Juliklubbens fødselrapporter!

[NovemberEmma]

Hei!

Det er så koselig, sterkt og rørende å lese deres fødselrapporter.
Tenkte vi kunne ha en liten tråd der disse samles. Artig å titte tilbake
på om en stund også.

Camilla

[NovemberEmma]

Hei!

Da ble det en liten junibaby på meg selv om jeg hadde termin 8.juli.
På st.hans ble min lille Celina født på Bærum sykehus.
Jeg hadde jo så vidt begynt å tenke på den sykehusbagen og vi var ikke
akkurat forberedt på en så tidlig fødsel
Det begynte vel egentlig natt til torsdag men jeg skjønte ikke helt at noe
var på gang før dagen etter da den berømte slimproppen gikk.
Da fikk jeg fart på meg og koste meg i byen med "sykehusbag-shopping"
og trippet rundt med stor spenning i kroppen!

Kl 21 på kvelden begynte riene og jeg fikk en ekstrem energi. Jeg klarte
bare ikke å sitte stille, pakket sakene til storesøster Emma, pakket ferdig
sykehusbagen, støk tøy og det var ikke måte på Tok meg
også lang tid på badet og forberedte meg til det virkelig skulle sette inn.
Jeg hadde jo en veldig fin fødsel sist så jeg gruet meg egentlig ikke.
Vi la oss kl 23 for å få litt søvn...ble ikke så mye søvn på meg akkurat hehe!
Jeg ringte føden kl 24 og de sa at vi burte dra inn tidlig slik at vi fikk levere
storesøster på veien. Skal si min kjære mann var trøtt da jeg vekket han
etter en liten times søvn
Det var rart å levere fra oss Emma, dette var faktisk den første natten
borte fra henne.

Vel fremme på sykehuset ble jeg skjekket
og riktignok var det noe på gang. Hadde 3cm åpning.
Det var smekkfullt på fødestua så vi fikk et slags venterom med dusj.
Helt utrolig deilig med varmt vann mot mage/rygg når man har rier. Der
ble vi i flere timer og jeg så jo ut som en kokt hummer hehe!
Jeg er nok muligens veldig rar men jeg får et skikkelig kikk av riene,
hadde det slik under forrige fødsel også. Får en liten "utadæsjæl-opplevelse"
og det er spennende å takle en sånn intens smerte.
Da jeg hadde 5cm åpning fikk vi endelig vår egen fødestue og jeg kunne få
epudiral. Det er så fantastisk deilig når den begynner å virke, skjønner
nesten ikke at folk velger den bort. For meg så er det litt som å skulle
foreta en operasjon uten bedøvelse. Men men... Etter at den ble satt
var det veldig fint og vi fikk sovet litt + skravlet og kost en hel del. Jeg
så ikke så mye til jordmor men hun var veldig hyggelig og kom hesblesende
inn til oss hver gang og fikk lettet litt på stresset! Hun var så oppgitt over
hvor mange sprø fødende kvinner det var der den natten.

Utpå morgankvisten begynte pressriene å sette inn og jeg ble så glad da
jordmor sa at jeg fikk beholde epudiral hele veien. Sist gang tok jordmor
vekk bedøvelsen 40min før i tilfelle jeg ikke klarte å presse riktig.
Det var så deilig å vite at jeg fikk beholde den denne gangen!
Jordmoren hadde egentlig tenkt å utsette fødselen min til neste vakskift
kom (en time senere) men hun sa at hun bare ikke kunne gi fra seg denne
flotte fødselen! Hadde visst ikke vært borti en så avslappet og glad
fødende Så kl halv 7 tok hun vannet og skrudde opp epudiralen.
Jeg ville ikke bruke så mye energi på å presse for mye så vi ventet helt
til hun nærmest kom av seg selv. Kl 7 begynte jeg å presse og etter
3pressrier var lille prinsessa vår ute
Hun ble født kl 07 16, var 3200g og 50cm lang. Helt PERFEKT

Makan til fantastisk fødsel! Jeg trodde forrige fødsel var lett men dette
tok kaka. Hadde så masse energi igjen og vi var i fin form alle sammen
så vi fikk dra hjem samme dag. Måtte riktignok være der i 12 timer men
det var jo bare deilig å få sove litt og beundre den nydelige datteren
vår.

Her er et par bilder fra fødestua




Vi storkoser oss hjemme og Celina er så snill som bare det. Må vekke henne
for å amme og hun suger godt. Storesøster tar det veldig fint og løper
rundt og sier "baby,baby". Blir litt sjalu når hun er trøtt og bare vil
kose med mamma men ellers er hun mest nyskjerrig.


