Hvorfor døpe?

Hei.
Jeg sitter her og grubler.. Vi blir nemlig aldri helt enige med oss selv om vi skal døpe småtten på snart 3 mnd eller ikke.. Kanskje på tide å bestemme seg!
Saken er at ingen av oss er spesielt religiøse. Vi er medlemmer av statskirken (for min del kanskje mest fordi jeg ikke har somlet meg til å melde meg ut..??) Vi er vel typiske tvilere; utelukker ikke at det er "noe det ute", men om det er Gud eller noe annet, og ev. om denne guden er slik som kristendommen beskriver eller noe annet, det vet vi ikke. Mannen min heller nok litt mer mot å tro enn jeg. Han har litt av barnetroen i seg ennå. Jeg derimot har perioder da jeg mener at alt som har med religion å gjøre er noe tull, og ikke minst er det årsaken til de fleste kriger her i verden.. Så kanskje gutten vår har best av å kunne ta et valg basert på kunnskap og ev. tro når han selv er klar for det? Men mannen min vil gjerne at han skal døpes. Og jeg har nå sagt at jeg godt kan gå med på det, men da vil jeg vite HVORFOR vi gjør det. Og årsaker som at det er tradisjon, at folk forventer det, at det er en hyggelig seremoni etc. holder ikke. Det må være et litt mer åndelig innhold i det. Syns jeg.. Av og til så kommer min barnetro snikende tilbake også, men det hører til sjeldenhetene.

Så kan noen gi meg en god grunn til å døpe sønnen min??
Jeg har faktsik bedt om en samtale med presten i menigheten vi sogner til, så kanskje det blir lettere å ta en avgjørelese. Eller vanskeligere..

Tankefull klem fra Dairine

[Lene2]

Her hos oss er det jeg som vil ha dåp. Nå er Oliver blitt 4 1/2 mnd, og det ser ikke ut til at det blir noe av. Jeg er ikke religiøs i det hele tatt, sambo er utmeldt av statskirken men det er jo tradisjonen da...

I stedet skal vi feire navnevalget på en eller annen måte. Håper vi klarer å få det til nå når min søster kommer.

Min grunn altså måtte være for tradisjonens skyld !

[Nennemor]

Jeg synes det er en flott måte å samle familien på og for meg som har barnetrua i behold, så var det også viktig at ungene skal komme inn i kirken. Vi synger aftenbønn som siste godnattsang og nå tenkte jeg å ta med storesøster på søndagsskolen snart.

Noen venner av foreldrene mine hadde en sønn på min alder. Foreldrene var ateister og døpte ikke sønnen sin, men de sendte ham på søndagsskolen! Dette fordi de mente at i et land i den kristne kulturkrets skulle guttungen være informert og han skulle ta sine egne avgjørelser når det gjaldt religion, uavhengig av foreldrenes standpunkt.

For dere to der den ene har litt barnetro og den andre er agnostiker synes jeg det må være uproblematisk å døpe. Hvis dåpsbarnet seinere velger å ikke bekrefte dåpsløftet ved å la seg konfirmere, så har dere i hvert fall lagt alt til rette.

Hvis du lurer på noe kan du jo sende Olli en PM, hun er teolog og kan sikkert svare på alt du lurer på.

[yes]

God grunn for og døpe....??
Ikke vet jeg.

Men jeg synest at en skal mene noe med en dåp. Og en lover jo som Smurfine er inne på at en skal oppdra barnet i den kristne tro. Noe som fort kan bli vanskelig dersom en selv ikke tror.

Hei Dairine ..
-Lenge siden jeg har sett no til deg her inne

Hvorfor døpe...

Jeg kjenner at dette kanskje blir et litt komplisert og kronglete svar, men .. prøver likevel.
Først og fremst så kan jeg jo si hva dåpen er :
Rent teknisk så gir dåpen medlemskap til kirken. Det gir rettigheter når det gjelder oppfølging fra kirken, vigsel og rett til kirkelig begravelse.
I følge kirken er dåpen et sakrament. Et sakrament er en hellig handling hvor Gud møter mennesket. Et sakrament består av to elementer. Ordet og middelet. Ordet er i dåpssammenheng det som blir lest og middelet er vannet. Kirken mener at Gud møter barnet i dåpen og gir det sin Hellige Ånd.
Dåpen er derfor en slags innlemmelse i kirken hvor Gud gir barnet en "åndelig" utrustning.
Forholdet mellom frelse og dåp er et spørsmål som ofte blir tatt opp.
Dersom du vil ha utdypning på dette så send en PM.
Jeg merker at det er vanskelig å formulere dette her.

Det er lurt å ta en samtale med presten om dette.

En ting jeg har sagt til foreldre i dåpssamtale er at "det er ikke nødvendig at foreldrene tror , men at det er nødvendig at de har et visst ønske om at barna skal være med i kirken og få kristen påvirkning. "

Jeg kunne skrevet mye her..
Vil du vite mer .. Skriv en PM..

Klemmer fra Olli

For meg var det viktig at Mattias fikk en skikkelig dåp.

Ikke bare pga av det du sier om tradisjon osv osv.
Jeg funderte mye på nettopp det du gjør nå. For når jeg gikk litt i meg selv oppdaget jeg at jeg ikke vet om jeg tror eller ei.

