så kom lillebror til verden..
Hadde hatt litt sammentrekninger i magen de siste dagene, så jeg var hos min mamma slik at vi hadde barnevakt til storebror hvis fødselen skulle starte på natta.
Kvelden kom, og kjente jeg hadde noen sammetrekninger, men neida.. sikkert bare kynnere tenkte jeg...Som ikke har hatt kynnere i noen av mine to svangerskap, og fire dager før termin
.
Da klokka ble halv to tenkte jeg at jeg fikk vel komme meg i seng, med "kynnerene" mine
De ble bare verre og verre, så jeg begynte å søke etter nummeret til føden med sms. Så godt forberedt var jeg liksom. Men kunne ikke finne det, så jeg sendte melding til min bror om han kunne finne det på nettet. Han trodde jeg køddet
Men fant det til meg når han skjønte at jeg mente alvor. Når var det 5-6 min mellom hver rie, så jeg fikk beskjed om å komme inn med en gang. Fra mine foreldre til sykehuset er det i overkant av 30 min å kjøre. Og jeg hadde jo på dette tidspunktet skjønt at dette var rier.
Tingte å vekket
, og fikk min pappa til å kjøre meg hjem. Der stod
klar i bilen når vi kom.
Min bror var med pappa i bilen, for han skulle da på bensinstasjonen å kjøpe brus. Så de lå rett bak oss ett stykke.
Når vi hadde kjørt fire kilometer, da så vi bare blålysene bak oss.
hadde selvfølgelig kjørt litt fort (jeg hadde jo så sykt vondt)
Min bror og pappa stoppet ved siden av politibilen og sa: Du må jo ikke stoppe de, hun skal jo føde!!!!
Så vi ble bare vinket videre i full fart.
Inne på sykehuset, da var vel klokka blitt fire. Blir tatt imot av samme jordmor som tok meg i mot med storebror, kjempesøt danske.
Sitter inne på kontoret hennes en liten stund, så skal hun sjekke åpningen.
Jeg hadde da 5 cm med åpning.
Inn på fødestua. Riene er kjempevonde. Fikk noe "bedøvelse", men jeg vet ikke hvor mye det hjalp..for disse riene var knallvonde. Jeg ba om mer og mer påfyll av den "bedøvelsen" selv om den ikke hjelp..
Tenkte at hvis jeg bare får nok av den, så må det jo hjelpe.
Sånn gikk no' timan
Halv åtte er det vaktskifte, da får jeg inn en student med hennes veileder.
Ti på åtte kan jeg begynne å presse. Og jeg presser, presser og presser
hu: det er tungt gitt.
Jeg må ta å puste inn oksygen innimellom slagene, for han har vist litt ujevn hjerterytme.
Når klokka var kvart over åtte vil veilederen sette drypp for å få fortgang i reiene. Men nei, det vil ikke jeg. Og de bestemmer seg for å vente ti min til.
Og da presser jeg alt hva jeg makter og orker, for jeg SKAL IKKE ha noe drypp.
Så plutselig får jeg beskjed om å holde litt igjen, for det måtte vist ikke gå for fort heller
da hadde hun vist måtte stå å holde hodet litt igjen.
Så på neste rie er lille T.A ute.
Men morkaka ville vist ikke ut med engang, så den stresset de litt med. De presset på magen min, dro i den (og det var sånn at jeg kjente at den satt fast hver gang de dro i den), og de satte akupunktur for å få den til å løsne. Og de presset enda mer på magen min, og jeg sa AU! Da ble jeg fortalt at hvis ikke de fikk den ut innen en time etter fødsel, så måtte jeg i narkose for å få den ut..
Jeg er livredd narkose og alle sånne ting.. Så da presset jeg for livet igjen..
Og voila, der kom den!
T.A. tok puppen allerede på fødestua, sugde godt av begge puppene (storebroren måtte vi gi kopp første måneden).
Helt perfekt. 3785 veide han, og 49 lang. 1005 gram og 2 cm mer en storebroren, men akkurat like perfekt.
Turbotrollet (07) 
Trådet modus