Åhhh jeg er så glad i familien min

Stor klem fra Camilla

[Satinka]

Får se om jeg får ned min også, før alt forsvinner i ammetåka! Jeg er da Lime fra snartmamma!
Lengste greia ever.. Sikkert mye som ikke er så spennende. Men det er slik jeg husker det. Tiden stemmer bare sånn ca, innimellom. Mest nøyaktig i den "korte versjonen" på bunnen! Hehe.

Joda. Jeg var vel den som var innstillt på å prøve det meste for å starte fødsel. Var riiimelig lei, selv om det fortsatt var ei stund til terminen.
Flaske på flaske med bitter lemon.. Fødselssex, fødepizza.. Tja. Vi tror det som hjalp, var turen til Charlottenberg den 2. juli. Vi skulle bare lufte meg litt. Vi tok "snarveien" til sverige, gjennom skogen med en humpete grusvei. Og samboeren min er ikke akkurat kjent for å ta det med ro i svingene
Da vi kom hjem igjen, hadde jeg SÅ vondt i bekken, at jeg nesten ikke klarte å sitte eller og stå. Satt i stolen og syntes synd på meg selv som skulle gå slik til august!

Sent på kvelden logget jeg på kvinneguiden. Leste dagboken min. Og der hadde venninna mi lagt igjen beskjed "Nå er det ikke mange timene igjen..!"
Okeei, tenkte jeg. Dette var personen som SÅ det på meg og fortalte meg at jeg var gravid, i uke 5.
Jeg lo litt og fortalte samboeren det hele.

Rundt midnatt la vi oss.. Og hadde seff enda mer sengeaktiviteter.
Jeg fikk ikke sove etterpå. Fikk ganske kraftige kynnere, slik jeg pleide, og irriterte meg litt over det. Halv tre på natta våknet jeg av noe som ikke var slik kynnerene mine pleide å være.. Nå satt de i ryggen, rumpa og nederst i magen.
Konklusjon; Modningsrier!
Slik lå jeg hele natta... Var oppe og tok tiden på de. Kom og gikk med ca 10min mellomrom. Men fortsatt var min konklusjon; Modningsrier!
Jeg gikk og la meg og sa til samboeren; "Duuu? Jeg har ganske mye vondter i magen, nå!" Samboeren bråvåknet og ropte "På tide å dra til sykehuset, eller?!" Lo litt av han og sa at han bare kunne sove videre.

Klokka ni dro samboern på jobb. Jeg hadde fortsatt tak i magen. Men ikke så regelmessig... Sto opp og oppdaterte dagboken min på KG, og fant ut at det helt sikkert var smart å legge seg igjen. HVIS det skulle være noe på gang, trengte jeg vel søvnen..
Våknet to timer senere, rundt klokka 12.00. All smerte blåst bort! NEEEI!
Sendte sms til venninna som spådde fødsel.. "Blir nok augustbarn på meg!".. som svar fikk jeg "Pakk sykehusbagen din du!".
Fem minutter etterpå, setter det igang igjen. Nå var det litt mer vondt.. Og de kom litt mer tett.
Sto opp, pakket sykehusbag og dusjet.
Da klokka ble halv tre, kom (det jeg fortsatt trodde var modningsrier) med 6-5 minutters mellomrom. Alle jeg snakket med var enige med meg. DEt var nok ikke ekte rier! Hehe.
Sa til samboern hvordan ting lå an, og han skulle komme hjem til vanlig tid. (For jeg sa at noe var KANSKJE på gang, men det var sikkert falsk alarm)
Han var hjemme ca kl 1700. Nå kom riene med 5 mins mellomrom.
Vi spiste middag, jeg ringte føden.. og fikk beskjed om "Bli hjemme så lenge du orker". Det var jeg glad for.
Nå begynte det VIRKELIG å gjøre vondt. Vi gikk for å legge oss og slappe av litt. Tok med meg en varmeflaske opp. Den hjalp mye. Men etter en time, måtte jeg gi opp kampen mot smertene med varmeflasken! hihi.
Sto opp igjen, dusjet.. Og skjønte at NÅ holdt det. NÅ måtte jeg på sykehuset, for dette begynte å gjøre veeeeldig vondt!

