Da vår lille prins ville ut! - NybaktMamma

mita · 12-04-2007, 12:16

Vi hadde vært i byen (en times tid kjøring hjemmefra), og skulle hjem. Klokken var rundt 17. Jeg fikk litt vondt i ryggen, lett murring, men tenkte det var de dårlige setene i bilen.. Var jo 10 dager til termin, og min første graviditet, så at noe var på gang falt oss ikke inn engang, selv om ryggsmertene kom og gikk..

Vi kom hjem og lagde til middag, hadde invitert svigerinna mi til middag, og ville ikke avlyse selv om jeg helst ville gå å legge meg da ryggen var blitt litt verre. Men jeg latet som ingenting, og bet tennene sammen når jeg fikk vondt. Var som sagt ikke så veldig vondt til da, men ble fort verre.

Da gjesten gikk la jeg meg på sofaen og sa til samboeren at det var ikke gitt seg, og han begynte å spøke om at det kanskje var gutten som ville ut. Men jeg tenkte at det var bare "lureri", hadde overhodet ingen tro på at jeg skulle være så heldig å få han ut før tiden!

Kvelden kom og samboer måtte tidt og stadig massere ryggen min. Han ble litt urolig da smertene ble verre og verre, og det var igrunn aldri lenger enn ca 8 minutt mellom hver gang. Nå var det rundt 6 minutter mellom. Han ville jeg skulle ringe jordmor, men jeg mente det kom til å gå over snart. Var jo bare livmoren som øvde seg litt..

Rundt midnatt ringte jeg jordmor. Fortalte historien og sa at nå var det bare 3-4 minutter mellom hver og at de varte i pluss/minus ett minutt. Noen ganger kom de tettere. Jordmoren virket tvilsom siden det var min første, og det var såpass lenge til termin, og ba meg se det an. Jeg tappet i et varmt bad og la meg nedi. Håpet dette skulle hjelpe. Det gjorde egentlig ikke det.. Så ble ikke liggende så lenge..

Da klokken ble halv 2 orket jeg ikke mer, og ringte på ny til jordmoren. (Det er fra oss ca. en time til sykehuset, og en halvtime til der jordmoren har kontor). Hun ba oss komme og møte henne en time etter.

Vel inne på kontoret hennes sjekket hun åpning, og kunne konstatere 2cm. Det gikk fortsatt ikke opp for meg at gutten ville ut, men samboer begynte å skjønne det nå. Hun sa at vi selv fikk velge om vi ville dra hjem igjen og vente litt, eller om vi ville dra inn på klinikken direkte --> vi kunne risikere å bli sendt hjem igjen. Vi valgte det siste alternativet, da vi hadde mulighet å reise til en leilighet i byen om vi skulle bli sendt hjem.

Vi tok oss god tid til klinikken, og var der rundt kvart på 4. Jordmoren der sjekka åpningen, som fremdeles var bare 2 cm.. Ble sååå oppgitt.. Hadde sååå vondt.. Hadde da bare rundt 30 sekunders pause mellom riene. De ville egentlig sende oss hjem ,men siden riene var så kraftige fikk vi bli.

Fikk klyster - joho! Og fikk rommet for meg selv en stund.. hehe..

En god stund etter ble jeg vist inn på føden. Da var riene mer intense enn noen gang, og det var dobbeltrier hver gang.. Med maks 10 sekunders pause mellom. Jeg hadde så utrolig vondt og ba om lindring. Da jeg ikke hadde 4 cm åpning enda kunne jeg ikke få annet enn et bad eller akupunktur. Da badet tidligere ikke hadde hjulpet særlig valgte jeg det siste. Det var helt grusomt for jeg måtte ligge helt i ro i 20 minutter - hvor enkelt er det!!!?!?! Ikke fungerte det heller..

Klokken var 5.30 og jordmoren konstaterte 4 cm åpning. ENDELIG kunne jeg få epidural! Hun ringte etter anestesilegen og gikk ut av rommet. Rundt 8 minutter senere kjente jeg noe merkelig; skikkelig pressetrang. Jeg dro i snoren etter jordmoren, for ble litt redd - kunne jo ikke presse med bare 4 cm åpning!!! Jordmoren kom inn fort, og skulle sjekke. Joda her var det 10 cm plutselig - på 10 minutter! Anestesilegen kom, men ble sendt på dør igjen.

Videre husker jeg ikke så mye av. Jeg ble løftet over fra sengen til en fødeseng. Plutselig var rommet fullt av leger og sykepleiere og samboer ble skubbet bort i et hjørne. Det stod damer på begge sider av meg og skulle hjelpe meg mens jeg presset. De oppmuntret og roste. Så hørte jeg jordmoren si "en-to-tre" så stakk hun hull på hinnen og vannet fosset ut. Gutten hadde det veldig travelt med å komme ut (stupfødsel kalte de det), men kom seg ikke gjennom hinnen. Pulsen var gått ned - derfor alle legene og pleierne. Jeg presset det jeg kunne, og en halvtime senere var gutten ute. Kl 0613, 2960gr, 49cm og h.o. 34cm.

Jordmoren tok gutten og gav ham oksygen som skulle hjelpe han å puste frem til pulsen var normal igjen. Så fikk jeg vår perfekte lille prins bort til meg, og koste med han mens jordmoren sydde det hun var blitt nødt til å klippe for å hjelpe gutten ut.

Fikk en veldig god forklaring fra jordmor etterpå om alt som hadde skjedd, og selv om man hører at stupfødsler ikke er noe særlig, er jeg glad for at fødselen ble som den ble. Og forresten veldig glad for at vi ikke dro hjem igjen fra jordmoren.. Ble litt rotete dette her, og ros til alle som leser alt..hehe