"Friske" barn sin opplevelse av barn med spesielle behov?

[Bergensis]

Legger denne her i håp om å få svar frå dykk som veit litt om kvar skoen trykker i slike situasjonar. Flytt gjerne diskusjonen om det høver seg betre ein annan stad.

Sliter litt med å formulere ei passande overskrift, men skal forsøke å forklare.

Lillemor går i ein barnehage der det er eit par barn med såkalla spesielle behov. Eg skal ikkje gå inn på problematikken anna enn at det gjeld syn, språk og motorikk sånn som eg har forstått det.

Lillemor har studert i eit halvt års tid på kven som skal kome i bursdagen hennar. I går kom ho med følgande påstand: "men eg kan jo ikkje be Oda, for da er det ikkje sikkert me forstår kva ho seier og da kan ho bli lei seg" No leikar ikkje Lillemor med Oda som også er tre år yngre enn henne, men problemstillinga vart det same for min del. Korleis inkludere og forholde seg til barna med spesielle behov.

Eg sa til henne at dersom ho ville be Oda, kunne me sikkert få mor eller far til å vere tilstades i bursdagen. Lillemor studerte vidare på dette, og byrja spørje om kvifor ho ikkje snakka og kvifor ho ikkje gjekk som andre barn etc.
Eg forsøkte å forklare at nokon barn vart fødde med sånne problem på same måte som at ho er fødd med blå auger. Seinare på kvelden lurte ho på når Lillebror skulle få sånn sjukdom... Eg sa han hittil ser ut til å vere eit komplett normalt barn som kjem til å snakke og gå sånn som storesøster gjer.


Etter at ho var lagt grubla eg ein del på dette med hennar oppfatning og forstålese av barn med spesielle behov. Kor mykje skal ein fortelje? Korleis legger ein det fram? Bør me be foreldre eller tilsette kome med ein "offisiell" forklaring? Bør dette barnet berre inngå i eit mangfold som naturleg finnes i barnehagane rundt omkring og glatte over dei faktiske forskjellane?


Jenta vår stiller mange vanskelege spørsmål for tida. Desse spørsmåla omkring Oda satte meg litt ut, for eg er redd for å gi svar som kan føre til ytterlegare stigmatisering. For barna ser jo at Oda har anleis utgangspunkt enn andre på hennar alder.


Setter pris på om nokon har synspunkt på denne problemstillinga.

[Happy]

Vanskelig når de små ikke er så små lenger og spør om alt mulig!

Jeg er av typen som svarer mest mulig vitenskapelig eller medisinsk på slikt. Så prøver jeg etter på å filosofere litt med barna omkring hva som er ok å si eller gjøre når noen ikke er som andre. Vi snakker gjerne om hva vi føler, hva andre kanskje kan føle osv. Jeg er veldig lydhør ovenfor ungene og drar det ikke lenger enn de vil ( i alle fall om de er på rett vei ).

[Bergensis]

Takk for svar.
Litt av problemet er at eg veit litt om Odas diagnose, men usikker på kor mykje foreldrene ønsker at barna skal vite. Skulle ønske at foreldrene kunne komme litt på bana her, men er altså usikker på om det er riktig å fokusere på Odas begrensningar på denne måten.

[maylen]

Barn spør. De burde også få svar tilpasset sitt nivå.
Det er lettere for de og gjerne mindre skummelt og fremmed om de har ett svar på spørsmålene sine. Barn har lett for å godta det som vi synes er annerledes, sålenge de bare får muligheten til det.

Hvorfor spør du ikke moren til dette barnet om hva du skal si, og om noe skal sies?

[Mette-marit]

I vår barnehage skrev vi ett skriv til foreldre om hva som "feilte" vår sønn, de voksne snakket med barna sine om dette, noe jeg helst ikke ville. Men det ble nå sånn og jeg måtte fortelle min sønn om hva som var med han, men hva han forstod aner jeg ikke..

Uansett; dagen etter kom alle barna bort til min sønn og sa: Du er autist du? Og han svarte: nei, jeg tjukke det vel? og en annen sa: slapp av du, det er bare noe galt med tissen din vet du. Og det syns sønnen min var helt greit så alle gikk for den forklaringen.

Men jeg syns nå at det er viktig at når barn spør så får de en forklaring. Fortell at noen barn trenger litt ekstra, at noen trenger å bli passet ekstra på. La barna være med på det, og føle at de hjelper litt til, vise omsorg. Skryt av barna når de gjør det osv. Jeg leste om en som fortalte en episode i en skole, der hun overhørte klassekameratene til sin hardt rammede autistiske sønn gjøre slike ting som spesial pedagogen gjorde, hjelp han i påkledning ol. Han ble tydlig passet godt på av sine medelever og de fleste var trygge på han. De alle visste hva hans problemer var og de var opptatt av å hjelpe han/passe på han.

