Dere som har barn med adhd og andre diagnoser som gir hyperaktivitet

Jeg må bare få tømt meg for litt gruff, og få noen råd fra folk som vet hva dette går ut på.

Yngstemannen vår er snart 2 år gammel.
Fra dag en har han, som mange sikkert har fått med seg, vært en ekstremt vanskelig unge.
Har liksom aldri kunnet kose seg med ham, ikke en gang da han bare var noen dager gammel.
Mating var ett sant slit, alle mulige metoder ble forsøkt, og det varierte veldig hva han godtok.
Han sover litt bedre om natten nå, han har vært nattevåker fra han var baby, våknet når andre har lagt seg og holdt det gåent hele natten.
I starten var det fordi han nok var uthvilt, etter ett par timers søvn, han ville opp å leke.
Nå de siste mnd har det gått over til at han skriker veldig mye, han begynner med en gang han våkner og holder det gåent i alt fra 30 minutter til morgenkvisten igjen.
Vi har kuttet ut dagsovingen, som fører til at han sover LITT bedre nå, han våkner om nettene fortsatt men ikke fult så ofte lengre.
Han er 80 % i liten barnehage, begynner 100% nå over sommerferien, på en større avdeling, som storebroren og er på.
Det som er med Didrik, er at han tåler veldig mye..
Det er jo fint det.. i og for seg.
Men, jeg reagerer litt på det.
Han finnes overhodet ikke redd, vi hadde en episode søndag i Pinsen, vi var hos svigers på hytten på svalrødkilen (ved halden)
Vi skulle ut i båt, stroppet på barna redningsvester, og dro ut.
Didrik var helt byting, fantes ikke redd, forsøkte klatre over ripa på båten annethvert sekund, krabbet opp på setene, sambo holdt ham fast, men lot som han slapp liksom..for å få ham litt mer redd.
At han skulle respektere litt mer kanskje.. innse at han kunne falle ut.
Men, neida.. like uredd.
Det ble en forferdelig slitsom tur, som tok helt av... passe på i båt må man jo uansett, men man måtte liksom sitte og klamre seg fast i ham for at han ikke skulle hoppe overbord.
Jeg er litt redd for båt, og drukning er mitt største mareritt, så jeg var rimelig utslitt psykisk når vi kom i land igjen.
Turen tok en god stund, vi var innom kaja i Halden og kjøpte is før vi dro tilbake til båthavna i Sponvika.
De to andre som var med, var litt nervøse, hadde mer en "normal" reaksjon på båt-tur.
Det forunder meg at han er så uredd, og så uforsiktig.

Vi har måttet slutte bruke vognen, for han sitter ikke stille.
Har han sele på, så klarer han alikevel å tukle seg sånn inn, eller ut for den del at han nærmest henger utfor siden på vognen.
Vi går til barnehagen nå, det er ikke så langt, og det er vei hele veien.
Han snubler og tryner mellom 10 og 20 ggr hver dag når vi går, han vil ikke for alt i verden leie hånden og løper mer enn han går.
Han stikker av, finnes ikke redd for noe som helst, løper på og er generelt ganske farlig å ha med seg.

Han faller av tripptrappstolen sin minst 2 ggr daglig, sitter urolig, og ramler i gulvet.
Det er jo helt utrolig at han ikke kan sitte stille, virker nesten som han glemmer at han har falt ned der kanskje til og med tidligere samme dag.

Han flyr fra A til Å og driver med f-skap, klår på alt, ødelegger alt han får tak i, slår andre barn om de står i veien for ham og er generelt ganske.. tja.. jeg vet ikke hva man skal kalle det.