Ringte føden igjen... Og jeg tror ikke jordmor skjønte hvor ille det var, men hun sa noe slikt som "Sukk. Ja, bare kom inn hit du.." Da var klokka halv åtte.
Jeg vekte samboern og sa at vi måtte dra en tur inn på sykehuset, slik at jeg kunne få vite om det var modningsrier eller om det var noe på gang.. Og at vi sikkert ble sendt hjem med beskjed om å komme inn neste morgen, eller noe slikt.
Pakket restene av sykehusbag, just in case.
Kvart på ni parkerte vi i parkeringshuset. Jeg insistere på at vi gikk sammen, for det var deilig å være i bevegelse.
Da vi kom inn på sykehuset og tok heisen opp til føden og ringte på døra, sa jeg.. "FIllern! Nå dabber jammen riene mine av!" Hehe.
Vi ble møtt av verdens mest gamle og grettne barnepleier.. "Har du rier?" "Eh, jeg vet ikke.. Jeg tror kanskje det" svarte jeg... Hun så surt på meg og sa "TROR kanskje?!" og viste oss inn på et bad(rom med seng og dusj)
Nå kjenner jeg at riene mine kommer tilbake. En ny barnepleier - verdens mest uh.. tåpne og surrete dame! Herregud så sinna jeg ble på henne!
Hun vimset rund.. og klarte til slutt og finne en jordmor som kunne undersøke meg.
kl 21.00 ble det konstantert 4cm åpning. Var visst ekte greier ja!
Nå hadde jeg sånn akkurat passe vondt, før jeg kjente at hvis de ble vondere, klarte jeg ikke bare å ligge der.
Så hurra meg rundt da jeg måtte ta CTG-en. Idiotiske greia fungerte ikke helt og jeg måtte ligge der i en halvtime sa hun først. Innimellom dette, gikk vannet! En lettet samboer var glad for at vi dro da vi dro. Han skjønte jo at baby ikke lot seg vente på! Etter en halvtime kom hun inn og sa at jeg måtte ligge i 10 min til.
Da hadde jeg så vondt, at jeg holdt på å gå i taket. Jeg måtte egentlig opp og gå, men var limt til den forbanna sengen, i EN stilling! AAH! Da var jeg sur!
Etter 10min, ca klokken 21.50, kom barnepleieren inn og sjekket tilstanden.
Jeg nesten ropte til henne.. "DU!? Jordmor sa TI minutter.. nå KLARER jeg ikke mer!! Dessuten vil jeg ha noe smertestillende" Svaret var noe slikt som.. "Jaha? Javel. Jeg skal se hva vi kan ordne.. Skal bare hente jordmor først!"
Kl 22.00 kom jordmor. Hun sjekket åpning igjen. Jaa.. Her har det jo skjedd ting.. 8 cm! Jeg tror jeg må gå og finne en fødestue. I mellomtiden kan du ta deg en dusj, gi oss en urinprøve og ta på sykehusskjorte!"