For barn er ganske flinke til å takle at andre barn ikke er som forventet, det er vi voksne som er litt redd for slikt, og desverre overfører vi dette til våre barn.. La de få vite, få vite hva som kan gjøres, bli kjent osv.

[Happy]

Bergensis: Jeg tror ikke man trenger å si så mye spesifikt om Oda. Tror du Lillemor kan roe seg med å vite litt om hva som kan gå galt når babyen utvikler seg i magen og hvordan det kan slå ut? Kanskje har dere sett barn med synlige handikap, eller voksne for den del, som dere også kan snakke om. Så kan du fortelle om handikap man ikke kan se. Om Lillemor vil snakke om Oda, kan hun få fortelle hva hun tenker og føler og hvordan hun tror at Oda sin dag kan bli best mulig, uavhengig om det invilverer hennes medvirkning. Det kan være noe så enkelt som å gi Oda en spesiell leke i morgen.

[Tante Pose]

Jeg tror det er viktig å fortelle ting akkurat som det er jeg.
I bhg til snuppa mi har jeg gitt beskjed på foreldremøtet før barnehageåret begynner at vi er helt åpne om alt som er med snuppa, og at snuppas assistent har lov å svare på alt det barna måtte finne på å spørre om. Selv har jeg fortalt kort at det dreier seg om et medfødt syndrom, at hun ikke er mentalt på alder med de andre, men at hun setter stor pris på å bli inkludert og lekt med. At hun er avhengig av flere hjelpemidler både for å holde seg i live og kunne komme seg rundt og at assistenten kan fortelle barna deres mer om det hvis de spør.
Ang det med bursdagsinvitasjon så ble snuppa mi invitert i sin første bursdag her i vinter, hun kunne ikke gå for hun var ikke i form den perioden, men det var utrolig koselig at hun ble husket på. Kommer aldri til å glemme det

[livit]

Vi har jo en sønn med ADHD og motoriske vansker, bla. Han sliter med at han tisser på seg og vi har alltid snakket med foresatte til de han vanker sammen med slik at han alltid har med seg skift, og de sender han på toalettet innimellom. Det viktigste for oss er åpenhet om funksjonshemninga, slik at foresatte er klar over problematikken, om man snakker om det, eller om man skriver om det er jo det samme synes jeg. For oss har det vært enklest å snakke om det.

[m^3]

Min gutt har noen spesielle greier, men jeg opplever at barnehagen ikke vil si noe til de andre foreldrene og helst ikke barna pga. taushetsplikten. Selv om jeg sier de kan svare på alt av spørsmål vil de helst videreformidle til meg.
Så kanskje foreldrene er mottagelige for direkte spørsmål? Men ta det gjerne på telefon eller skriftlig, det er så leit å snakke om sånne ting "over hodene" på barna i barnehagen i hentesituasjon f.eks.

Når gutten min skal i bursdagsselskap ringer jeg alltid opp på forhånd så alt det praktiske kan ordnes, og jeg spør om det er greit at jeg blir med. Slik vil det vel sikkert bli med lille Oda også? At foreldrene regner med å være med?

Og hvis lillejenta di lurer på noe - så går det jo an for henne selv å spørre mamman eller pappan til Oda? Det ser jeg at noen av barna i barnehagen til lillegutt gjør, og da kan jeg og lillegutt svare sammen. Det er veldig hyggelig, synes jeg. Da ser barna hvordan vi kommuniserer, og får et lite innblikk i "lillegutts verden" også, utenfor den travle barnehagedagen.
"Hvorfor kan ikke lillegutt snakke?" - Det vet vi ikke, men lillegutt har akkurat de samme tankene inne i hodet sitt som deg. Tenk så vanskelig det kan være å tenke så mye, også klarer du ikke å si det!
"Hvorfor skal lillegutt på sykehuset (bekymret/strengt tonefall" - Fordi han skal ta noen prøver hos legen. Du vet at vi er på sykehuset ofte vi, så lillegutt kjenner dem og det er koselig å komme dit.
Osv.

[Rosin]

Jeg synes man skal svare ærlig, men kanskje ikke gå inn på akkurat diagnose og slikt. Hvis Oda har en hjerneskade så kan du jo fortelle det og hvordan slikt kan skje (ikke nødvendigvis fortelle hva som var tilfelle for Oda, men sånn generelt) du kan bevege deg fra Oda (som samtalen begynte med) til å snakke generelt om barn med hjerneskader/down syndrom el hva det skulle være, slik at du ikke utleverer Oda, men samtidig tilfredstiller datteren din sitt behov for å prate om dette og få svar på ting hun lurer på. Min erfaring er at hvis unger får ærlige svar som de kan forstå og slå seg til ro med så aksepterer de veldig mye (f.eks at Lars skriker fordi han ikke kan snakke og det er hans måte å få utrykke seg på/hans måte å "snakke" på, og ikke fordi han er sint eller vil skremme de andre - at Guro må bruke bleier selv om hun går på skolen osv)