Bare idyll?

Hvordan opplever dere det å ha fått et ekstra medlem i familien? Er det bare idyll eller er det tøft også??? Vi merker at selv om vi har verdens herligste lille vidunder som faktisk ikke er vanskelig i det hele tatt, så er vi dødssliten begge to. Og når man er sliten....så blir man ofte AMPER. Ja, nettopp! Jeg har aldri før opplevd at min kjære har glefset til meg. Men nå, etter at vi er blitt foreldre, skjer det rett som det er. Og jeg er ikke hakket bedre selv... . Vi snakker om det og har nå lovet hverandre å skjerpe oss. Dvs, vi har lagt inn forbud mot den slags...så får vi se hvordan det går... I dag skal jeg på helsestasjonen og veie snuppa, og tenker jeg samtidig skal melde oss på samlivskurset.... Har i alle fall inegnting å tape på det.

[Mar]

Det er nok ikke for ingen grunn at man sier at det å få barn er den største utfordring/krise et forhold utsettes for....
Man er jo godt vant med å bare være to, og så kommer en ny liten medlem som krever sitt mer eller mindre hele døgnet.
Høres helt normalt ut...!

[Aivi]

Det går litt opp og ned. Stort sett så går det fint, vi koser oss og nyter den lille babyen vår. Men det er også dager der eg ser fram til at lillegutt skal bli større med tanke på mat (sidan eg pumper) at han kan uttrykke seg på andre måter enn berre skrike når han ikkje er fornøgd.

Forholdet mellom mannen og meg går bra, det er sjelden vi diskuterer og er uenige. Og det går jo bra med jentene òg, men klart dei ikkje alltid er einige med kvarandre og oss voksne

[Jacobs_mamma]

Det är nog sällan bara idyll när man fått barn, det är mycket som man kan "krangla" om.

Tyckte att vi hade det värst när 2. barnet kommit, de första månaderna efter att Liam födts tyckte jag var en hormonell berg-och-dalbana och man skulle finnas där för 2 barn...

Denna gången är vi redan inne i "karusellen" och jonglerar med 3 barn och allt det som ska till. Gläsing om struntsaker förekommer, ja... Vet inte vem av oss som är värst, men vi kan liksom bli sinta på varandra pga småsaker. Tror det är vanligt - man är trött och sliten, stressar med det ena och det andra...

Så länge man är medveten om "problemet" och tar upp det, så tror jag att det inte är någon fara. Smart ide att gå på smalivskurs, tror att ALLA par skulle ha gott av det!

[emma-80]

Jeg synes det var mest slitsomt første 5 ukene, nå koser vi oss masse, og jeg er MYE mindre stressa. Er så takknemlig for den herlige, etterlengtede gutten, og nyter all den tid vi har sammen. Forholdet har absolutt blitt satt på prøve ja, det skal være sikkert. Er glad det ble tatt opp, for lurte igrunn på om det var bare oss Her har det vært mye kjefting og smelling fra begge to ja, og det har vært tøft. Mannen er ikke flink til å prate om ting heller, dessverre, snakker aldri om sine følelser. Men det går absolutt bedre nå, vi kjefter ikke så mye på hverandre, men vi er ikke der vi var. Jeg regner med det er ganske vanlig. Samlivskurs hørtes smart ut, skulle vi og hatt godt av, vil jeg tro.

[Solstråle.]

Jeg synes det bare er stas/idyl.
Vi koser oss masse og har det veldig bra sammen alle 3.
Jeg føler ikke at jeg er mere sliten nå enn når jeg jobbet 100%.

Jeg er sliten nå, men det er pga at vi hadde barnedåp her hjemme på søndagen. Og jeg ordnet så å si alt.

[Ruby]

Det er helt klart ikke bare idyll, for jeg blir i alle fall kjempesliten av å ha to barn hjemme + amme 2 ganger hver natt/tidlig morgen. Og sambo som sitter i fred på kontoret sitt hele dagen og sover godt hele natten har ikke alltid forståelse for hvorfor jeg vil legge meg kl.10 i stedet for å kose

Men vi er mer glad i hverandre enn noengang og er veldig sjelden sure på hverandre. Det blir helst litt korte kommentarer om små bagateller enn de helt store kranglene.
Det jeg sliter mest med er dårlig samvittighet for barna mine. Føler ikke at noen av de får all den oppmerksomheten de fortjener.

[Maradia]

Det er ganske så idyllisk, men det ser ikke alltid så idyllisk ut... husarbeidet er det som må vike først, gang etter gang... Skulle ønske jeg hadde mer tid/overskudd til det, for jeg liker jo best å ha det strøkent rundt meg. Kanskje litt mindre tid på nett ville gjort susen, men det er jo nødvendig å koble av innimellom også. Vurderer å innføre et par begrensninger på surfingen min - må bare bestemme meg for hvor streng jeg skal være

De gangene idyllen sprekker er forresten som regel når Lille E er urolig, og mannen prøver å hjelpe til med å roe henne. Akkurat det kan jeg bli skikkelig amper av... Vet at han bare gjør det for å hjelpe og avlaste meg, men det føles liksom best å gjøre det selv, selv om mine forsøk som regel er like lite effektive som hans
Bra jeg har en tålmodig mann

[ayesha]

Vi er vant med å "glefse" til hverandre, da vi har vært småbarnsforeldre i tre år nå. Men det har blitt litt mer glefsing i det siste. Man BLIR jo trøtt. Spesielt nå som vi har hatt mye sykdom og dåp, og bursdager osv.
Men stort sett er det veldig greit. "Problemet" her i huset, er en treåring som på mystisk vis har mistet hørselen.. Han hører absolutt ingenting av det vi sier (så sant setningen ikke inneholder ordene snop, kjeks, lekeplass, is, drops, o.l da ) Så det er lett å bli litt sur. Men men.. Om en seks års tid regner jeg med å ha overskudd til sex og kjæresteting igjen

[Almara]

Søvn, hvile, blide og fornøyde barn= tålmodige, kjærlige voksne med overskudd.

Det hender selvsagt vi havner i en annen kategori i blant