Onsdagsnatta den 21 mai fikk jeg tegningsblødning.. jeg hadde ventet i evigheter på å få noen tegn på at det var noe på gang i og med at jeg hadde termin den 17mai.. jeg var sååå glad for at noe endelig skjedde.. etterfulgt av tegningsblødninger fikk jeg rier som ikke varte særlig lenge og ikke var så vonde.. Torsdagen kom og rien gav seg på dagen, men kom tilbake på natta igjen.. jeg syntes det var vondt og fikk heller ikke sove.. fredagen kom og jeg hadde avtale på sykehuset i og med at jeg var 1 uke på overtid.. så vi trappet opp tidligere enn avtalt i og med at jeg hadde såpass vondt og var slitn.. jordmor sjekka åpning og jeg hadde 3 cm åpning..Det merkelige var at riene gav seg etter noen timer på fredag så vi fikk beskjed om å gå en tur til byen slik at det kunne få fart på åpningen og riene.. så vi gikk inn til byen og tilbake.. fikk noen rier og jeg syntes de var ganske vonde, men altså ikke vonde nok.... Da vi kom tilbake til sykehuset ble jeg sjekket og jeg hadde 4 cm åpning.. 1 cm mer, men jordmor sa at jeg ikke hadde sterke nok rier og ville sende meg hjem med en sovetabellett og smertestillende siden det rydde inn gravide som skulle føde.. jeg sa at jeg nektet å dra hjem før jeg fikk ultralyd... Så tok vi med oss fødselsbaggen og forberedte oss til å dra hjem.. jordmoren kom tilbake sammen med legen og legen fortalte oss at hun var uening i å sende oss hjem... Hun ville at vi skulle bli på observasjon siden jeg hadde hatt høyt blodtrykk gjennom hele svangerskapet.. jeg ble kjempe lettet og glad... så la vi oss på rommet og prøvde å sove.. Da når natta nermet seg kom riene for fullt igjen.. jeg ringte på jordmor og jordmor såg på "stan" at jeg hadde rier og sendte oss til fødestuen.. hun var kjempe koselig og gav meg lystgass og sånner saltvannsnåler i ryggen.. kjempe bra lindring der å da!!! Hun mente at vi kom til å bli foreldre iløpet av natten og kjente på åpningen min.. den var 5cm... Så kom lørdagsmorran, å riene stanset som vanlig når dagen kom... legen kom inn å sa at de ville ta vannet mitt.. så klokken 11 tok de vannet og riene kom for fullt... Det var kjempe vondt.. men ikke sterke nok rier for jeg fikk ikke større åpning... så klokken fem på ettermiddagen bestemte de seg for å sette meg på drypp.. jeg ville ikke få epidural i og med at de var redde for at riene mine skulle stoppe helt opp... jeg har aldriii kjent slike smerter.. trodde jeg skulle dø.... Heldigvis gav de meg epidural til slutt.. de kjente på åpningen min før de gav epidural å det var bare 6cm.. jeg kunne ikke trooo at det ikkke var større åpning.. etter jeg fikk epidural kjente jeg ikke smerter og følte at jeg var i himmelen!! Så klokken 18 eller noe kjente de på åpningen å det var da 7eller 8cm å nesten full åpning.. legene var uenige.. noen ville at vi skulle ta keisersnitt med engang, mens en annen lege ville vente til kl 21.00 for å se om det ble full åpning.. dersom det var full åpning 21.00 skulle vi forsøke å føde.. dersom det ikke var det ble det keisersnitt.. klokken ble endelig 21.00 og ja jeg hadde full åpning.. endeliiig nå skal vi møte gullet tenkte vi
Jeg fikk beskjed om å presse når jeg fikk en rie, men jeg kjente ikke riene pga epiduralen og fikk ikke noe pressetrang.. dermed bestemte de seg for sugekopp.. de prøvde 3 gang uten å lykkes.. på 3 forsøk tok sugekoppen tak i slimhinnen min og jeg revnet.. dermed ble det i full hast trillet ned til operasjonssalen... Kl 21.59 var gutten vår ute.. men han pustet ikke.. jeg forstod fort at noe var galt og gikk selv i sjokk... Han ble uten surstoff i fire minutt som legene fastslo.. Jeg ble operert av orolog i underlivet og deretter sendt til intensiv for voksne i og med den høye pulsen.. jeg hadde aldri vært så redd i mitt liv og trodde vi hadde mistet gutten vår.. alt var som i et mareritt.. kunne ikke forstå hva som skjedde... Timene gikk og jeg fikk bilde av gutten vår.. han var nydelig.. så klokken 6om morgenen kom saboer og viste film av gutten vår.. jeg fikk ikke forlate intensiven før kl 11.00 neste dag og da trillet vi rett til barneintensiven.. jeg fikk han på brystet mitt og det var helt hærlig
Han hadde mange ledninger festet på kroppen og det var ganske skummelt husket jeg.. så ble vi trillet til barsel og da kom alle følelsene våre.. vi var så redde så redde.. legene kom å pratet med oss å sa at han kom til å overleve.. de sa at de skulle nok ha tatt keisersnitt tidligere men at det var lett å si i ettertid... Vi var så takknemmelig for at vi var på st.olavs å at alt gikk bra... vår lille engel overlevde og det var det eneste vi tenkte på
Aldri før hadde vi vært mer lykkelig...
Trådet modus
