Hva er det ungen vår reagerer sånn på?

[HeidiC]

Jeg er veldig mye sammen med tulla alene, men hun er også mye sammen med pappa'n. Da pleier jeg alltid å være til stede. Det har bare blitt sånn.

Når vi trenger barnepass er hun hos besteforeldre, og det går alltid veldig bra. Hun skriker veldig lite, og jeg må vel si at jeg nesten aldri har hørt henne skrike. Men... de 5-6 gangene vi har forsøkt å la henne være alene med pappa'n går det rakt åt h...... I går tok jeg meg en 45-minutters joggetur sent på kvelden, og da jeg kom inn satt pappa'n dødssliten i sofan og tulla hadde sovnet i senga si av ren utmattelse. Hun hadde begynt å skrike trøstesløst så fort jeg var på utsiden av døren.

Hva er dette for noe? Hun kjenner jo pappa'n sin best av alle etter meg? Hvorfor holder hun på slik med ham når hun kan være alene med besteforeldre?
Er så kjedelig, for det går liksom ikke an å forholde seg til pappa'n som "barnevakt" hvis jeg skal noe. Han tør rett og slett ikke. Han blir fortvilt når hun agerer på den måten og er redd han kan gjøre henne noe. Ikke noe SUPERALVORLIG, men dog...

Noen som kan komme med en pedagogisk riktig forklaring på hvorfor det er slik hos oss?

[Idril]

Pedagogisk riktig vet jeg nå ikke men....

Men det kan være at hun reagerer på hans nervøsitet når de er alene sammen??

[linka-mor]

Holder med Nurket`s teori jeg. Hun merker vel att pappaen er anspent og sier sterkt ifra att slik vil hun ikke ha det.
Holder pappaen mye på med henne når du er tilstede? Kansje han må dulle og dalle med henne menst du er rett ved siden av slik att De blir trygge på hverandre? Bare en tanke....

[sivhelen]

Opprinnelig postet av linka-mor

Holder med Nurket`s teori jeg. Hun merker vel att pappaen er anspent og sier sterkt ifra att slik vil hun ikke ha det.
Holder pappaen mye på med henne når du er tilstede? Kansje han må dulle og dalle med henne menst du er rett ved siden av slik att De blir trygge på hverandre? Bare en tanke....

veldig enig der..

[Tihi]

Vet ikke hvorfor, men det er i alle fall ganske normalt. Husker når snuppa var på den alderen, og jeg skulle på trening, så var det kaos i huset når pappan var med henne alene. Adskillelsesangst fra mamman kanskje? Eneste måten å løse det på er i alle fall å fortsette å ha henne alene med pappaen. Det må jo hun bli vant til. Kanskje ikke så lenge i gangen i starten da.
Masse lykke til. Det er kun en fase hun går gjennom

[3barnsmor]

Når han passer henne er de hjemme, og mye minner om deg, og kanskje det gjør at hun merker mer at du er borte enn når besteforeldrene er barnevakten.

Jeg tror som flere av de andre sier her at det er viktig at pappan holder mye med henne når du er hjemme. Hvis han tar over det meste av stell og lek når han er hjemme, og du bare er tilgjengelig hvis det skjærer seg, så vil dette gå over av seg selv. Det vil jo hjelpe på hans nervøsitet også, hvis han blir godt kjent med henne og alle hennes særegenheter.

Lykke til, dette er jo ikke godt hverken for pappan eller deg!

[Raven]

Jeg tror det er fordi datteren din reager på at pappaen er nervøs og at du er borte.
Sånn var det nesten hver gang jeg gikk ut av døren. Barna ville ikke ligge seg uten at jeg var der.
Barna vil ikke at mamma skal være borte vettu. De tror at vi er der hele tiden og det er vi jo forsåvidt.
Jeg tror at hvis far og barn tilbringer mer tid sammen og hvis du bare stepper inn når det går galt eller skjærer seg, så skal det nok gå bra.
Dette er bare en fase de går igjennom