Faren til barna mine har ADHD, og vi har ett øye med dem begge, siden det sies det kan være arvelig.
Jeg reagerer litt på adferden til minsten, venter liksom stadig på at han skal roe seg litt ned.
Ikke være sååå aktiv hele tiden.
Det er liksom ingenting som stopper ham, eller som gjør ham redd.
Han holder på med noe konstant, og gjør at jeg rett og slett blir helt utslitt.
Må konstant passe på, inne som ute, alt han får tak i blir ødelagt, både blomster, videocover, møbler, cd spillere, leker, potter.. alt.
Jeg har inntrykk av at de mener han er helt vanlig i barnehagen, aktiv og lite redd.. men normal ellers.
Jeg derimot, syntes han er unormalt aktiv, og frempå til å ikke ha fylt to år en gang.
Han snakker som en foss, ikke rent, men mange kompliserte ord.
Bl.a Edderkopp, Hovsenga (som er navnet på barnehagen til storebror), Barnehage, Mercedes, lastebil...
Ord som ikke min andre sønn lærte seg før han var bortimot 3 år gammel.

Jeg blir fryktelig sliten av adferden hans, nå nærmer ferieukene seg og jeg gruer meg som en hund.
minsten blir såååå vanskelig å ha med å gjøre når vi er hjemme, når han ikke får vært i barnehage rundt mange andre, og noe som skjer til en hver tid.
Jeg klarer ikke måle opp til ett barnehage nivå jeg altså, det er helt og holdent umulig.

Jeg er litt rådløs om hvordan jeg skal gripe fatt ting, han sliter meg ut, han sliter ut broren sin.
Orker ikke gå på besøk til folk, for han rasserer og driver bare med fanteskap hele tiden.
Vil heller være hjemme, for her er det ikke sååå farlig om han skulle ødelegge noe, om dere skjønner.
Her vet jeg at han har sine ting å holde på med, jeg vet at det er barnesikkert her, og at det som kan skje alt har skjedd og jeg vet hvordan vi skal gripe det ann.

Jeg er mye roligere nå enn jeg var, og koser meg mer med ham enn det jeg har gjort tidligere.
Han kan komme bort, og sitte på fanget litt nå.. han kan kose litt.
Det kunne han ikke før.

Kan det være sånn at han blir roligere av å være i barnehagen fordi det skjer så mye der, og at han faktisk kan være noe urolig (mer enn vanlig) eller er det jeg som er helt på jordet tro??

[mor til to]

Denne høres i overkant urolig ut syns jeg. Har de ingenting å påpeke i barnehagen, eller forsøker de kanskje å være greie når de sier de oppfatter han som helt vanlig.

Du kan kontakte fastlege eller helsesøster, og be om en utredning ift ADHD, kanskje andre ting også burde vært skjekka. Om de ikke tar deg på alvor, film han en dag hjemme, og vi sfrem filmen til dem.

Opprinnelig postet av mor til to

Denne høres i overkant urolig ut syns jeg. Har de ingenting å påpeke i barnehagen, eller forsøker de kanskje å være greie når de sier de oppfatter han som helt vanlig.

Du kan kontakte fastlege eller helsesøster, og be om en utredning ift ADHD, kanskje andre ting også burde vært skjekka. Om de ikke tar deg på alvor, film han en dag hjemme, og vi sfrem filmen til dem.

Vi har snakket med barnehagen om dette fra pappaen fikk diagnosen, og de mener han er som andre på sin alder nå, i det utforskende stadiet, at han nok er litt vel uredd men at det ikke behøver bety at han er hyperaktiv.
Det jeg stusser litt på er at han nå har vært 80% i barnehage i ett år straks, og har bare ett par ganger vist at han faktisk blir litt sliten av det.
Min eldste sønn er jo rimelig sliten, og sovner fort om kvelden etter barnehagedag, men ikke minsten nei.. aldri i verden.
Nå som det har vært uutholdelig varmt, har han vært litt mer sliten.
I barnehagen sier de at de vil hjelpe oss holde ett øye med ham, men at han er for liten til å utredes.
Moren min har videreutdanning innen adhd, touretts og aspergers, hun sa en periode at han nok ikke hadde adhd, men nå har hun begynt å "fleipe" med det.
Jeg gidder ikke spørre henne, om hun virkelig mener det.
Men, hun sier rett ut at hun ikke vil passe ham pga alle spilloppene, og adferden hans.
Vi kontaktet barnevernet i fjor for å få avlastning, det vi har fått er barnehagen dekket av dem og det er jeg egentlig fornøyd med.
Samtidig så skulle jeg så gjerne hatt litt...fritid inneimellom.
Samboern min har som sagt adhd, og det i seg selv er ganske krevende og ha en partner med denne diagnosen.
Jeg kan ikke alltid stole på ham, og ta for gitt at han følger sine oppgaver som forsørger, jeg klarer ikke overlate for mye ansvar til ham, for det ender alt for ofte med kaos som jeg må rydde opp igjen i.

