Barn, aldersforskjell, tidspunkt, planlegging, økonomi osv

[Vedvik86]

Ja en skikkelig beskrivende overskrift.. for inni hodet mitt er alt bare kaos nå.
Jeg har to barn. to tette. eldste på 2år og yngste på 11mnd.
Både jeg og sambo har snakket mye om en eventuell nr tre i det siste. Sambo har gitt klart uttrykk for at han vil være ferdig med babylaging til han er 30 eller han vil ha fått de barna han skal få før han har fyllt 30 (han er 27 nå). Jeg er 22, har et år igjen av sykepleien og har fått begge gutta under utdannelsen. Det har gått greit. slitsomt til tider ja, men syntes også det har gitt meg mye tid hjemme med guttene.
Så har altså denne tanken om nr tre som helt til for noen mnd siden var HELT fraværende kommet snikende. Og jo mer jeg (vi) tenker og snakker om det jo mer ønsker vi det. En ting som er ganske viktig for oss er at aldersforskjellen mellom barna ikke blir for stor og jeg kunne godt tenke meg og begynne prøvingen i sommer/høst. Men s¨å er det det økonomiske aspektet. Da vil jeg ha nok en permisjon med dårlig økonomi, og sambo vil igjen miste retten til pappaperm (siden jeg er student). Han hadde jo halve permisjonen med storebror og vi kunne jo løst det slik igjen også kunne jeg jobbet litt. vi drømmer om hus. Eier nå en rekkehusleilighet med 3 soverom. Har fint plass til et barn til i den leiligheten vi har nå så kan godt vente litt med husdrømmen..
Men er det egoistisk, dumt og forhastende og hive seg med på hva hjertet begjærer?? Vi klarer oss absolutt økonomisk slik som det er nå. og jeg tror ikke det blir noe stort problem med en nr tre i hus heller. Men flust av penger har vi jo selvsagt ikke mtp at jeg er student (nå i permisjon).

Hodet mitt sier: VENT! vent til du er ferdig med utdannelsen, har jobbet en stund og opparbeidet deg rett til foreldrepenger. Vent til situasjonen har stabilisert seg og begge gutta er i bhg og du har jobbet en stund. Vent til livet er i gang. Ja for jeg føler jo på én måte at jeg har satt mitt eget liv litt på vent. Men for meg føles det riktig.

Men hjertet mitt sier noe annet og konflikter mellom hjerne og hjerte er så absolutt tilstede hver dag nå om dagen.

Ble visst veldig langt og klumsete skrevet dette her, men jeg måtte lufte litt tanker.
Og er veldig intr i og høre hva andre tenker. Ikke for det. hvis jeg bestemmer meg for en ting så kjører jeg på, uten og tenke hva andre måtte synse og mene.. Men kanskje har noen noe fornuftige eller ufornuftige råd og komme med?

[fiol]

Mine barn er omtrent like gamle som dine, så jeg vet litt om hvor travelt du har det/har hatt det.

Jeg ville anbefalt dere å vente litt med nr 3, mest pga økonomiske hensyn. Dere taper ganske mye penger på å ikke få foreldrepenger.

Om ett år er du ferdigutdannet og får vel garantert jobb. Strengt tatt kan du starte prøvingen samtidig som du begynner å jobbe for NAV krever at du må ha jobbet seks av de ti siste mnd før du har termin/føder. Dersom alt klaffer raskt vil du ha et nytt lite nurk våren 2011, og tre års aldersforskjell mellom de to yngste er jo ikke så mye. Ganske vanlig alderforskjell, det.

Så får du også prøvet hvordan det er å ha en liten baby uten å ha en stor baby i tillegg eller å gå gravid samtidig som du har liten baby. Sikkert "piece of cake" når du har hatt to tette

[Sannemor]

Jeg skal ikke si hva som er riktig for dere, men å sette livet på vent må du uansett gjøre når du får barn. Man setter vel ikke egentlig livet på vent, man bare tar en annen vei enn så lenge.

Når det gjelder jobb etter sykepleierutdannelse så er man dessverre ikke sikret jobb etter endt utdannelse, ihvertfall ikke fast.

Jeg er veldig fornøyd med at mine barn er tette selv om det er mye jobb med det. Samtidig er jeg også glad for at vi begge har hatt en fast inntekt for det koster å ha mange barn.

Ikke noe til hjelp her, dessverre

[Nikonius]

Jeg hadde ventet.
Jeg har også pseudo-tvillinger og har en 3.mann laaangt der bak i hodt mitt.
Om det blir noen flere barn vet jeg kke, men jeg VET at jeg vil ha to ganske så
selvstendige barn hvis det skulle komme et til!
Synes svangerskapene og babytiden gikk i ett(hadde "snille" og sove-barn,
men dog) så da ville jeg ha virkelig nydt å være gravid og ha babytid uten å ha
to små i tilegg, nå er mine ganske store(4 og 5).
Hører flere anbefaler en atpåklatt til stor glede for hele familien,
at den får masse oppmerksomhet av foreldre og storesøsken,
og så er det en bonus at man kan få litt hjelp av søsken også
Nå ser det jo ikke ut som du ønsker akkurat det.

Egentlig tror jeg det beste er å følge hjertet, siden dere har plass og økonomi til
det er det jo ikke så veldig sttort problem?

