hjelp hvordan skal jeg takle dette?

[surreburre]

Har ei lita jente på 2,5 år. Fikk en lite gutt for 2,5 mnd siden. Og med det hoppet storesøster inn i trassalderen. Problemet er ikke at hun blir sint ( hun blir det også), men at hun gråter.

f.eks kan situasjonen starte med at hun ikke vil kle på seg eller bare somler og finner på unnskyldninger for å gjøre det jeg ber henne om. Jeg er tålmodig og bruker tid på å få henne til å kle på seg. Hun klarer likevel å hisse seg opp og blir mer og mer sint . Det ender med at jeg blir streng og da begynner hun å gråte. Hun vil da opp på fanget, men slår etter meg hvis jeg prøver å kose eller klemme henne. Og slik kan hun sitte kjempelenge men tårene renner i strie strømmer.

Som oftest prøver jeg å ta meg tid til å sitte med henne og la det gå over, men noen ganger må jeg avbryte fordi vi må gå for å rekke noe, eller fordi lillebror begynner å gråte og jeg må ta meg av ham.

Hun henger da etter meg og begynner å gråte helt hysterisk. Og mitt hjerte knuses. Aner ikke hvordan jeg skal takle dette. Tror hun er egentlig gråter fordi hun er sjalu og lei seg for at jeg ikke kan være der for henne. vet at det er en del av livets lærdom, men hjertet mitt brister av det likevel. Tar meg tid til å være sammen med bare henne, men det er likevel uunngåelig at hun får mindre oppmerksomhet enn før.

Noen gode råd for hvordan jeg skal takle disse gråtesituasjonene?

[charlie]

Syns det høres ut som du takler det så godt man kan!

det er selvfølgelig en kjempeomveltning å miste hele sitt kongerike og sin mor til en liten skrikefant.. det gjør skikkelig vondt, det! samtidig er hun selv i en alder hvor hun har veldig mye hun skal finne ut av i livet sitt.

bare fortsett å klem hverandre mye.

[Isa]

Hadde en slik episode med "min" fireåring i vinter. Hun nektet å kle på seg stilongs og genser, noe jeg vet hun kan, men hun er vant til at folk syns det er greire å kle på henne enn å ta opp kampen..

Så da hun var rett ved å begyne å gråte, sa jeg at "nå går jeg i kjelleren og henter skiene, og jeg vet at du har klart å kle på deg innen jeg kommer opp igjen".
Det hadde hun, og da var det mye ros å få



Det er nok som du sier, sjalusi og et sterkt behov for oppmerksomhet.
For barn er all oppmerksomhet oppmerksomhet, selv om vi voksne skiller mellom positiv og negativ oppmerksomhet.

Jeg vil påstå at dette går så langt at det blir negativ oppmerksomhet, og det er dumt. Da blir det fort en vond sirkel.

Såe, kanskje du og har mulighet til å "forlate" henne når hun begynner og nekte, og heller rose masse etterpå, så slipper dere å komme opp i slike negative situasjoner. Masse ros er viktig!!

[May]

Opprinnelig postet av surreburre

f.eks kan situasjonen starte med at hun ikke vil kle på seg eller bare somler og finner på unnskyldninger for å gjøre det jeg ber henne om. Jeg er tålmodig og bruker tid på å få henne til å kle på seg. Hun klarer likevel å hisse seg opp og blir mer og mer sint . Det ender med at jeg blir streng og da begynner hun å gråte. Hun vil da opp på fanget, men slår etter meg hvis jeg prøver å kose eller klemme henne. Og slik kan hun sitte kjempelenge men tårene renner i strie strømmer.

Bra at du klarer å bevare roen og være tålmodig med henne! Er hun som de fleste andre barn på den alderen, vil hun jo gjerne klare sjøl, har motivasjonen og trenger å få tida til å trene på alt mulig hun skal lære seg.

Men noen ganger tror jeg vi er for tålmodige. I hvert fall er jeg det med min 2,5-åring... Jeg vil gjerne være støttende og oppmuntrende, ikke være overbeskyttende, hun skal får bruke den tida hun trenger for å få til, støtte henne til å bli kunne ta egne valg osv. Men så hender det ikke sjelden at hun faktisk ikke vet helt hva hun sjøl vil; teppe eller dyne, prim eller leverpostei, sandaler eller sko - jeg kan nevne i fleng. Da kunne jeg nok ofte med fordel "bare" bestemt at nå må du ha på dyne, det blir leverpostei på skiva og i nå tar vi på sandalene, for vi skal reise i barnehagen nå, i stedet for at han skal få ombestemme seg ørten ganger, trekke ut tida og - ikke med overlegg! - terge meg, slik at jeg til slutt blir sinna. Gutter og jenter på 2,5 år skal få være med å velge, bestemme og klare sjøl, men de trenger få valgmuligheter (om gangen, altså) og tydelige grenser for hvor lenge de kan holde på å "surre".

Håper du skjønner hva jeg mener!? Dette er en fantastisk sjarmerende alder, men noen ganger kan disse trollungene irritere på seg gråstein...

[Niobe]

Det kan være både sjokkerende og traumatisk å få et søsken i hus, og jeg ville vært mer komfortabelt med et barn som reagerer "utad" enn "innad".

Men jeg er også enig med May; selv om datteren din skal oppleve både tålmodighet og spillerom for følelsene sine, så går det an å være for tålmodig. Selv om datteren din skal oppleve tålmodighet og spillerom for følelsene sine, så går det an å ha grenser for hvordan hun viser dem.
Det er mye poden på tre blir lei seg for, og jeg gir ham lov til å bli lei seg, men han trenger ikke hyle i en halvtime. Han må også lære å takle følelsene sine, også de såre. Jeg er tydelig på at han har lov til å være lei seg, men noen ganger er det også nok gråt.

[Isa]

Opprinnelig postet av May

Men så hender det ikke sjelden at hun faktisk ikke vet helt hva hun sjøl vil; teppe eller dyne, prim eller leverpostei, sandaler eller sko - jeg kan nevne i fleng. Da kunne jeg nok ofte med fordel "bare" bestemt at nå må du ha på dyne, det blir leverpostei på skiva og i nå tar vi på sandalene, for vi skal reise i barnehagen nå, i stedet for at han skal få ombestemme seg ørten ganger, trekke ut tida og - ikke med overlegg! - terge meg, slik at jeg til slutt blir sinna.

Det er nok som du skriver ja, at man kan være for tålmodig. Det er smart å tenke igjennom på forhånd.
"Nå er det frokost, da blir det lett sure miner og drøying av tid, har jeg tid til det i dag? Orker jeg det?".
Er svaret nei, så smør en brødskive og gi den til henne.
Om du først spør, også bare gir henne noe, fordi hun bruker lang tid, så er det stor sjangse for at hun blir sur og skal ha det motsatte
Men her kjenner man jo sitt barn best.


Tror det Niobe sier også er viktig, om at det er lov å være sur, men det er følelser man må lære seg å takle på en god måte, og det betyr at man ikke får kaste ting eller hyle i en halv time.

[surreburre]

Hei og takk for at dere tok dere tid til å svare meg.

Det er jo som dere sier spørsmål om å lære å takle følelsene. Og tror jeg må forberede meg på å lære henne at det å være lei seg er ok, men at man ikke kan gråte i all evighet når man er det. Man må komme seg videre.

Synes bare det er så hardt at man som 2,5 år gammel må lære seg dette . Uff, livet er nådeløst...