Sov dukkelise.
Min elskede dukke så søt du er,
det beste jeg eier på jord.
Du ligger så stille i vuggen her
og smiler så pent til din mor.
Sov dukkelise sov og bli stor,
og mens du sover, våker din mor.
Ingenting vondt din vugge skal nå.
Mor er jo hos deg hun passer på.
Du skaffer meg ofte litt kav og mas.
Du er for urolig, min venn.
Ditt hode har to ganger gått i knas.
Pass på det som du fikk igjen!
Og dukkelise, hør nå på meg:
Dersom de andre klemmer på deg,
så skal du værsågod tie still
hvis du vil være dannet og snill.
Forresten så har jeg jo det å si
at hver gang jeg tar deg på tur
så blir du så fryktelig rød og blid
når dukkemann Petter gjør kur.
Men Dukkelise, pass deg nå litt!
Leke med Petter? Det går for vidt.
Han er en gammel tøy-dukkemann.
Du er for fin. Det går ikke an.
Men gråt ikke, gråt ikke, lille skatt,
fordi jeg har gitt deg litt skjenn.
Nå kysser du mammaen din god natt,
og så er vi venner igjen.
Sov Dukkelise, søtt hos din mor.
Hun passer på deg til du blir stor.
Og dersom no'n er slemme med deg,
elskede barn, så har du jo meg.
__________________
 fra Abe
juni.06 ,
aug. 02 & mai 00
|