Vet ikke men tror jeg vil..

Jeg tror jeg har litt lyst til å få en baby til. Jeg tror jeg har lyst til å være gravid igjen, til å gi babyen jeg allerede har søsken, noen å leke med, noen å vokse opp med.. Jeg tror pinedø at jeg har lyst på en baby til jeg!

Men

Jeg har lyst til å bare ha en. Det er veldig greit å kunne konsentrere oppmerksomheten om en, ingen krangling mellom to små, mer tid til meg selv, jeg har ikke lyst til å føde igjen. Fødselen og barselstiden var bare helt for ille! Økonomien er såpass trang at vi egentlig ikke har råd til den ene vi har. Jeg har ikke jobb enda jeg har søkt i mange år.. Det er mye lettere å få barnevakt til en enn to..

Men

Jeg merker at jeg har litt lyst til å stå der med en positiv test i hånden. En liten Ops! Vi har jo alt utstyret allerede! Nå som en endelig begynner å bli litt sikker på hva en skal gjøre med en baby så er jenta mi snart ikke baby lengre!

Huff det haster med å bestemme seg.. Det er nå eller aldri for snart er det ikke flere muligheter.. Men vi snakker knapt sammen som det er og sex er så sjelden at slikt blir det ikke en Ops ut av.. What to do? Jeg gidder ikke legge alt inn på å forføre han og prøve bli gravid når jeg ikke er sikker selv...? Ønsker jeg en ny baby av egoistiske grunner? For å få det jeg ikke kan få? "Utvide tilbehørspakken" liksom...?

Ikke vet jeg.. Hvordan bestemme meg? hvordan vite??

[Rhiina]

Hvis dere ikke egentlig har råd til den ene dere har nå? Altså ungen deres, så ville nok ikke jeg har hoppet på å fått en til unge! Ungene koster mer og mer med årende.

Da ville jeg først å fremst fått meg en jobb, meldt deg opp til nav? Der finnes det kurs for å lære seg å skrive bra søknad til jobber, de har mye å si for å få seg en jobb. Rydd opp økonomisk før dere prøver å få et til barn.

Å ikke minst snakk med mannen din, er jo dere som må finne ut hvordan livet deres skal hver.
Lykke til!

Jo jeg er registrert hos NAV men de kan ikke (vil ikke) hjelpe meg pga at jeg jobber for mye. Jeg har prøvet å forklare dem at det jeg jobber er ikke fast men de bryr seg ikke stort mer om det. At det er håpløst å ha en bunch med vikarjobber når en har barn har visst ikke slått dem.

Vi greier oss så langt med jenta vår, hun mangler ingenting så langt men som du sier det blir dyrere etterhvert. Og hvordan er det med to små, hvor mye kan økonomien tåle? Dersom vi hadde ventet til dagen vi hadde god økonomi så hadde vi ikke hatt barn i det hele tatt. Skal folk virkelig aldri få oppleve barn fordi de ikke har penger? Vi er ikke bunnløst blakke, vi bor i eget hus og har to biler og lån som folk flest men jeg vet ikke om nr to hadde sprengt budsjettet?

Jeg har prøvet å snakke med mannen men det er lettere å klemme vann ut av en stein. Han vil ikke snakke mer om det siden jeg ombestemmer meg hele tiden. Hadde jeg sagt "elskede jeg vil ha en til" så hadde han gått med på det og vise versa.. Men å diskutere frem og tilbake vil han ikke.

Til dere med flere barn: hvordan visste dere helt sikkert at dere ikke var komplett familie uten nr to? Hvor mye forskjellig er det å få nr to enn nr en? Jeg har jo hørt folk si at en er lik ingen og to er lik ti.. Er det sant?

Å hjelpes.. Jeg er så usikker og klokka tikker her.. Jeg vil ikke gå glipp av en baby bare fordi jeg ventet for lenge med å bestemme meg..

[Krissie]

Til dere med flere barn: hvordan visste dere helt sikkert at dere ikke var komplett familie uten nr to? Hvor mye forskjellig er det å få nr to enn nr en? Jeg har jo hørt folk si at en er lik ingen og to er lik ti.. Er det sant?

