Er ikke så aktiv her inne, men nå må jeg få ut litt frustrasjon...
Det har seg slik at jeg har en sønn med hjerneskade som blir 6 år i oktober. I påska flyttet vi fra nabokommunen til den kommunen vi bor i nå. Vi skulle søke utsatt skolestart og fikk beskjed om å søke i nykommunen. Vi hadde med anbefaling fra gamle-kommunen. Søknaden ble avslått, og vi måtte anke. Første nedtur! Tok det som en selvfølge å få godkjent, siden vi hadde med anbefaling fra dem som har jobbet med sønnen vår i fire år. Men den gang ei.
Måtte anke, og først i går fikk vi svar. Vi fikk medhold!!! Jippi, tenkte jeg. Og så var det å ringe til barnehagekontoret og si at vi skal ha barnehageplass. Sure kjerringa på kontoret sa at alle plasser er tatt, og det kom til å bli vanskelig å få i nærmiljøet. Jeg sa at han har vel prioritet. Hun svarte med at det var ingenting i søknaden som tilsa at han skulle få utsatt skolestart. Litt fram og tilbake mellom oss, men hun ga seg ikke. Jeg ble emosjonell og knakk sammen... Makan til lite hyggelig menneske. Hun ba meg ringe til PPT. PPT bad meg ringe barnehagekontoret...
Så ringte jeg til barnehagene i nærmiljøet for å høre om de kunne finne en plass til han, men de trodde det ble vanskelig, men de var i hvert fall i møtekommende. Jeg knakk selvfølgelig sammen under de samtalene også. Jeg er ikke spesielt sterk mentalt for tiden, merker jeg... Sukk.
Lykken over å endelig få godkjent utsatt skolestart kl. 14 i går, ble forferdelig kortvarig. Nå aner jeg ikke hva vi skal gjøre.
Måtte bare få det ut
Går det ellers bra med dere?
Linjærmodus
