Familien langt borte....

Må bare sutre litt, sånn midt på en søndag (det er søndag i dag vel...?). Uansett, jeg har bodd for meg selv siden jeg var 18, vært en skikkelig "independent woman", og har hatt et bra forhold til min egen familie, men ikke et supertett forhold. Jeg flyttet etterhvert til Stavanger for å studere, savnet aldri familien min i Bergen veldig sterkt. Når vi så skulle bosette oss en plass, måtte det enten bli i Bergen eller Østlandet, siden det er fra disse plassene meg og samboeren er fra. Vi ble fort enige om Østen, og vi har STORtrivdes her fra første dag!!! Jeg har sagt hele veien at det er her vi kommer til å bli boende. MEN!!! Så har familien min kommet, en etter en, på besøk nå for å hilse på Lianah. Og det var etter at min far hadde vært her at jeg "tørnet" helt . Jeg bare griner og griner og griner... Er så ufattelig lei meg for å bo så langt unna ham (og de andre, selvfølgelig). Pappa var bare heeeelt FANTASTISK med Lianah, det er helt rørende å tenke på. Han var helfrelst fra han møtte henne. Han stod tidlig opp på morgenen og spiste frokost for å være klar til å ta imot Lianah når hun våknet, han trillet vognen som en stolt hane, han snakket babyspråk med henne så det sang (synes ofte menn reserverer seg litt på det området, men nei... ). Han var altså så vidunderlig fin med henne at jeg nå, i en alder av 25, for første gang i mitt liv har hjemlengsel og virkelig, virkelig savner familien min!!! Nå er jeg skikkelig deppa, jeg vil baaare flytte til Bergen! Jeg bare spør; hvordan i alle dager klarer dere som bor langt unna familien deres å få dette til å gå opp? Jeg mener, èn av partene i forholdet MÅ jo bo på en plass de ikke har familien sin i slike forhold...

[Marit77]

Jeg skjønner deg så godt. Etter at jeg fikk barn har familien blitt så utrolig mye viktigere for meg. Jeg husker godt julen da Lillegutt var 2-3 måneder og vi var på besøk hos mine foreldrene noen dager. Da vi satte oss i bilen og skulle kjøre de 25 minuttene hjem begynte jeg å gråte. Jeg ville ikke dra fra foreldrene mine. Det er noe eget med besteforeldre. Mine foreldre er så engasjerte i barnebarna sine og de blir aldri lei av å prate om dem, leke med dem og trille turer. Det er så godt å se at noen er sååå glade i de viktigste personene i mitt liv.
Du får dra på besøk ofte. Og de må komme til dere.

[Solstråle.]

Stor stor til deg snella.
Jeg vet ikke hvordan det er å ha foreldrene sine så langt unna. Men jeg har hele min slekt, uten om mine foreldre og bror, over 50 mil unna. Og det synes jeg er tungt nå. For at ingen av mine bestefore har sett snuppa ennå.

[Optimist]

Huff, hjemlengsel er grusomt. Og å få barn er en veldig familiær ting - da hjelper faktisk ikke venner syns jeg. De kan aldri bli like engasjert. Jeg har familien min 10 mil unnå - og det er langt nok!!! Hvis det betyr mer for deg å bo nære familien din enn det betyr for mannen din, så syns jeg dere skal flytte dit du vil. Jenter er som oftest mest avhengige av sin familie.

[Aivi]

Viss denne følelsen forsetter så synest eg dere må vurdere å flytte vestover. Eg er også avhengig av familien min (men har vel også alltid vore det)- og hadde nok ikkje klart å bu så langt vekke fra mine nærmaste. Dei bur ca 3 mil herifra- akkurat passe (mens svigers bur i kjellaren).

Håper det går bra med deg, Jambavenn

Opprinnelig postet av Optimist

Hvis det betyr mer for deg å bo nære familien din enn det betyr for mannen din, så syns jeg dere skal flytte dit du vil. Jenter er som oftest mest avhengige av sin familie.

Det var nettopp det vi trodde det IKKE gjorde da vi valgte å flytte hit. Men nå betyr det plutselig enooormt masse for meg. Rart det der i grunnen. Men så er han ekstremt knyttet til sin familie også, og har et vannvittig stort nettverk som han har hatt helt siden barneårene, så det ville jo være urettferdig mot ham å dra han vestover også, ikke sant. Alle kan ikke få alt. Uheldigvis Men, heldigvis er han av den sorten som VIRKELIG legger godviljen til og vil gjøre alt for å få det til å fungere tross avstanden. Hadde jeg mistrivdes her hadde han garantert bestilt flyttebil, så det er jo ikke det det står på.

[Runa]

stakkar jamba.... skjønner godt det er trist for deg ja...Familien er veldig viktig spesielt etter man har fått barn...

Håper du kan dra å besøke familien din masse på tross av avstanden

[BeeKey]

........

[Tekla]

Kommer snikende en tur jeg...

Jeg har det på samme måten som deg nå, bor 45 mil unna ALT av familie. Den siste tiden har det gått opp for meg hvor mye jeg savner dem i hverdagen, og har bare lyst til å hive meg på toget og flytte oppover. For min del er ikke sambo så innmari gira på tanken, og det er tungt for meg.

Så gode råd har jeg ikke, annet enn å prate om det deg og samboeren din. Dra hjem til dine mens du har barselperm, jeg agrer på at jeg ikke gjorde det mer mens jeg kunne.

En klem skal du få, for jeg vet hvor vondt det er å savne slik

[Paris]

Jeg har alle på min side av familien 50 mil unna. Det var tyngst de første årene, men nå etter nærmere ti år her så går det helt greit. Sånn er det bare, liksom. Nå har jeg vel ikke et veldig tett forhold til mine foreldre, så jeg savner søsken og tanteungene mest, men det er kanskje lettere å takle?

Det er jo også lettere nå, med tanke på ungene, at de to eldste barna mine husker familien der. De behøver ikke å bli "kjent" med de på nytt hver gang vi sees, og det er veldig kjekt.