdet til mannen i tillegg;)

[Stin@]

Signerer denne,jeg!
Synes det er trist å lese at unger ikke kan være noen steder uten mamma og pappa.
Jeg synes man gjør ungene en bjørnetjeneste ved å aldri "låne" dem bort,en helg eller en dag.
Noen kan overhode ikke tenke seg å la ungene sove borte,og jeg lurer på hvorfor?
Kanskje de selv var utrygge med å være borte som barn og fører dette videre til egne barn?

[Tidligere bruker]

Så jeg bør forberede sønnen min på at både jeg og pappaen kan dø?

Hmm, kanskje jeg bør lære ham å lage mat selv også? I tilfelle vi dør på dagtid, før noen andre kommer hjem fra jobben og kan lage mat til ham?

Eller hva med å handle selv? Kanskje han trenger melk, og så dør jeg plutselig på vei til butikken?

Ærlig talt! Skal jeg sende sønnen min på overnatting for å forberede ham på sånt noe?

Nei, takk.

Sønnen min er snart 3 år, og har aldri sovet borte. D.v.s at han har alltid hatt minst en av foreldrene sine med seg der han har sovet.

Hvorfor?

Fordi hverken jeg eller pappaen hans ser noe poeng i det enda.
Fordi vi ikke har trengt det.
Fordi vi mener at barn blir selvstendige når de er klar for det.

Min sønn har ikke behov for å dra på hverken hyttetur eller overnatting hos venner uten oss enda.

Og hvorfor i himmelens navn setter du likhetstegn mellom å ikke sove borte og å ikke tørre å forlate huset?

Hvem sier at barn som ikke sover borte ikke kan være på besøk uten mamma/pappa?

Og hvis du synes at utrygge barn som ikke vil sove borte er bortskjemte drittunger, så sier vel det mer om deg enn om barna, tenker jeg.

[beth]

Syns det kan være vanskelig å la storebror sove borte, for det er så deilig å passe på han og vite hvordan han har det. Merker dog at det er viktig for oss å ha litt voksentid, litt kjærestetid sammen, særlig nå når vi har en liten igjen.

Gleder meg til også lillebror kan sove borte. Både ungene og vi voksne har godt av det!

[Teofelia]

Jeg regner med at dersom begge foreldrene dør så vil det være en så traumatisk opplevelse for et barn at det å sove borte blir for ingen ting å regne i forhold. Frøkna har sovet hos besteforeldrene flere ganger, uten at jeg tror hun er bedre rustet til å takle dødsfall enn for eksempel Crunchys lille gutt eller andre som aldri har sovet borte. :uff:

[Dubblis]

Elina har sovet over hos besteforeldrene sine flere ganger, men det er ikke med tanke på at vi skal dø. :uff:

Jeg mener hun ikke tar skade av å være sammen nettverket sitt, og hun trives med det selv.

Dette er noe som hver enkelt forelder må avgjøre, ikke at noen sier at nå er det på tide at barnet ditt sover borte.

[Agre]

Må bare si at det argumentet med at barna skal være bedre rustet til å møte foreldrenes død dersom de har sovet borte er VANVITTIG TEIT!

Når det er sagt, synes jeg ikke man skal hindre barn i å sove borte fordi en selv synes det er vanskelig! Jeg tror absolutt at barn skal sove borte med jevne mellomrom. Samtidig er det viktig å ikke presse dem til å være borte mange netter hvis de lengter hjem.

[Go\jenta]

Jeg reagerer på at noen mener man skal behøve å bruke overnatting borte som en oppskrift på et trygt og selvstendig barn.......skal man reise bort, MÅ man kanskje ha barnevakt og la barnet sove borte.....jeg for min del har ventet med overnatting til den største jenta mi selv har ytret ønske om å sove borte hos venninner\besteforeldre....Nå synes hun det er kjempestas...er vel ikke noe mammadalt hun, selv om jeg ikke begynte med dette tidlig!