For det første hadde jeg så vondt, at jeg ikke klarte å røre beina mine. Riene kom nesten uten mellomrom nå. Så kom den idiotiske barnepleieren og spurte om jeg tok TIDEN mellom riene mine? HALLO! Ser du at jeg er opptatt med andre ting?
Fikk aldri tatt noen urinprøve, jeg sto på doet med skålen i hånden og forsøkte å overleve en ri, slik at jeg kunne prøve på å sette meg ned og tisse. Men det gikk ikke.
Til slutt fikk jeg bare beskjed om å droppe den urinprøven og ta meg en dusj.
Det var så deilig! Varmt vann! Hjalp masse mot smertene. Desverre fikk jeg jo ikke lov til å bli i dusjen da. Men jeg hadde jo blitt lovet smertestillende for en stund siden, så da trodde jeg faktisk at alt av himmelens dop lå klart på fødestuen!
Nå begynner ting å bli bruddvis i mitt hode.
Jeg husker at jeg kom inn på fødestuen. Hang over en seng og ropte på smertestillende, og fikk spørsmålet "Smertestillende? Jahaa?" av barnepleier.. Samboeren brukte sinnastemmen og sa "Kan du ikke ordne noe NÅ?!"
Joda, hun skulle se om hun kunne få noen til å gi meg litt morfin! Supert! ENDELIG! EN liten pause fra smertehelvete. Alt gikk i ett.. Det var ingen pauser, bare jævlig vondt hele tiden!
Så fikk jeg beskjed om å legge meg i en ny seng som ble trillet inn på rommet.
Smertestillende ble etterlyst igjen. Vi fikk beskjed om at det var snart vaktbytte, så da kunne jeg diskutere det med dem da. Men daaa ropte samboern "Hun har vondt! Kan dere fikse NOE NÅ!!?" (Jeg har en sinsykt høy smerteterskel og det vet han.. Så jeg tror han skjønte at dette var rimelig ille) Barnepleier forsvant ut igjen og skulle ordne!
Plutselig begynte kroppen å presse selv. Klarte ikke helt å snakke, så jeg ble litt fortvilet. Barnepleieren som prøver å ordne siste rest til fødsel ser på meg og sier.. "Har du pressveer?" "JAA!" roper jeg!
Gjett om dama fikk fart på seg. Hehe.
Inn kommer ny jordmor etter vaktbytte og sjekker åpning. 10cm.. du må bytte seng(!?) og så kommer baby! Og samboern etterlyser igjen smertestillende. Hehe.. Ikke raskeste folka i verden, dette.
"Neei, morfin er nok ingen god idè nå, for da vil hun bare få morfinrus ETTER at baby har kommet, men jeg kan sette en p.blokkade! Vil du det?"
Hva som helst, sier jeg!
ENDELIG fikk jeg mitt berømmelige dop! Hehe. Litt sent, var det nok. Jordmor måtte dytte hodet til baby inn for å sette stikkene. Men du store tid. Plutselig kunne jeg samarbeide med omverden. Jeg fikk noen pauser på 1-2min mellom rier. Og det var så deilig!
Jeg fikk presset når jordmor sa jeg skulle. Akkurat så hardt jeg skulle akkurat NÅR jeg skulle.
Hadde pressveer i 15min og så var jenta nesten ute. 23.05 sier jordmor "Marte! Ta i mot ditt barn!"! Og så fikk jeg ta i mot baby og fikk henne lagt opp på magen. Smertene var borte på sekundet og jeg kom tilbake til verden.
En stolt og rørt pappa fikk klippe navlestrengen, som hadde tatt veien en gang rundt hodet og en gang rundt foten..hehe.
Hun gråt litt og så roet hun seg.
Jeg hadde revnet pittelitt, og fikk sydd mens vi beundret dattra vår! Nydelige skapningen lå og så på oss med store øyne.
Lille Pernille var 3020g, 47cm lang og hadde hodeomkrets på 34cm. Nydeligste jenta i heeele verden!

Jeg ser opp på klokka.. Og blir litt sjokkert. To timer! Føltes ut som en evighet! Men det var absolutt verdt det!

Kort versjon:
02.30: Rier?
14.30: 5-6min mellom.
17.30: Ringte føden, fikk beskjed om å vente så lenge jeg orket.
19.30: Orket ikke mer. RIngte føden og fikk komme inn.
21.05: Kom inn på føden, fikk konstantert 4cm åpning.
21.20: Vannet går.
22.00: 8cm åpning.
22.45: Pressveer
23.05: Baby ute!

[mie1982]

Hei på dere damer. Endelig var det min tur. Alt gikk pluttselig fort syns jeg. På Tirsdag var jeg å trasket mange timer rundt i byen. Tenkte at nå skal denne ungen ut!
Kl 24 begynte riene å komme med 7-10 min mellomrom. Gikk for å legge meg men det var ikke noe vits. Sto opp igjenn og riene bare kom og kom. Så var det 2-4-7 min mellom. Kl 5 ringte jeg sykehuset siden det ikke ga seg. Så de ba oss komme på en sjekk. 2 cm åpning ble målt og jeg fikk da beskjed at i dag var dagen jeg har ventet på. Fikk gå meg 1 times tur. Da vi var rilbake var det 4 cm åpning. Vi fikk tildelt bad og det var jeg glad for. Riene begynte å gjøre litt mer vondt. Fikk legge meg i badekaret som var helt utrolig herlig ( anbefales), men riene kunne avta og det gjorde de så da var det opp igjenn. Fikk akupunktur, men da slappet kroppen så mye av at det ga sterkere rier. Så ut med de igjenn og så fikk jeg ha epidural. Og da ble alt himmelsk. Og pluttselig var kl vel da 15.30-16.00 begynte det å presse på. Jeg fikk beskjed om å ta i for han satt litt fast. Presset som bare det jeg, men han ville ikke ut. Pulsen begynte å synke på han så de fikk tak i noen sykesøstre som la seg på magen og presset med meg. Og så gikk alt litt vel fort for jeg hadde pluttselig lille på magen. Skulle ikke dette gjøre vondt da tenkte jeg ! Han var litt blå fordi navlestrengen var litt i veien og han kom med bakhuet først. Han er jo bare helt himmelsk .Han ble målt 53 cm og 4220 gram og 36 cm rundt hue
Jeg måtte sy fordi de måtte klippe litt merket ikke det jeg.
Alt bra med lillemann som ligger ute i vogna og stolt pappa på vakt. Han spiser hver 3-4 time og tar smokk. Han er en ordentlig kose gutt. Vi kom hjem igår kveld for alt gikk bare helt perfekt og jeg kan føde igjenn altså. Trodde det skulle være døden nær opplevelse, men jeg hadde en himmelsk fødsel av nr 1.