[Maika]

Jeg hadde sluttet på prevansjon og sett hva som skjedde. Det er jo ikke garantert at dere blir gravid før det har gått et år og dessverre er det mangt som kan skje. Vi har to tette og jeg ønsket enten tre tette eller to tette og to tette igjen. Nå har vi ikke vært veldig flittige brukere av prevansjon og etter nr.2 ble vi gravid da han var 1år og mistet så prøvde vi i et halvt år (så pause pga jobbytte), gravid igjen (litt obs) mistet igjen osv osv men vi venter nå nr.3 og det blir tre år mellom minste og neste. Vi er riktignok eldre, ferdigutdannet, hus og alt slikt, men det er sånt en kan ta i ettertid. Alderen kan en ikke gjøre noe med og jeg kjenner at det er forskjell allerede på å gå gravid som 31 åring enn som 27 åring (hjelper gjerne ikke på med to fra fra før) og kunne godt tenkt meg at vi hadde startet litt før!! Jeg synes det er kjekt med tette barn og du ser vel selv hvor glede dine har av hverandre så anbefaler gjerne enn til raskt!

[Louise73]

Jeg vil tro det er bedre for dere å vente noen år.
Da er ungene større, du kan nyte sistemann mer, økonomi og
jobb er sikret. Du er jo kjempeung! Heldige du, du har tiden på din side.

[Liten pike]

Jeg kjenner meg igjen i din beskrivelse. Hode og hjertet som ikke er helt enige her også om dagen. Vi har to tette og ønsker nr.3. Minstejente er 2 år og synes det passer godt. Så har det seg sånn at om vi venter med prøvingen til neste år på denne tiden når jeg max lønnsansienitet og slipper å tenke på å gå ned til 80% lønn i sv.perm. Da blir det 4 år mellom minste og evt baby.....Det er vanskelig synes jeg, men tror vi kommer til å starte prøvingen til høsten.

Hadde jeg vært deg hadde jeg nok ventet med prøvingen i 1 år, om du ikke får fast jobb så får du nesten garantert et vikariat så lønn blir jo ikke noe problem.
Lykke til da

[(-:]

Vi har to tette, og en nr.3 som er 3 år yngre enn nr.2. Hadde egentlig tenkt å få nr.3 før, men heldigvis gikk det ikke sånn. Heldigvis fordi nr.3 var veldig syk og trengte veldig mye av oss. Det ble en hard tørn for storesøsknene. Nr. 3 er bare halvannet år, men det virker som om hun blir tatt med i gjengen sjøl om hun er 3 og 4 år yngre enn søsknene. Og det har vært veldig greit at de to eldste har kunnet kle på seg sjøl o.l., for tre små er mange små.

Men så lenge man er klar over hva man velger, så skal man lytte mer til seg sjøl enn andre, tror jeg.

[-Zero-]

Sidan din yngste berre er 11 mnd no, ville eg ha venta iallefall eit halvt år med å prøve. Eg synest personlig det er tett nok med 2 år mellom.. Har sjølv fått eit barn under utdanning, og har ingen dårlige erfaringar med det. Heller som deg; fekk mykje tid saman med barnet. Men eg var også opptatt av at eg ville vere i jobb når nr. 2 kom. Mykje pga. lønna -vi ville bygge hus, og med 2 små var det vanskelig å leve på berre ei inntekt. I tillegg ville eg vere sikker på at nr. 1 var i barnehage når eg vart gravid med 2. mann. For viss eg vart kvalm og dårlig, er det ikkje enkelt å skulle ta seg av eit barn på dagtid i tillegg. No når nr. 3 er godt på vei, er det gull verdt å ha jobb og at begge barna er i barnehage medan eg er sj.meldt for bekkenproblem og andre ting. Eg slepp å tenke på å lese til eksamen på kveldane (hadde jo heller aldri greidd det etter legging av 2 små som kan ta ganske mykje energi..)

Greier de å leve på 1 inntekt med 3 barn i barnehage? (for du må vel fullføre siste året på sj.pleien med 3 barn i barnehage.. ). Eller skal du studere medan du evt. går gravid? Kva om du blir så dårlig at du ikkje greier det? Det er jammen greit å ha moglegheiten til å sj.melde seg viss ein blir dårlig i svangerskapet altså! Den muligheten sakna eg veldig då eg var gravid student..

Nei, eg ville absolutt ha venta eit år med å begynne å prøve. Du treng ikkje ha jobba ei stund, du kan byrje prøve å bli gravid med ein gong du får eit engasjemang. Barna vil jo likevel bli ganske tette, og både du og mannen vil fortsatt vere under 30

[wilmamor]

Ikke lett dette! All ære til dere som klarer dere på så lite penger! Vi har kun 1 og begge er i full jobb, men jammen om det merkes! Men det blir jo som en er vant med! Vi har noen år på baken med bare oss 2, så en skaper seg jo vaner

Om du ønsker permisjon med lønn men ikke vil vente på fullført utdanning og deretter jobb (1 år igjen av skole+ 6 mnd jobbing for å få rett på permisjon med lønn), kan du jo søke om permisjon fra skolen og jobbe 6 mnd for å få opptjent permisjonspenger? Det burde være gode muligheter for en 2.års student å få jobb som eks hjelpepleier e.l. på sykehus, eldresenter, hjemmesykepleie e.l..? Vet om noen som har gjort dette - 6 mnd er jo ikke lang tid, og gjør tiden etterpå litt enklere økonomisk sett iallfall.

Når det kommer til aldersforskjell har jeg egentlig ikke noe klokt å komme med.. både positive og negative ting med både tett og stor aldersforskjell syns jeg.. men klart har en 2 fra før vet du jo litt hvordan det vil bli og hva du ønsker?