I dag ble jeg skikkelig sinna på gubben. Han har lenge sagt at han vil ta kveldsstellet av Ida, men det har latt seg vente på. Vi er enige om at vi må ha skikkelige rutiner på dette, men det klarer han ikke å gjennomføre. "Hjelp meg å lage rutiner, så går det fint", men hva hjelper det å lage rutiner hvis de ikke blir fulgt. Senest i går hadde vi den samme praten og hva gjør han i dag??! Jeg ringer for å høre når han er hjemme (middag osv) og han sier: "Jeg skal spise med noen kompiser kl 6. Kommer hjem så fort jeg kan". Han er hjemme nesten 3 timer etterpå og de skulle spise burger ala mcdonalds.....

Jenta var selvsagt stelt og lagt for lenge sida og mammaen rimelig irritert. Sambo kommer hjem strålende blid og skjønner IKKE hvorfor mammaen er så sinna. Aargh!! (det er så mye mer enn jeg får sagt her som gjør at jeg ble så sinna. Det blir for langt å skrive om)
Så etter en del kjefting har vi samme samtalen om leggerutiner og om hvordan han ikke lenger bare kan ringe ETTER at han har avtalt noe og si fra. Jeg synes at han skal høre om det er greit at jeg tar Ida + kveldsstell hvis han skal bort. Ikke bare ringe og si at dette SKAL han gjøre. Nå synes dere sikkert at jeg burde si fra hva jeg mener når han ringer, men da blir han dritsur og nesten anklager meg for å "holde han fanget i hjemmet". Har fått argumenter som at :den ENE gangen han endelig skal treffe kompiser, så blir jeg sur og vrang.
Detta ble langt, men nå er jeg sur! Jeg vet at samtalen vi hadde i dag bare var store ord og løfter om luftslott. Det sa jeg også til han. Har ikke tiltro til at noe av det han sier blir holdt. Selv om han mener det akkurat når det blir sagt........