Kopierte den fra sm jeg. Har faktisk begynt å glemme fødselen selv om det er bare 11 dager siden. Er jo juni barn på meg men hadde termin 1. juli. Og regner med at damene fra juliklubben på sm kommer hit. Vil gjerne følge de nurkene videre.

[Karla]

Skal prøve å skrive mens lillebror sover...
Fødselen startet nok etter timer med trasking i Frognerparken på søndag, i tillegg til litt "modningsterapi" i senga ! Kjente tiltagende kynnere utover kvelden, og kl 23 kom det en mengde slim med litt farge. Ringte føden kl 24, og fikk beskjed om å prøve å ta en paracet og sove litt. Sov til kl 02, da var det blitt vondere kynnere. Dette var sikkert rier, men de varte sjelden mer enn 30 sek. Alle steder jeg leste om rier, stod det jo at de varte i minst 60 sek, så jeg trodde dette bare var litt maserier. Gikk i dusjen en times tid, og det var godt. Satt litt i stresslessen og småsov innimellom. Men i seks-tiden syntes jeg det hadde vært veldig regelmessige "tak", så jeg ringte og sa at jeg kom om en times tid. Og så ble mann og barn vekket. Vi pakket og stullet litt rundt, mannen spiste frokost til og med ! Tulla mi trodde ikke det ble noe fødsel, for jeg hadde da ikke så vondt ! Så dro vi til farmor og farfar, og fartsdumpene hjalp nok også til underveis ! Vel fremme kl.07.30, ble jeg koblet på CTG, og jeg så at riene var veldig reglemessige, og de ble nok litt vondere mens jeg lå på ryggen. Etterhvert kom en jordmor inn for å sjekke meg, hun lo litt og spurte hva jeg trodde. Et par cm kanskje ? Neida, hadde 7 cm åpning ! Wow ! Det var modningsakupunkturen som hadde gjort åpningstiden så grei tror jeg ! Dusjet litt igjen, og fikk komme inn på fødestue. Hang over en gåstol på de verste toppene, ellers gikk jeg rundt. Spurte om epidural, men det var jo altfor sent ! Ca. kl 09 la jeg meg i senga slik at jm kunne ta vannet. Det var litt misfarget, og da fikk jeg jo litt panikk (som sykepleier vet man for mye...). Men jordmor var veldig rolig, fikk festet på scalpelektroder. Var vel egentlig klar for trykking da, men brukte tid på å takle smertene. Syntes pressveene var kjempevonde ! Hjalp med varmepakning, og da jeg fikk lagt meg på siden sovnet jeg nesten innimellom. Men ungen skulle jo ut, så da var det tilbake på rygg igjen. Etterhvert fikk jeg presset frem hodet - nesten- men så skled han tilbake igjen. Flere ganger.. Da var jeg en smule fortvila. Stakkars mannen, var nok ikke lett å ikke kunne hjelpe til. Ble instruert av jm, hun holdt heldigvis motet mitt oppe. Kl 10.08 fikk jeg endelig trykket ham ut ! Etter det var alt helt greit, og fikk lillegutt opp til puppen. Han skjønte fort hvordan den skulle betjenes ! Fikk sydd fire sting, de to siste var bare for sikkerhetsskyld. Gikk fint å få ut morkaka også.
Etterhvert fikk vi servert mat på senga, og etterpå koste vi oss med lillegutt en stund. Vitale mål var 53 cm lang, 3705 gr og 36,5 cm rundt hodet.
Vi hadde en utrolig søt barnepleier, og en rolig og fin jordmor. Dette føltes helt annerledes en min 1. fødsel. Da var alt "styrt" fra lege/jm, ble satt igang, epidural og til slutt vacuum. Denne gang var det mye roligere, og det var jo meg som gjorde alt selv ! Var ganske stolt av meg selv igrunn ! En stolt storesøster fikk komme fort og se på lillebror, og hun og pappan var sammen med oss nesten hele 1. dagen på barsel. Hadde et greit opphold på barsel, men lengta mer hjem denne gangen. Var dessuten fryktelig varmt og mye bråk der. Fikk dra hjem etter to døgn. Lillebror tar puppen fint, og sover mye om natta. Er litt urolig og "puppete" om kvelden. Storesøster er superstolt, og er en veldig fin hjelp !