Nå er hun 4 og et halvt, og synes det er spennende........jeg ville aldri ha presset henne til det tidl. for å skape et "tryggere" barn!

Nei! Vent til barnet er klar for det selv, det kommer med tiden, NETTOPP fordi de har blitt trygge på seg selv på en naturlig måte!:vink:

Jeg går dessuten ikke rundt og tenker på at mine barn skal miste oss, og forbereder dem på det på noen måte...noe så sykt....tenk så mye annet fælt som kan skje...skal vi leve hver dag som en forberedelse på at det skal hende oss noe fælt?, da blir vi ganske nevrotiske til slutt...!

Hilsen Go\jenta

[Tidligere bruker]

.....

[Tidligere bruker]

Opprinnelig melding fra Unregistered
Tenk hvis f.eks. begge foreldrene dør?? Ille nok for barnet det,men hvis det og skal vennes til å sove borte da.


Og det var en fornuftig sammenligning?
Om begge foreldrene dør tror jeg det ikke spiller en pøkk rolle hvor barna er hen, det blir krise for de uansett.
Dette er det dummeste jeg har hørt på år og dag, virkelig teit som en annen sier her.
Jeg klarer ikke ta resten av det du skriver alvorlig en gang, ikke med det inspillet der.
:gal: :bonk:

[Anne M]

Lære barna å være uavhengig av foreldrene i tilfelle de skal dø fra dem? Det er det dummeste jeg har hørt.

Kan dette være alvorlig?
Er du sikker på at du er passert konfirmasjonsalder og virkelig hører til her inne?
Dette er et forum for mammaer og pappaer, jeg tror neppe at du er det. :bonk:

[Unregistered]

ærlig talt. Kan dere ikke se innlegget i sin helhet. jeg forstår hva du mener, men at du satt det litt på spissen.

Jeg er helt enig i det du sier. Barn trenger å være hos andre også. I hvertfall av og til. Det er bra for barna og for de voksne. Selvfølgelig må det være hos noen de stoler på og kjenner godt.

[July]

Jeg kan rett og slett ikke se at dette er noe å diskutere i det hele tatt. Man kan da ikke si at alle barn har behov for å sove borte fra foreldrene. Alle er forskjellige både barn og foreldre. Og med å si at de blir usikre og mamma/pappadalter er vel å si at alle dem som ikke har mulighet til å overnatte vekke blir dette.

Personlig så synes jeg det er helt greit at de overnatter vekke fra oss, vi har behov for det en gang i blant og besteforeldrene synes det er helt topp og ha barnebarn på overnatting. Vet at både stor og liten koser seg da.

[Tidligere bruker]

Veldig enig med Go\jenta! Sånn tenker vi også om dette temaet, men det er fordi det er det som er riktig for oss og vår sønn.

Og samtidig så er jeg helt enig i det July sier også!

[Nennemor]

Jeg signerer på Go\jentas innlegg. Akkurat sånn har det vært her også.

Elise sov borte første gang noen måneder før hun var fire år, ikke fordi vi trang det, men fordi hun hadde lyst. Hun koste seg sånn og var ikke redd eller hadde hjemlengsel eller noen som helst.

Eirik har sovet borte tidligere enn Elise fordi vi har trengt barnevakt i forbindelse med bryllup blant annet. Det har også gått helt fint, men har ikke kost seg så veldig. Han hadde tydelig hjemlengsel og syntes det var deilig å komme hjem igjen. Siden da har vi ikke prøvd å sende ham bort fordi vi ikke har trengt det, men i juni prøver vi igjen i forbindelse med nok et bryllup. Det går nok fint.

[Polyanna]

Barn (og voksne) er så forskjellige at dette syns jeg det er meningsløst å synse om på andres vegne.

