Riktig konsekvens - så utrolig vanskelig

[Happy]

Saken: 6-åringen ville ikke avslutte lek for å gå hjem (SFO). Etterpå ville han ikke ta på jakke og gummistøvler.

Mammaen var sliten og lei og etter vel 20 minutter var tålmodigheten brukt opp. Hun mer eller mindre ender med å dra barnet etter hånden ut i garderoben, der nekter han å kle på seg. Det er regn ute, bakken er våt med pytter her og der, rundt 15 grader.

-Vel, vil du ikke kle deg, får du gå ut uten yttertøy! sier mammaen. Hun leier/drar barnet med seg ut. Joggebukse t-trøye og sokker. Etter 5-6 skritt vil han ha støvler. Vel inne i bilen får han igjen forklart at det ikke er en ok måte å oppføre seg på og at en unnskyldning er på sin plass. Ikke lenge etter ber han om unnskyldning for å ha vært ugrei og unnlatt å høre. Så får han trøst.

Som straff får han ikke være med for å hente søsken i barnehagen, må vente i bilen. Neste dag må han kjappt avslutte leken når han hentes. Ingen slingring og god tid.

Er dette ok måte å gjøre det på? Det er så leit å måtte dra/slepe/bære ut et så stort barn. Andre forslag til konsekvenser (garantert ikke siste gang jeg opplever akkurat dette!) mottas med takk.

[Isa]

Hm, vanskelig situasjon.

Jeg tenker at han trenger å forberedes på at han snart skal hjem, så han får avsluttet leken.
Kanskje dere kunne fått til en løsning slik at du kan ringe til SFO når du er på vei hjem fra jobb og at de kan si ifra til gutten din at du er på vei, og at han snart blir hentet og må gjøre ferdig leken.

Det beste dere kan gjøre, tror jeg, er å forebygge.
Han er jo ganske stor, så prøv og prat med han.
Hvorfor gjør han slikt?

Kanskje han er sliten, og egentlig er litt sur fordi han må være der så lenge? Og straffer deg på en måte.

I denne situasjonen tror jeg kanskje et slikt klistremerkeskjema kan fungere, gjerne sammen med andre ting. Bli enig om hvordan dere vil at hentingen skal foregå, og gi klistremerker når den blir slik.


Eller så er det vel en passende straff det du har.
Det eneste jeg tenker på er at gutten ikke liker å sitte i bilen alene.
Selv syns jeg det var kjempeSKUMMELT som liten, og gråt når jeg måtte sitte alene i bilen (husker særlig godt en gang når mamma skulle kjøpe bursdagsgave til meg..)
Men her kjenner jo du sønnen din best.


At straffen fortsetter neste dag syns jeg er en dårlig idé. Barna lever mye mer her og nå. I dag er i dag, og i går var i går..



Jeg tror også det er dumt å hale det ut. Dette med påkledning særlig. Ikke si at han først må kle på seg, også gi opp etter en stund og la han gå uten. Det blir bare sure miner, og det gir også sønnen din intrykket av at nok sutring gjør at han får det som han vil (selv om det jo kanskje egentlig ikke er dette han vil.. men han lærer at han har mye makt!)

La han no heller gå ut i bare støvelene da, eller ta med alt utenom støvlene og jakka, sett deg i bilen og si at han får komme når han har kledd på seg, punktum. Så slepper dere at det blir kjefitng, grining, trass og sure miner.


Også dette med unskyldning. Jeg tenker at ja, han har ikke gjort som du sier, men hvordan har du vært mot han? Er det riktig å kreve en unskyldning av han? Og om du gjør det, burde du også kanskje gi han en unskyldning for kjefting og masing? (Bare noen tanker dette altså!)



Håper noe av dette kan være til hjelp. Lykke til

[Kreps-77]

Synes det var en grei konsekvens, jeg.

Andre tips kan være at han får et klistremerke hver dag han ikke er vanskelig. Når han har f.eks 10 klistremerker skal dere gjøre noe hyggelig sammen - bake, gå på kino, spille masse brettspill e.l.

[Geo]

Dette syntes jeg hørte veldig greit ut. Når det gjelder henting midt i lek, bruker jeg alltid å gi han litt tid, f. eks. "nå har du 5 minutter og så drar vi" og det funker alltid mye bedre enn å rykke han opp tvert og med en gang!

Vi har også 6-åring i hus........

Lykke til!

[Phoeebee]

Jeg har en femåring som alltid "skal bare-skal bare" når hun blir hentet i barnehagen. Både jeg og pappaen har mer enn en gang båret henne ut i bilen, med armer og bein flagrende.

En seksåring er stor nok til å forstå at "vi må dra nå, for vi skal hente småsøsken i barnehagen/handle/lage middag", og når de da får flere "advarsler" men fortsatt skal bare, så er det bare å plukke opp ungen, og dra. Ferdig med den. Tyve minutter er mye lengre enn hva jeg hadde orket å mase.

[Isa]

Jeg fikk intrykk av at du gir han litt tid når du henter han, til vanlig, slik at han rekker å avslutte leken. Men hva blir sagt og gjort av deg (og han) da?