Jeg har alltid sagt at, så sant vi kunne, så ville jeg ha to barn - fordi jeg er så utrolig glad jeg har en bror selv, og jeg har alltid likt å være med barn.

Jeg merker det er mer jobb med to, i alle fall når de skiller halvannet år, og begge er hjemme. Dagene går i ett, og når natta også går i ett så blir en .
Det var lettere å få litt alenetid med bare en, men samtidig vet jeg at det kommer etterhvert. Minsten er bare 6 måneder.

Jeg er utrolig glad for at vi har vært så heldige å få to unger. De har mye glede av hverandre allerede, selv om den eldste ikke vil at minsten skal komme borti henne (ja - det begynner allerede nå... ), men samtidig er han den første hun spør etter om morgenen når jeg eller mannen har kommet for å ta henne opp av senga.

[Rhiina]

Høres jo helt anneledes ut sånn som du har forklart situasjonen nå i siste innlegget ditt. Men klarer du å få snakket med mannen din om hvordan økomomien deres ville ha vært med et barn til da? Kan jo tenkes dere vil se at det vil dere klare utmerket godt. Å da kanskje du klarer å glem det og senke skuldrene.

Vi har to gutter, med 2 år og 1 mnd mellom de. Nå er de 1,5 og 3,5 år gammel. I begynnelsen var det veldig slitsomt syns jeg, begge guttene var hjemme helt til nå i høst. Så de fikk aldri noe alene tid uten den andre broren, sånn som det ville ha vært hvis den ene var i barnehagen. Men nå har de begynt i barnehagen begge to, de stortrives der. De leker så si aldri i lag i barnehagen, så når de kommer hjem koser de seg veldig i lag og leker veldig bra i lag. En hvordan det var når de så hverandre hele dagen og ble liksom lei av den andre. Angrer ikke, syns de er så hærlige. Slitsomt og tøft til tider, men så utrolig mye glede med de og så mye glede de gir til hverandre.

Jeg har sagt helt fra jeg var ganske lita, jeg skulle aldri bare få et barn. Vokst opp som alene barn helt til jeg fikk 3 halv søsken, men da var jeg såpass gammel, at jeg har ikke helt søsken følelsen for de. Veldig synd syns jeg, men det blir nå bare sånn til tider. Så er vel derfor jeg ville gi mitt egent barn den følelsen, ha noen i gleder og sorger.

Ble veldig langt dette. Men håper du skjønner hva jeg prøver å fortelle.

[Maddedusken]

Jeg har hele tiden ønsket meg tre barn og etter vi fikk nr to visste vi at det ikke var den siste. Det var kun første gangen vi tenke økonomisk og man bruker det man har og klarer seg med det. Jeg for min del kunne aldrig tenkt tanken å kun få et barn og vet om et par stk som er enebarn som skulle gjerne hatt søsken. Jeg har selv 2 søsken og er veldig glad for det.
Jeg ser hvor kjekt mine 3 har det sammen, de har alltid noen å leke med og det er også lettere for oss som slipper å underholde de, etterhvert krver de ganske mye og da er det godt at de har hverandre å leke med. Jeg anbegaler på det sterkeste at unger får søsken, lykke til med avgjørelsen.
Jeg for min del hadde ikke hatt noe i mot å gått gravid å fått en til, men nå med 3 tette så tenker jeg at det kanskje er lurt å stoppe.

[lied74]

Selv vi som har 5 år mellom vet at våre to kommer til å få glede av hverandre i årene som kommer. -kanskje ikke som lekekamerater mens de er små, men når de blir voksne vil aldersforskjellen være likegyldig.
Jeg har både en bror og en søster selv, og har vel alltid tenkt at jeg skulle ha to barn, ihvertfall da jeg begynte å tenke på det...

Det er godt å ha noen å dele gleder og byrder med når man blir stor også, og jeg vet at faren min synes det var veldig trist å være enebarn med ene-ansvar for sine egne foreldre.
Det var tung å besøke farmor såpass ofte da hun var syk, tror jeg, og det hadde nok vært godt å hatt noen å snakke med i den tiden.