Jeg og min lillesøster er så vidt jeg vet relativt likt oppdratt, i utgangspunktet, men vi er utrolig forskjellige personligheter. Dette gjorde seg blant annet utslag i at jeg elsket å overnatte hos bestemor og bestefar, mens hun ikke trivdest med det. Hun ville ha sine faste rutiner og sin egen seng. Og mammas godnattasang. Så da overnattet jeg borte (ble sendt alene av gårde på bussen som 4-åring, med overnattingsbag i den ene hånden og spyposen i den andre :p), mens lillesøster ikke gjorde det.

Senere så var vi begge to med på overnattingsturer med korps og lignende, og lillesøster klarte det helt fint, tross mangel på bortesoving som liten.

Dette må da folk få finne sin egen løsning på!

[Bokormen]

Barn som opplever at livet er trygd vil selv ønske å bevege seg "ut i verden" når DE er klare for det.

Barnet vil lære at livet er trygd ved å oppleve trygge og stabile omgivelser.

Skjønner ikke de som på død å liv skal lære barnat og venne seg til alt mulig fra første stund. La dem være barn, livet er langt og det er mye å lære. Alt trenger ikke å komme på en gang. Husk at barn i dag sliter mye mer meg stress, ryggproblemer, hodepine o.l. enn noen gang... La dem få en fredelig barndom på egne premisser;)

[Bokormen]

Må bare få legge til at jeg synes at dette var en ganske teit diskusjon, la nå folk få orde soving hvor og hvordan de vil!!

[Starlet]

Forstår ikke hvorfor dette temaet ikke skulle diskuteres.

Vi har lånt bort barna våre for en kveld eller natt siden de var 4-5 mnd. Det har gått kjempefint. Barna har da vært hos besteforeldre, de er veldig trygge der. Det gjør at vi kan gå ut å kose oss, slappe av uten å lure på om barna har det bra.

Jeg mener det er bra for barna at de tidlig får oppleve at de trygge hos andre enn bare foreldrene også. Og det er lettere når første gang borte er når de er f.eks 6 mnd enn når de er 3 år. For da forstår de mer, kan være vondt for en 3 åring når mamma og pappa går fra for første gang.

men syns det var litt drøyt å forberede barna på hvis foreldrene skulle dø. Det er ikke det vi tenker på. Men jeg er enig i poenget ditt :)

[Happy]

Opprinnelig melding fra Starlet
Og det er lettere når første gang borte er når de er f.eks 6 mnd enn når de er 3 år. For da forstår de mer, kan være vondt for en 3 åring når mamma og pappa går fra for første gang.


Hvordan vet du det? Tror du det er riktig for alle barn alltid? Utsagnet virker så bastant.

"En jente som ofte sov borte fra hun var litne baby var tydelig redd for at mamma eller pappa skulle bevege seg ut av synsvidden hennes. Hun gråt om noen andre måtte holde henne og ville bare tilbake til mamma."

"En gutt som bare sov hjemme (eller borte med foreldrene) og som ikke ble satt bort på andre sine fang, var trygg og oppsøkte andre. Etter en liten stund krabbet han en tur opp på fanget til hvem-det-måtte-være, smilte og lo og hilste på alle fremmende."

Dette trenger da ikke ha noen sammenheng, men jeg VET at jeg ahr valgt riktig for MINE barn.

[*Pia*]

Så jeg bør forberede sønnen min på at både jeg og pappaen kan dø?

Hmm, kanskje jeg bør lære ham å lage mat selv også? I tilfelle vi dør på dagtid, før noen andre kommer hjem fra jobben og kan lage mat til ham?

Eller hva med å handle selv? Kanskje han trenger melk, og så dør jeg plutselig på vei til butikken?

Ærlig talt! Skal jeg sende sønnen min på overnatting for å forberede ham på sånt noe?

Nei, takk.

Sønnen min er snart 3 år, og har aldri sovet borte. D.v.s at han har alltid hatt minst en av foreldrene sine med seg der han har sovet.

Hvorfor?

