Et umennesklig valg...

Jeg er gravid, for tredje gang Det er helt forferdelig. Jeg har to nydelige jenter fra før, den minste er ikke et år enda... Min kjære skulle sterilisere seg, men før han fikk time er jeg altså blitt gravid. Jeg er helt i villrede å vet ikke hva jeg skal gjøre.

Med minste jenta ble ikke alt så lett. Hun hadde plager som gjorde den første tiden vanskelig for både oss og henne. Nå er alt bedre og vi nyter de travle dagene med to skjønne prinsesser. Vi har tenkt at vi ikke har mulighet til å få flere. Min kjære jobber enormt mye og da jeg gikk gravid med sistemann var jeg helt utslitt. Jeg følte meg alene og måtte ta den eldste så mye selv og mannen bidro så mye han kunne, men mye falt på meg. Tanken på å måtte gjennomgå dette en gang til er uholdbar. I kampens hete sa jeg til ham at hadde jeg visst hvordan det ble hadde jeg valgt annerledes... Jeg mente det da, men hadde aldri valgt annerledes.

Nå som vi har våre to er det utrolig travelt, men fantastisk likevel Tanken på en til er uholdbar. Jeg elsker barn og det er det mest dyrebare som finnes. Å bli mamma er det beste som har hendt meg. men å ha tre små barn samtidig er mer en jeg kan forstå skal kunne gå ann. Ingen har passet minste jenta enda, på tross av at hun er snart et år. Barnevakt og hjelp er noe vi kan se langt etter. Jeg ønsker å kunne følge opp jentene mine best mulig. Nå med to synes jeg det er vanskelig å ser at det til stadig går på bekostning av en av dem. Hvordan skal det da gå med en til. Hverken meg eller min kjære ønsker i utgangspunktet flere barn, de skal jo tross alt følges opp. Dersom det skulle blitt en til har jeg tenkt det må være når eldste snuppa begynner på skole.

Men å ta bort et barn, som nok er like perfekt og underbart som de to er er uholdbart. Det er egoistisk og en må vel betale med dette for å være så uforsiktig som vi har vært. Jeg er nok runt syv uker på vei... Beste venninna mi fikk baby for noen dager siden og to andre venninner er gravide. Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre. Skulle ønske jeg fikk en spontan abort. Jeg beklager virkelig overfor dere som ikke kan få barn, eller som har slitt emd å bli gravide. Mitt hjerte er med dere, men det er likevel forferdelig tungt for meg denne situasjonen jeg er i...

Jeg kan jo ikke be noen av dere å ta et valg for meg, men jeg setter utrolig pris på om noen er så generøse å gi meg noen råd. Jeg har avtalt tid hos amethea og hos lege. uff dette er tungt...

[Maddedusken]

Vil bare gi deg en jeg. Det må være tøff for dere, men jeg er helt sikker på at dere klarer en til. Vi har tre tette og vi synst ikke det er så stor forskjell på 2-3. Jeg har selv vært gravid når de 2 største var 1 år og det var jo tøfft, men jeg var flink til å sove på dagtid når ungene sov etc.
Jeg har ingen gode råd, men vil si at man angrer ikke på de barna som kommer uansett. og det er ikke synd på ungene å lære seg å vente, det er jo en gave å ha søsken Det er kun dere som kan finne ut hva dere vil. Jeg vet selv at jeg aldrig hadde klart å tatt abort. Lykke til.

HI her igjen...