For meg ble kanskje symbolikken i dåpen det viktigste.
Det å tørre å legge hans skjebne i Guds hender, eller hva man måtte tro på, var en overgang for meg. Fra å se på Mattias som en forlengelse av meg selv, ble han et eget individ under seremonien.
Og det var også noe med å få aksepten, fra meningheten, for at Mattias også er et av Guds små mirakler. Jeg har ingen spesiell tilhørighet til menigheten jeg sogner til, men det at de så oss, og spesielt Mattias, og at de så at han ble døpt, var et svært stolt og følsomt øyeblikk for meg.

Noen sier at man like gjerne kan vente med å døpe til barnet selv kan bestemme, men jeg sier at man kan jo like gjerne døpe, så kan barnet selv bestemme når det er myndig, hvorvidt det vil fortsette å stå i statskirken

[Shanti]

Jeg har fortsatt litt av min barnetro. Er selv døpt, har gått på søndagskole og konfirmerte meg. For mannen min gjelder i tillegg det at han føler tilhørighet til sitt trosamfunn, som er en viktig del av hans identitet (han er opprinnelig fra Colombia). Så vi har døpt Aurora i den katolske kirken. For meg som tror på "min" Gud er det ikke så viktig hvilken kirke hun tilhører. Det er det derimot for min mann, og jeg er glad for at Aurora alltid vil ha tilhørighet til et flerkulturelt samfunn.
Jeg vet ikke hvor mye kristendom det vil bli i hjemmet vårt, men jeg synger alltid "Kjære Gud" når jeg legger henne, over senga si har hun et ikon vi kjøpte i dåpspresang. Kommer til å sende henne til undervisning før første kommunion (nattverd ved 8-årsalderen) og håper hun vil gjennomgå ferming(konfirmasjon).
Dette ble ganske langt og personlig, men tar en oppsummering av stikkord som var viktige for oss; tradisjon, tilhørighet og tro.

[Polyanna]

Jeg er ikke medlem av statskirka, men min mann er. Vi giftet oss borgerlig, fordi jeg syns at å love noe så høytidelig foran noe man ikke tror på, blir feil (for meg).

Jeg mener:
- Å døpe kun for tradisjon blir bare teit! Navnefest er en super seremoni
- Barnet kan velge selv om det vil tro eller ikke, eller døpes senere eller ikke

Mannen min og resten av slekta mener:
- Barnet kan velge selv å melde seg ut senere, og det er tross alt lengt lettere å melde seg ut, enn å måtte døpes som 14-åring fordi man vil konfirmere seg borgerlig....
- Noen slektninger mener nok også at det er litt ekstra "trygt" å ha "overlatt barnet til Gud" på en måte.

Alt i alt var spørsmålet viktigere for de andre enn det var for meg - det GJØR ikke meg noe at han er døpt! Så derfor blir det dåp hos oss. Av og til må man kompromisse.

Jeg er ellers enig med Nennemor at barn (og voksne) bør ha sånn noenlunde kjennskap til kristendom, rett og slett som almennkunnskap. Selv er jeg langt mer bibelkyndig enn de fleste jeg kjenner... . Det er faktisk veldig nyttig, bl.a. når man leser mye (mange bibelske referanser rundt omkring). (I et moderne samfunn bør de også vite en del om islam, men det er en annen historie).

Men jeg vil ikke utsette mine barn for denne kunnskapen i en forkynnende form, som fx. søndagsskole er. Så da får jeg heller fortelle selv.

Vi velger å døpe johan av følgende grunner:
Jeg er kristen
Vi ønsker å gi johan et reelt valg i forhold til om han vil konfirmere seg kristelig eller borherlig.... Jeg kaller det reelt fordi terskelen er høyere for han å velge kristen konfirmasjon hvis han må døpe seg når han er 14-15 år... Det er lettere å melde seg ut, hvis han ønsker det!

Hverken Julius eller søsknene hans er døpt, av den enkle grunn at vi foreldre ikke er religiøse. På de to yngste har vi vært med på navnefest i regi av Human-etisk forbund. Med eldstemann hadde vi ingenting, og med nest-eldstemann hadde vi egen navnefest...

Jeg synes argumentet om å døpe barnet fordi det skal slippe å døpe seg hvis det vil konfirmeres, er tynt.. For det første tror jeg en 15-åring som vil konfirmer seg i kirken og ikke er døpt, ikke har særlige problemer med å døpe seg i de alderen. Jeg har selv en 15-åring som konfirmerte seg borgerlig i år, og i klassen hans var det en 4-5 stykker som døpte seg. De var heller stolte av det, enn flaue. Dessuten er det jo vanlig i flere menigheter å ha voksendåp, og det er egentlig litt mer logisk, for da vet man jo litt mer hva dåpen innebærer...

For å være litt kverulant, så kan man si at hvis man bruker dette argumentet, så bør man jo sørge for å innlemme barnet i diverse andre trosamfunn også, få det omskjært i tilfelle det ønsker å konvertere til jødedommen, gå gjennom muslimske og hinduistiske skikker, i tilfelle dette er det barnet velger å tro på...

Selvfølgelig, hvis du føler en sterk tradisjon gjennom det å døpe barnet ditt, så er det forståelig. Men jeg synes ikke det er realt ovenfor barnet å døpe det fordi "bestemor ønsker det" eller av andre lignende grunner. Jeg kan heller ikke helt se poenget med dåp hvis foreldrene ikke er særlig kristne og ikke har tenkt å oppdra barnet kristent...

Håper du uansett får til en fin feiring, for det å få et navn er jo egentlig en ganske stor begivenhet.

Tyco