Uplanlagt gravid

Har akkurat fått vite at jeg er gravid igjen. Mannen min ønsker ikke å beholde barnet, jeg er svært usikker. Jeg er sliten etter år med flere graviditeter, har mistet flere ganger og er litt nedkjørt av lite søvn i lang tid. Vår yngste har vært alvorlig syk over en periode, og først nå begynner jeg å slappe av litt i forhold til det.
Jeg er redd for å få et nytt sykt barn, og kanskje også å oppleve å miste senere i svangerskapet på nytt. Og jeg gruer for hvordan en ny graviditet med tilhørende kvalme, bekkenløsing og migrene vil påvirke oppfølgingen av våre andre barn. Det er en flott men krevende gjeng. Vi får god hjelp av familie, men jeg har konstant dårlig samvittighet når jeg må ty til barnevakt for alt mulig.
Økonomisk vil vi alltids klare oss, men det er sånn at det akkurat går rundt nå og det uten at vi kan unne oss noe utenom det mest nødvendige. Ungene blir ikke akkurat noe billigere i drift med årene, de ønsker jo å være med på aktiviteter og det er ofte dyrt. Jeg synes det er viktig å følge opp skikkelig også, og det er travelt allerede nå med foreldremøter, arrangement, dugnader, treninger osv osv... Og enda er det bare to av ungene som er med på noe.
Jeg gruer for folks reaksjoner, jeg er uhyre stolt av ungene våre men vi får mange kommentarer allerede nå. Dette plager særlig mannen min, han er vel litt mer opptatt av å skli inn i mengen enn meg.
En del av meg ønsker virkelig å fortsette graviditeten. Men jeg ser også store utfordringer, og føler det er litt sånn "rykk tilbake til start..."
Det er viktig for meg å ta hensyn til mannen min i dette, vi var begge med på å starte graviditeten. Men jeg er redd for reaksjonen min etterpå om vi velger abort. Jeg har som mange andre tenkt at abort er greit, men ikke for meg...

Når jeg leser gjennom innlegget mitt her føles det som bagateller, men akkurat nå føles alt bare håpløst. Og kjernen er jo at mannen ikke vil, og jeg kan forstå han. Men jeg vet ikke om jeg kan avslutte på grunn av det. Abort føles som et svik, både mot det ufødte barnet og meg selv og mine egne holdninger. Men å gå imot hva mannen min ønsker føles like håpløst. Jeg prøver å sette meg inn i hvordan jeg ville ha følt det om noen ikke ga meg et valg. Jeg er redd for OSS i dette, vi er så slitne begge to.
Har fått time til forundersøkelse i første omgang, enn så lenge må jeg innrømme at jeg håper litt på at en eventuell abort skal komme av seg selv. Stakkars lille spire, for en start på livet.

[Berta]

Har du noen å snakke med? Kommuniserer du og mannen?

http://forum.nybaktmamma.com/showthread.php?t=538868 (Fakta om abort - for den som lurer:)

[nordlandsjente]

Ønsker deg lykke til uansett hva dere bestemmer dere for.

Jeg har ikke fortalt noen at jeg er gravid, og har ingen å snakke med unntatt mannen. Orker ikke involvere venner eller nær familie, de vil ikke forstå at jeg vurderer abort. Jeg forstår det jo nesten ikke selv og sliter med å forsvare de tankene i eget hode. Vurderer å ringe Amathea eller hva de heter for å få sortert litt.
Mannen og jeg snakker greit sammen men det er ikke lett fordi jeg vet jo hva han vil. Men han er en fin fyr, fantastisk pappa og mann. Jeg føler på ingen måte at han vil presse meg til noe jeg ikke vil, og han er ikke typen som stikker når det blir for værhardt. Men vi har hatt det tøft og jeg hadde unnet oss og ungene litt ro nå.
Nå bare venter vi på forundersøkelsen for å se hvordan ting ligger an, så får vi ta det derfra

Opprinnelig postet av gravid

Jeg forstår det jo nesten ikke selv og sliter med å forsvare de tankene i eget hode. Vurderer å ringe Amathea eller hva de heter for å få sortert litt.

ja, gjør det. snakk med noen som kan hjjelpe deg å sortere. få hjelp i parforholdet og avlastning med de andre barn, hvis det er mulig. mange ganger er det ikke så håpløst som det føles.

god klem

[Fantastica]

Vanskelig situasjon.. håper dere finner ut av det sammen. lykke til