Takk for oppmeuntrende råd, men jeg er ikke sikker på at det går så lett for vår del. Vi har så å si ingen hjelp med ungene, vi var ved å gå fra hverandre i sommer på grunn av vi er helt utslitt og konstant på reserve tanken begge to. Vi har heller ikke gjort noe sammen siden juni mnd og før dette var det ett og et halvt år siden sist. Vi har ingen tid til hverandre og vi har sett frem til å endelig gjøre noe sammen når minste jenta blir ett år. Om vi klarer en til er jeg langt ifra sikker på. Vi kan ende opp med et barn som ikke sover og har kolikk... Har hatt det før... Minste frøkna sov toppen 15 min sammenhengende og sovnet ikke før halv to hver kveld, måtte ammes ørten ganger på natten. Kjenner jeg ikke har overskudd til dette igjen. Vi var så utslitte i denne perioden, meg og min kjære at det endte med vi gikk løs på hverandre. Jeg takler ikke dette igjen. Jeg er med på tanken om at "jeg hadde aldri klart en abort", har sagt det så mange ganger, og tenkt det selv... Men nå er det annerledes, jeg er overbevist om at meg og min kjære ikke overlever et barn til, og føler at minste mor trenger å få mer tid med oss alene.

Når det gjelder å sove på dagen blir nok det uaktuelt fordi minste mor har ikke fått barnehageplass og er ikke lovet før august 2009... Så det blir to "babyer" hjemme med mamma i tilfelle... Vi må også kjøpe ny bil, og nytt hus, her er det ikke eget rom til ny baby. De to rommene vi har til snuppene våre nå er veeeldig små, så å dele rom kan de heller ikke. Uff, det er så vanskelig. Ønsker å ønske alle barna våre, nå er jeg bare helt tom. Stygt redd jeg ender opp med alvorlig svangerskaps depresjon om jeg ikke hører på kroppen min, som sier den ikke takler mer nattevåk og dårlig samvittighet for å ikke strekke til (den er jo konstant som den er...). Men for all del, misforstå meg ikke, jeg ser IKKE lett på dette, jeg skulle sånn ønske at jeg slapp å velge

[Abritta]

Du står i en vanvittig vanskelig situasjon nå. Å skulle ta et slikt valg, er nok aldri enkelt, uansett hvilken vei man egentlig vet man heller...

Det virker som du vet hva du bør gjøre, ut fra det fornuften forteller deg, men så er jo vi mennesker så heldige å ha noe som kalles følelser, og det er ikke alltid like lett å få følelser og fornuft til å snakke samme språk.

Du gir et inntrykk av at dette er noe du og din mann står sammen om? Sett dere ned og diskuter dette nøye. Hør på han, hør på følelsene, og hør på fornuften. Da vil du til slutt sitte med løsningen, og du vil ta et valg som er det rette for dere.

Lykke til

[Maddedusken]

Høres jo ut som du allerede har tatt et valg. Jeg kan ikke sette meg inn i din sutusjon, men det praktiske ornder seg alltid. Vi har heller ikke et soverom til hver av ungene og vi har kun foreldrene hans til å hjelpe oss. Mine bor et annet sted. Når man har små barn så må man legge til side en del ting og jeg skjønner godt at det kan være tøfft for dere og vi har hatt våre dårlige perioder vi også og det er slitsomt til tider, men det er det å ha små barn. Jeg tenker at det er kun for en periode og tiden går så utrolig fort og jeg har nesten glemt hvordan det var med baby i hus, nå leker alle våre 3 ilag og er så glad i hverandre.
Jeg håper du får den hjelpen du trenger og at du og din mann støtte hverandre.

[Amaya]

Vanskelig situasjon du er kommet i. Babytiden er jo ikke en tid som varer evig, men vanskelig for en periode kan det nok bli. En tredje baby eller ikke saa boer dere kanskje soerge for aa faa litt avlastning. Kan dere ikke faa dere en barnevakt som kan komme og sitte litt mens dere faar tid for hverandre.
Uansett hva du maatte velge saa lykke til med valget, du velger nok det som er rett for deg/dere.

Takk for svar, begge to Setter veldig pris på tilbakemeldigene deres. Jeg har ikke bestemt meg i det hele tatt. Eller det vil si jeg har bestemt meg mange ganger, forskjellig hver gang. Dersom vi hadde vært sikre på å få hjelp og støtte fra familiene våre hadde dette ikke vært et vanskelig valg, men det ar vi ikke. Våre foreldre er alle mer opptatt av selvrealisering enn å bistå med barnebarn. Kjempe skjønne synes de jo at de er, men de ønsker helst ikke å ha dem uten oss (nå tar jeg liiiitt hardt i).