Fordi hverken jeg eller pappaen hans ser noe poeng i det enda.
Fordi vi ikke har trengt det.
Fordi vi mener at barn blir selvstendige når de er klar for det.

Min sønn har ikke behov for å dra på hverken hyttetur eller overnatting hos venner uten oss enda.

Og hvorfor i himmelens navn setter du likhetstegn mellom å ikke sove borte og å ikke tørre å forlate huset?

Hvem sier at barn som ikke sover borte ikke kan være på besøk uten mamma/pappa?

Og hvis du synes at utrygge barn som ikke vil sove borte er bortskjemte drittunger, så sier vel det mer om deg enn om barna, tenker jeg.



Henger meg på denne ,det var som om jeg skulle ha skrevet det selv;)

[Starlet]

Hvordan vet du det? Tror du det er riktig for alle barn alltid? Utsagnet virker så bastant.

Jeg har sett flere barn som ikke vil ligge borte fra foreldrene langt opp i skolealder. Tanten min har 3 barn, og de 2 eldste ville ikke være med på leirskole i 6.klasse, fordi at mora eller faren ikke var med. Har også en tantunge som henger i mora hele tiden. Hyler bare hun går på toalettet, enda vi er der (er innom ofte da, så vi er ikke ukjente)

Men selvfølgelig er barn forskjellige. Vi er forskjellige som foreldre også. Og vi vet selv hva som er best for barna våre. Respekterer at andre ikke mener det som jeg mener og gjør.

[Tidligere bruker]

,,,,,

[Acsa]

Dette kommer jo an på så mye. F.eks om man er aleneforelder og trenger avlastningen. Om ungene har flere omsorgspersoner hun/han er knyttet til. Om besteforeldre o.l. bor langt unna. Om ungene sover om natta, eller våkner mye. Osv.

Ylva overnatta hos farmor og farfar for første gang da hun var snaut to år. Hun var (og er) så mye våken om natta at det ville ikke være hyggelig for noen av partene før det. Da var hun blitt stor nok til å si fra hvis hun ville/ikke ville noe. Det gikk strålende. Det har ikke skjedd så ofte, hun overnatta der kanskje tre-fire ganger i løpet av det neste året. Nå i år har hun overnatta to ganger hos mine foreldre også, og sier selv at hun har lyst til å overnatte der, og tar initiativet.

[Tidligere bruker]

Starlet:

Tenk om det er barnets personlighet, da?
Kanskje dette barnet ER en utrygg sjel?

Eller kanskje ikke.

Poenget er at det kan være flere årsaker. Det trenger ikke ha noe som helst med overnatting borte å gjøre.

Noens første tanke når man leser om slike utrygge barn er sikkert:

"disse ungene/denne ungen burde vært på overnatting fra de var små, så hadde de ikke blitt så utrygge/klengete..."

Min første tanke:

"Så bra at foreldrene tar dette barnets utrygghet på alvor. Tenk hvordan en så sart sjel ville blitt hvis de ble tvunget til å være noe annet enn det de er!"

Hvem har rett?

Jeg vil si at den som kjenner barnet best, vet hva som er best.

[Nika]

Rampen min er 2 1/2 år, og har aldri sovet borte. :eek:
Hun begynte "sent" med å være hos besteforeldrene uten oss, og det gikk strålende. Vi sa hadet, og hun sa hadet, vinket til oss, og fortsatte med det hun gjorde. Hun er ei trygg, og harmonisk jente, og veldig sosial av seg, ikke redd for mennesker. Selv om vi ikke har latt henne overnatte hos andre, og alt det der. Alle barn er jo forskjellige, så det nytter ikke å si at "dette er rett å gjøre"... i vårt tilfelle, så har vi fått ei veldig trygg jente, uten å ha gjort det slik du skriver.
Det fins ikke noen fasit på slikt da, det blir for dumt. De er jo små individer, som deg og meg... det er ingen som er like.