[smbr]

Kopierer inn rapporten fra SM, jeg...

Som mange sikkert har fått med seg, så var det en del "styr" i forkant av fødselen om jeg skulle få innvilget planlagt KS eller ei. Haukeland sykehus viste en særdeles arrogant og lite samarbeidsvillig side, så vi endte opp på Voss sykehus, der vi fikk en helt annen mottagelse.

Jeg møtte opp torsdag formiddag, og dagen gikk med til blodprøvetaking, samtale med anestesilege, og samtale med kirurgen. Samt mye venting og lesing av Se og Hør...

Om kvelden kom sambo opp, og vi fikk et eget dobbeltrom for oss selv både natten før og natten etter inngrepet. Vi ble vekket kl. halv syv om fredagen for diverse forberedelser, og klokken 8.10 ble jeg trillet til operasjonsstuen. Der ble jeg stukket hull i temmelig mange ganger.... Jeg hadde ganske mye vann i kroppen på slutten, så de hadde problemer med å sette veneflon på meg. 3 forsøk måtte til i den ene hånden, og i tillegg så traff man ikke med bedøvelsen med en gang heller, så det måtte flere stikk til i ryggen også. Ingenting av dette var direkte vondt, men litt ubehagelig.

Omsider var alt utstyret på plass, og sambo fikk komme inn og det hele kunne begynne. Det gikk forholdsvis kjapt å hente barnet ut, og det gikk ikke lenge før anestesisykepleier først kunne opplyse om at barnet i hvertfall hadde masse hår, og like etter at det var en gutt. Hun ene operasjonssykepleieren stod slik til at hun ikke kunne se kjønnet, men så såg hun en typisk stråle som stod i bue ut fra barnet, og da skjønte hun med en gang at det var en gutt. Så han tisset i det han ble løftet ut.

Han ble kjapt undersøkt før jeg fikk han bort til meg for litt kos. Deretter gikk far og sønn inn på avdelingen igjen for måling og veiing mens jeg låg igjen og ble sydd. Det tok litt tid, og jeg var utålmodig etter å komme ut og treffe guttene mine igjen.

Da kirurgen var ferdig med å sy/stifte meg sammen, så sa han: "Du har en føflekk på magen like over operasjonsstedet. Den er ikke noe farlig, men den er ganske pigmentert, så du må følge med den. Eventuelt kan jeg fjerne den for deg her og nå siden du alikevel er bedøvd, så slipper du å tenke mer på den..." Jeg slo til på tilbudet, og er nå en føflekk mindre. Kirurgen spøkte også med at han var så fornøyd med sin varierte arbeidsdag - det var ikke alle som kunne skryte av å drive med både fødselshjelp og kosmetisk inngrep på en gang. He, he.

Så ble jeg trillet ned på overvåkningen i påvente av at bedøvelsen skulle gå ut. Heldigvis slapp jeg å vente så lenge før sambo og Noah også fikk komme ned, og jeg fikk lagt Noah til brystet. Vi kom opp igjen til avdelingen like etter vaktskiftet kl. 15. Da var det tilbake til dobbeltrommet vårt, og i løpet av kvelden var jeg oppe av sengen en tur også. Første tur opp etter inngrepet var ganske slitsomt, men det gikk heldigvis fort framover.

Vi ble på Voss i 6 dager. Agrafene ble fjernet den 6. dagen, og da var jeg klar for å dra hjem. Jeg fikk ikke skikkelig med melk før dag 4, så det tok litt tid før ammingen var i gang. Jeg trengte faktisk å være der såpass mange dager, synes jeg.
Det var litt "vondere" i ettertid enn jeg husket det var sist. Det var sikkert ikke det, sannsynligvis har jeg glemt det som var vondt - det er jo ikke DET man husker fra man får et barn. Men en ting jeg er sikker på var vondere nå, var etterriene. De var helt grusomme. Men det er visst vanlig at disse blir vondere og vondere for hvert barn.