Jeg vil jo ha baby, og tanken på at det er en liten bønne der inne som er produktet av vår kjærlighet fyller meg jo med glede, men samtidig vet jeg hva som venter meg, og det er ikke noen ønske situasjon. Jeg skulle helt seriøst ønske jeg spontanaborterte... det er fælt si, men jeg tror ikke jeg kommer til å klare å velge bort et barn selv om jeg egentlig ikke har lyst på ett til... enda iallefall... Jeg skulle av hele mitt hjerte ønsket at noen andre kunne velge for meg. Det er jo grusomt å måtte si til mine to første "du skal få leve", "du skal også få leve", "men du må dø". Uff, det er helt grusomt!!! Vet jege er veldig dramatsik av meg, men slik er jeg bare. Jeg vet jo også at jeg får et høyrisiko svangerskap, det har jeg hatt med begge de andre. Er det rettferdig å utsette ungene mine for dette? og vil jeg klare å leve med dette resten av livet? Kommer jeg til å tenke "nå ville han vært så å så gammel", når andre har barn på den alder, tenke det kunne vært meg... Og hvem er det jeg velger bort? Det er jo en fremtidig verdensborger med egenskaper fra både meg og min kjære. Er det skjebnen at denne personen skal komme til oss? Har babyen valgt oss? Skal vi da velge bort den? uff, så vanskelig!!!

[Rhiina]

Har ikke 3 unger selv, men jeg vet at unger er så utrolig forskjellige!
Selv om dere har hatt en unge som aldri sove og hadde kolikk, vil ikke det dermed si at dere vil få en sånn unge igjen. Å hvis dere får det så går det an å få behandling for det kiropraktor, akupunktur osv osv. Finnes mye som kan prøves ut for å hjelpe den lille.

Men det jeg vet er at i alle fall mine to gutter har utrolig stor glede av hverandre, de storkoser seg i lag. Selvfølgelig er det enkelte dager de bare går i tottene på hverandre, men de har så veldig mange fine dager!

Hva med å få trillejente til minste ungen? Så du får vilt deg litt? Eller dagmamma?
Å hvem sier at ungene trenger vært sitt rom? Her skal begge guttene dele rom når minste mann skal over i stor senga. Å her lå minste mann inne på rommet vårt til han nesten var 1,5 år gammel.

Ønsker dere lykke til med valget!

[Maddedusken]

Jeg for min del har troen på at de ungene vi har fått er ment to be, jeg mistet i uke 13 første gangen og fikk en nydelig jente etter det og tenker at det var meningen at vi skal ha henne.
Jeg skjønner godt tankene dine.

[Taina]

Godt råd fra Maddedusken, synes jeg; Sett dere ned sammen og snakk!

Tenk på mulige problemer og muligheter. Kanskje mannen skjønner han må jobbe litt mindre. Kanskje han kan ta mer av den neste permisjonen om du er redd for å få kolikkbarn eller fødselsdepresjon. Eller jobbe seg opp til å kunne ta fri slik at dere kan være hjemme sammen de første slitsomme månedene? Kanskje dette faktisk kan føre dere sammen igjen?

At søsken kjemper om oppmerksomheten, kjenner jeg godt til. Samtidig forguder de jo også hverandre, og har hverandre et helt liv.

Min erfaring er iallfall at å være sammen om barn har bundet oss sterkere sammen. Vi var helt utkjørt og kranglet masse i starten med den første, (har ikke foreldre som ønsker være barnevakt i nærheten), men lærte til slutt å dra vogna i samme retning. Nå i denne permisjonen har mannen jobbet deltid for å avhjelpe. Utrolig stor forskjell. Vi har funnet pustehull i hverdagen som gjør at vi har våre øyeblikk selv om barna er i nærheten og vi ikke får være mye ute alene som par.

Skjønner veldig godt at det er et vanskelig valg for dere. De færreste tar lett på abort og det er jo bare du som kan gjøre det riktige valget her.

Stor klem til deg, uansett hva dere måtte velge!