Å øve opp ungen til å være vekk fra foreldrene, i tilfelle de dør, er noe av det teiteste jeg har hørt. Den var utrolig svak.

[D'Arcy]

Spøkelset har ei farmor rett borti svingen hvor han har overnattet titt og ofte. Det er jeg særs takknemlig for at vi har muligheten til. For vår del, for Spøkelsets del og for farmors del. Alle må selvfølgelig gjøre hva de selv føler for, men det kan kanskje være greit å ta en runde med seg selv om hvorfor ungen eventuelt aldri ligger borte. Er det fordi man selv ikke orker tanken på å være borte fra ungen eller er det for ungen sin del?`

Da jeg jobbet i barnehage hadde vi alltid alle ungene med på overnattingstur en gang i året. Reiste med tog og sov over. Den minste jeg hadde med var faktisk knappe 1 år. der var det velidig lett å se forskjell på foreldre og hvordan de taklet dette. Når noen barn ikke fikk være med på hyttetur fordi foreldrene ikke orket å være borte fra barnet så kan jeg ikke si annet enn at jeg er enig med hovedinnlegger her. Hva oppnår man med det?

[Nika]

Vel, i vårt tilfelle, så var det mest fordi hun sov veldig dårlig om natten. Det var utrolig slitsomt, og det kom liksom ikke opp at hun skulle sove borte... ingen som spurte, og vi tenkte heller ikke på det. Syntes det var kjekt at hun sov her hjemme, enkelt og greit. Dessuten bor vi et godt stykke unna besteforeldrene.
Selv om hun ikke har sovet borte ennå, så tror jeg det vil gå helt greit når den tid kommer, hun er veldig uavhengig, og som sagt, ei trygg, og god jente.
Hva andre gjør, bryr meg egentlig ikke.

[Dorothea]

Enig i at setningen om at foreldrene kunne dø var rimelig teit, men det var vel ikke det som var hovedargumentet her, eller hva?

Har selv følt på kroppen hvor vanskelig det er å sette bort et barn, selv bare for noen timer da vi desverre har foreldrene våre et godt stykke unna og lite mulighet til pass. Det har vært ekstremt hjerteskjærende og vanskelig da vi ikke kom utenom å venne til dagmamma en gang i uka fordi jeg måtte jobbe litt. Barnet takla det skikkelig dårlig! Men vi kan jo ikke leve på luft og kjærlighet...

Visste vi ville kunne få noe problemer, men hadde ikke ant meg ast det kunne blitt så ille! Hadde barnet vært mer vant med andre fra starten av, hadde vi ikke utsatt barnet for noe som endte med å bli så traumatisk for alle parter. Men jeg kan jo ikke gå hjemme med barnet til det blir 18 heller. En gang må være den første.

Tror noen kan vente seg litt av en overraskelse, ja... det blir verre og verre desto lenger man venter (som regel)!

[Tidligere bruker]

Til dere som sier ting som

" det blir verre jo lenger man venter"

" ungene blir bortskjemte drittunger"

"barna har bare godt av det"

"de trenger å lære å være vekke fra foreldrene"

og lignende ting.

Jeg respekterer at dere velger som dere gjør.

Men når dere skriver ting som det jeg har nevnt her, så generaliserer dere.

VET dere at det dere skriver er tilfelle?

Eller bare høres det riktig ut?

For jeg kjenner nemlig ganske mange som IKKE har sendt ungene sine på overnatting før de selv har bedt om det.

Og vet dere hva?

Kun EN av dem er usikker og utrygg. Og hun er stille, sjenert og sårbar i ett og alt. Fordi det er sånn hun er.

De andre er akkurat som andre barn.

I tillegg så kjenner jeg flere barn som HAR sovet borte fra de var bittesmå, og som i dag er utrygge og veldig klengete.

Skal jeg da konkludere med at alle barn har det best ved å ikke sove borte?

At barn som sover borte tidlig blir utrygge og sutrete, mens barn som ikke gjør det blir trygge harmoniske barn?