I august begynner ham i ny barnehage, da får vi en avd.leder som har mer erfaring enn hun vi har hatt ett år nå, og det er fler ansatte der som kan følge ham.
jeg har gitt uttrykk til dem at jeg gruer meg til han skal begynne der, fordi forholdene er såpass mye større og han lettere kan forsvinne i mengden.
Han er veldig uvøren, og jeg er redd det kan bli mye "ulykker" før de finner ut at han må has hauke-øyne på hele tiden.
De er klar over hvordan vi føler, og har det.. jeg håper egentlig at de vil ha ham til utredning etterhvert sånn at om ikke annet at det blir avkreftet ett adferdtsproblem. (kalles det det??)

Er det ingen her inne som har hyperaktive barn, eller barn med adhd som kan fortelle meg litt?

[Blesha]

Foreldre kan selv kontakte PPT, etter som jeg har forstått. Ta en telefon dit, og om ikke annet får de vite om hvordan han er, og kan ha ham "i kikkerten".

[mor til to]

Du kan få fastlegen til å henvise til en utredning, han er ikke for liten til en utredning. men kanskje for liten til å fastslå nøyaktig diagnose. Det kan allikevel være lønnsomt å starte tidlig, problemområder kan kartlegges, og tiltak iverksettes i forhold til det.

Du kan og selv ta kontakt med PPT, de er viktige i forhold til om tiltak i barnehagen skal iverksettes.

Om du vil ha mer info vil jeg anbefale http://www.bokstavbarna.no

Der er det mange som har kompetanse på både adhd og annet.

[Plastilina]

Mye av det du skriver er som å beskrive sønnen vår. Han er nå 7,5 år og har fått diagnosen ADHD. Allerede da han var 1,5 var han under mistanke fra oss om dette. Har han heldigvis sovet veldig bra hele livet, og det er jo en enorm trøst i det hele (føler virkelig med dere som har så mye nattevåk). Da han var liten var han høyt og lavt hele tiden, og totalt uredd for ting man burde være redd for: høyder, det å bli borte på kjøpesenter, vann, fart, fremmede mennesker (han hadde vært den enkleste ungen i verden å kidnappe for han gikk gladelig til alt slags mennesker totalt uten å vurdere de). Da han var på småbarnsavdelingen i barnehagen, fikk han helt fnatt når de stengte av sånn at han ikke fikk løpe fritt inn til de andre avdelingene men kun holde seg på sin avdeling. Han har alltid vært en veldig glad og tillitsfull gutt, og det har liksom aldri vært noen mellomting med han. Enten var han veldig glad og fornøyd eller så var han fullstendig rasende, aldri sutrete. Han hadde masse væske i mellomørene som ikke ble oppdaget før han var 3 år, og av den grunn hadde han ikke hørsel og heller så godt som ikke språk. Språket kom etter at han fikk operert inn dren da han var 3,5 år, noe som har medført at han fortsatt har et rimelig dårlig språk. Vi lurte lenge på om det var mangel på språk som medførte at han var så rasende, av frustrasjon for å ikke få formidlet sine ønsker, men det var nok ikke bare det.....

I dag står han på Conserta, noe som hjelper en del. Han er blitt større og heldigvis roligere, men det som er problemet er konsentrasjonen og det å holde ut i situasjoner over tid (lengre enn 5-10 minutter). Men så lenge det ikke stilles krav om at han skal spise eller gjøre lekser er han veldig grei og fornøyd og er nesten som vanlige barn. Men så snart han må gjøre en av disse delene starter rabalderet. Innimellom går det greit, men stort sett er det helt forferdelig for han å komme i gang med dette. Mat og lekser er liketilt med pest og kolera.

Uansett tror jeg det kan være greit å kontakte PPT eller BUP, jo før han blir vurdert jo før vil han kunne få støtte både i barnehagen og etter hvert på skolen.