Nå er vi altså hjemme, og en ny hverdag har startet. Storesøster er veldig glad i lillebror og koser masse med han. Hun får av og til noen utbrudd rettet mot meg, så det er vel en form for sjalusi som kommer til syne. Det vil vel være vanskelig å unngå det HELT, selv om vi prøver å være veldig oppmerksome mot henne også.

[DrBabe]

Jeg tror heller at jeg linker til siden der fødselsrapporten er lagt ut, jeg. Tina har jo fått eget domene.

Tina blir født (etter 4 minutter på Fødestua...)

[Ante]

Ser at det er flere fødemaskiner her som fikk det gjort unna i en fei her. Vel slik var min fødsel:

Jeg hadde en kjapp og relativt lite smertefull fødsel. Ifølge jordmor er jeg visst skapt for å føde. Men det blir nok ikke flere på oss likevel , det holder med to Hadde modningsrier hele natt til onsdag 05.07 som fortsatte utover dagen på onsdag. Siden jeg fødte så fort siste dro vi på Ullevål for sjekk på formiddagen, men det skjedde ikke noe fra kl 12-16 mens vi satt ute på plenen der og tok livet med ro så da dro vi like gjerne til barnevakten for å være sammen med Storesøster til hun skulle legge seg. Riene ble sterkere og mer regelmessig utover ettermiddagen og rett etter at snuppa hadde sovnet ca 20.15 gikk vannet. Fikk bestilt taxi og ringt føden. Vi ble skrevet inn kl 20.45 og kl 21.04 var Andrea født. Vi kom mao i siste liten. Godt vi ikke var hjemme for da hadde vi ikke rukket frem til sykehuset Fødsel i en taxi er ikke akkurat drømmen Hun var 3446gr og 52cm lang og hodeomkrets 35 cm. Ganske lang og slank, men dog over en kg tyngre enn det storesøster var da hun ble født. Fødselen gikk så fort at jeg ikke rakk få noe smertestillende og jeg var heldig og måtte bare sy et par sting etterpå. Synes vi var flinke både og jeg

[Lissedutti]

Kopierte likså godt min rapport fra sm jeg....

Fødselsrapport med bilder
Ja så ble det da min tur til å skrive en rapport. Skal prøve å gjøre den så kort som mulig...Tusen takk for koselige hilsner her inne forresten! Har savna dere alle. Er hjemme på perm i helga. Trist å reise fra lillesnuppa, men også godt å få komme hjem til de andre.

Som dere sikkert husker ble det jo påvist 28 % vekstavvik hos barnet allerede i uke 32. Etter en masse kontroller og nye målinger fram til uke 34 hadde avviket økt til 35 %. Så derfor ble det bestemt at jeg skulle innlegges og at barnet måtte ut i løpet av kort tid.

Jeg ble så overført til et større sykehus hvor det var spesialenhet for premature barn. Ved ankomst ble det tatt nye målinger, og de kunne anslå 40 % avvik. Det ble derfor besluttet at barnet måtte ut neste dag. Siden jeg hadde to rimelig kjappe fødsler fra før ønsket de at jeg skulle føde vaginalt. Jeg ble undersøkt og funnet moden med 2 cm åpning. Alt lå tilrette for en normal fødsel. De ville vente til neste dag før de satte meg igang med drypp. Morgendagen kom og jeg våknet med egenstartede rier. Disse avtok da jeg tok en dusj. Klokka 10.30. satte de igang med drypp og dette ble øka på hvert 30.min. Det hele gikk pent og pyntelig for seg helt til jeg satte meg opp på sengekanten kl.12.02. Jeg trodde vannet gikk, men det var morkaka som hadde løsnet. Det kom enorme mengder blod! Dermed ble det fart på sakene! I hu og hast ble jeg kjørt ned til operasjonsstua, lagt i narkose, og klokka 12.11 var lille Sandra ute!

Det hele var veldig dramatisk mens det sto på. Jeg rakk vell egentlig ikke å bli redd før etterpå. Det hele skjedde så fort og jeg visste hva som hadde skjedd da jeg så alt blodet. Verre var det for mannen som måtte være igjen på fødestuen og ikke visste utfallet av det hele...

Men vi overlevde da alle tre. Sandra var 1440 gram, 40 cm lang og hadde en hodeomkrets på 30,5 cm. Siden næringstilførselen hennes hadde vært minimal den siste tiden var hun fryktelig lita. Noen mener svangerskapsforgiftning over tid var årsak til den lave fødselsvekta. En annen mener at blødningene jeg hadde tidlig i svangerskapet gjorde at morkaka ikke fikk festa seg ordentlig og heller ikke utvikla seg normalt. Morkaka veide bare 342 gram og navlesnora var veldig tynn!