Mitt erfaringsgrunnlag heller nemlig den veien.

Men jeg forstår at min erfaring er ikke representativ for resten av Norge. Derfor snakker jeg ikke så generelt.

Mitt poeng?

Ikke kom med påstander om hva som skjer med alle barn som ikke sover borte, eller hva som er best for alle barn. Dere kjenner ikke alle barn. Det gjør heller ikke jeg.

[tia]

Enig i mye av det du skriver, Crunchy.

Hvorfor har barna godt av å sove borte? Hvilke alder snakker vi om? Barn på 5 mnd? Barn på 4 år? Stor forskjell der, eller hva?

Det er ikke barna som har godt av det, er det vel? Men foreldrene? Så hvorfor ikke si det da - at det er av egoistiske grunner foreldre setter bort sine barn ei natt eller to? Eller på dagtid?

Hvorfor er det så viktig at ungene skal sove borte? Holder det ikke at de får være sammen med besteforeldre noen timer på dagtid for eksempel? De blir da kjent da å - bedre enn på natten, når de faktisk sover.

[Maximillia]

Med det argumentet ditt om at barna må sove borte i tilfelle begge foreldrene skulle dø, klarer jeg ikke ta dette innlegget helt alvorlig. Det må være noe av det dummeste jeg har hørt på lenge.
Det er ikke noe must for små barn å sove borte for å føle seg trygge på andre enn foreldrene. Alle har heller ikke muligheten, det er slett ikke alle som bor nær slektninger eller har friske unge besteforeldre. Even er to år og har to ganger hatt en overnatting hos farmor. Begge gangene var i løpet av de siste månedene. Det gikk veldig fint, men jeg føler ikke at det har vært avgjørende for hans utvikling på noen som helst måte. Han er en veldig trygg og sosial gutt, til tross for at han har overnattet forsvinnende lite borte. ;)

Og: Det var av helt egoistiske grunner vi lot ham overnatte.

[Anne M]

"Det var av helt egoistiske grunner vi lot ham overnatte."

signerer denne,Maximilia :)

En må gjøre som en føler for. :)

[Unregistered]

"En jente som ofte sov borte fra hun var litne baby var tydelig redd for at mamma eller pappa skulle bevege seg ut av synsvidden hennes. Hun gråt om noen andre måtte holde henne og ville bare tilbake til mamma."

dette er min datter hun snakker om!og det stemmer IKKE.når hun var 1,5 mnd var hun redd for andre.det var bare pappan og jeg som kunne holde henne.
1gang hun sov borte da var hun 7 mnd.og det gikk kjempe fint.da var hun trygg å sikker.så neste gang hun sov borte var hun 10 mnd.det gikk også kjempe fint.
hun sov borte 2 ganger før hun var 1 år. det er IKKE ofte.
så hun var usikker lenge før hun sov borte hos andre,så det har ingen sammenheng.

hun elsker å reise bort og sove hos andre.
var er ofte hos noen vennerpar,da er det greit at vi slipper å dra hjem klokken 1900 for at hun legge seg.så da legger vi henne der,og kan dra hjem 23 tiden istedet.det setter vi pris på.
og jeg VET at vi har valg riktig for henne,ang overnatting.

[Lilith]

Liker best å ha henne hos meg, og i begynnelsen nektet jeg å dra fra henne et eneste minutt..

JEG var en super mammadalt , og JEG sov aldri borte, hadde aldri barnevakt, ikke pass et par timer engang. Jeg turte ikke dra på turer, ikke engang i bursdager uten mamma eller pappa! :gal:

Tulla mi sover hos farmor annenhver helg, og hos mormor av og til. Det har gjort henne til en trygg og selvstendig liten jente allerede. :)
Kan godt hende det ikke har noe med overnatting å gjøre, men hun er hvertfall vant til å omgås andre mennesker, og vet at jeg alltid kommer tilbake. :)