Vi har selvfølgelig søkt på alt som er av bhg plass fra 1.2., men jeg er ikke spesielt optimistisk. Så har det vært deprimerende å gå rundt i nabolaget og se de mange lappene om "dagmamma søkes". Jeg fikk en lys ide for et par måneder tilbake, og endelig fikk jeg sjekket det ut. Svigerinnen min er langtids arbeidsledig og har en fortid som bhg assistent, så jeg har spurt henne om hun kan passe Emilia hjemme hos oss, fire dager i uka, 6-7 timer pr. dag. Og hun sa ja!
Vi har selvfølgelig tenkt å betale, og vi må nok bli enige om div. småting, men dette var fantastisk. Det blir selvfølgelig noe gjensidig usikkerhet om hvor lenge hun kan passe Emilia, da jeg håper på bhg og min svigerinne kan plutselig måtte gå på kurs eller får seg jobb.
Og så, selvfølgelig, nå som jeg har fått ja, melder alle forbeholdene seg i hodet mitt. Er ikke det typisk?
Jeg har jo bare hatt ca. 2 måneder til å tenke gjennom alt dette.
Linjærmodus