Men Sandra er ei tøff lita jente selv om hun ble født i uke 34+6. Hun skrek da hun ble løftet ut av magen og fikk Apgar Score 9 etter 1 min og 10 etter 5 min. Hun er ellers frisk og rask, men trenger å lære seg å spise selv. For tiden får hun melka mi gjennom ernæringssonde, men hun viser at hun mestrer amming godt. Og innen et par ukers tid regner jeg med at hun klarer å ta hele måltid selv.

Jeg er i dag i fin form, men kunne godt tenkt meg å vært foruten hodepinen, kvalmen, oppkastet, luftsmertene og barselfeberen jeg opplevde i etterkant av snittet. Men alt det er glemt når man ser resultatet av det hele...Her er noen bilder av lillesnuppa mi...

Ønsker dere alle lykke til med fødslene i nær framtid!


__________________

[LilleTrille]

Vannet gikk fredag formiddag (30.juni), og vi fikk beskjed fra føden om å komme opp pronto. Vel oppe lå jeg på CTG i en halvtime, og fikk skuffende beskjed. Null og niks rier, bare noe små masete puslerier.. Og null åpning.
Fikk beskjed om å komme igjen kl 20, om ikke noe skjedde før.
Litt over fire begynte takene å komme sterkere og med 4 minutters mellomrom, av varighet 1 minutt. Nå var det igang!! Reiste opp igjen, CTG igjen, og vage tilbakemeldinger om at CTG'en ikke viste nøyaktig hvor sterke riene var osv.. Med andre ord, maserier.
Vi blei på føden etter dette, fikk et såkalt venterom, rom før fødestue.
Skal spare dere for detaljer fra natta, men jeg prøvde mye interessant smertelindring i løpet av de timene. Varme risposer mot korsrygg og foran ved symfysen hjalp godt, men min kjære måtte trykke de hardt mot for at det skulle være god nok effekt. Deretter, i kombinasjon med dette, forsøkte jeg TENS-stimulering, men jeg følte at de dekka et for lite område, i forhold til hvor smertene satt. Til slutt fikk jeg ei petidin-sprøyte i låret, og en beroligende tablett, da maseriene sleit meg helt ut, og jo var uten effekt. Knappe 2 cm åpning fra start til kl 05, altså en del timer..
Petidinen, som skulle virke minst fire timer, funka èn time, men jeg fikk iallefall sovet litt.
Ca kl. 06 blei åpninga sjekka igjen, drøye 2 cm. Fødestue nr. 3 var ledig, og den hadde badekar! Min kjære fylte opp vann med 40 grader +, og jeg lå der i 2 timer. NYDELIG lindring!!! Etter to timer måtte jeg opp, grunnet tempstigning til 38,2, og de frykta infeksjon. Gyn blei tilkalt, og jeg fikk antibiotikahestekur. Åpningen blei sjekka...og.... DRØYE 3 cm!! Herlig! Det betydde èn ting: Epidural..
Anestesilegen måtte prøve og feile 5-6 stikk før han traff inn, men du verden.. Epidural var himmelriket! Desverre tok epiduralen også det lille som hadde begynt å komme av ordentlige rier (de ordentlige riene kom da jeg klarte å slappe av i varmt vann), så de satt på riestimulerende drypp.
De prøvde fra 10 ml/t til 45 ml/t, med liten effekt. Legen anslo at man minst måtte ha 150 ml/t, men selv ved 10 ml/t blei pulsen til Jonas dramatisk økt, opp mot 200!
Etter maaange timer blei det haste/nød-keisersnitt, og jeg var bare glad til.
Blei godt tatt vare på borte på operasjon. Spinalbedøvelsen gjorde meg fryktelig dårlig, fikk blodtrykk på 90/50, som jeg husker. Svimte av en del ganger, også på grunn av stort blodtap (opp mot 1 liter).
Jonas lå vanskelig til i livmoren, så de måtte ta det ekstra røft for å få han ut.. Til slutt gav de meg sovemedisin der inne
Da jeg våkna holdt de på å bandasjere over stiftene i såret, og etter 6 timer på postoperativ fikk jeg komme opp på barsel.
Jonas blei født 1. juli, kl 14.06, 20 dager før termin. Lengde: 50 cm, vekt: 3360 gram, hodeomkrets: 33 cm, apgar-score: 9-10-10