[LynxLynx]

Jeg hang med helt fram til

Opprinnelig postet av Happy

Som straff (...)

Straff og konsekvens er i mine ører ikke det samme. Konsekvensen av å ikke ville kle på seg ytterklærne er å bli våt og kald. Når mamma sier vi skal hjem (forutsatt at mamma faktisk sier "vi skal hjem" og ikke "vil du være med hjem?" eller "nå går mamma") så skal man hjem. End of story. Etter utallige lange kjedelige og frustrerende repetisjoner over temaet vill-ikke-hjem-men-vi-må-hyl-og-skrik vil barnet etterhvert lære at når det blir gitt en endelig beskjed som ikke har rom for forhandling er det like greit å bli med med en gang, for hjem skal man okke som.

Nå gir jeg noen forslag, uten å vite hva som har blitt prøvd, så bær over med meg om dette er meeeget gammelt nytt:

- forbered barnet om morgenen :"Når jeg kommer til SFO må vi dra ganske med en gang"
- hils på barnet med en gang du kommer i SFO, og be barnet avslutte det det holder på med, for dere skal hjem når du har pakket sekken/pratet med de ansatte el.lign.

[Happy]

Turbo er en liten turbo, eller en liten kropp med en stor turbo . Han er ekstremt hyperaktiv og har veldig dårlig impulskontroll. Det er så ille stelt at han har fått diagnosen adhd og bruker medisiner for å fungere sånn noenlunde normalt. Selv med medisiner i rett dose er han ansett for å være et svært aktivt barn (tilbakemeldinger fra ansatte som enda ikke visste om hverken diagnose eller medisiner). Han er ikke vanligvis sint eller har fysiske utbrudd.

Fra han var 3 år har vi valgt å kurse oss på mestringsteknikker og andre verktøy for å kunne fungere bedre som foreldre for Turbo. Vi har vært gjennom flere foreldreveiledninger. Tilbakemeldingene vi får er at vi er svært reflekterte, tidlig ute med forberedelser og jevnt over har gode konsekvenser.

Vi møter også veggen til tider! Har en sprekk (eller femten) og snubler i krøll. Det hjelper ikke å vite hva som bør fungere når man tester det ut på fjerde uka og det fortsatt ikke gir resultater.

Desverre er det gjerne slik med de av oss som har dette handikapet, at vi ikke klarer å huske hva vi har lært. At Turbo opplever den samme konsekvensen på lik oppførsel igjen og igjen og igjen betyr desverre ikke at han klarer å la være å reagere, fordi han mangler impulskontrollen. Antagelig ikke mindre frustrerende for ham enn for oss; han VET jo hva konsekvensen er, det blir bare borte i øyeblikket.

Dette er sånt jeg VET. Jeg forbereder ALLTID barna, for jeg vet at det hjelper. Men det hjelper ikke alltid.

Kanskje var det bare på tide å stramme inn igjen den dagen. Mulig har han fått litt for frie tøyler i sommer og både han og vi trengte å bli brakt tilbake til hverdagen? Vi snakket om det på kvelden etter hendelsen. Vi snakket om det da vi reiste til skolen dagen etter, om hvordna det var dagen før og hvordan vi skulle gjøre det ved henting samme dagen. Vi snakker om det dagen etter også, og antagelig enda en uke.

Når jeg kommer oppsøker jeg barnet. Hilser og spør hvordna han har det. Spør hva han driver med og om han er nesten ferdig eller har mye igjen, kan det ev legges bort til i morgen? Vi pleier å bli enige, vanligvis trenger han ikke mer enn max 5 minutter. Jeg pleier også passe på å hente når jeg vet de har avslutett et måltid eller en aktivitet (sfo er godt strukturert) sånn at det skal gå lettest mulig for oss alle.

Det er ikke alltid ting går som planlagt. Sånn ER livet og det må både barn og voksne leve med. Planer går noen ganger i vasken eller må endres i siste sekund. Det er ekstra vanskelig for barn som er svært avhengig av forberedelser og rutiner, men selv de må lære.

Angående straff. Mulig noen ikke liker ordet, men jeg ser ingen grunn til å la være å bruke det. Straff for uønsket adferd, i større eller mindre skala, BØR forekomme! Selvsagt også konsekvenser, men én av konsekvensene er gjerne en straff som står i samsvar med det overtramp av avtalte regler som det er snakk om.

Turbo vet hvordna henting skal foregå. Vi har hatt nok av runder de tre årene han har hatt i barnehagen før han begynte på skolen, og også to uker med sfo før skolestart. Dette er ikke noe nytt som jeg fant opp den dagen, det at han må gjøre seg ferdig og komme når jeg sier det.

Da vi kom til bilen fikk han velge å ta av det våte tøyet om han ville. Han valgte å beholde t-skjorte og bukse, men ta av sokker og støvler. Turbo visste svært godt hvorfor jeg var sint og hva han hadde gjort. Jeg hadde jo ikke lagt lokk på det underveis, han fikk vite det når min grense nærma seg, når jeg ble sint sa jeg klart hvorfor. Det tok ikke lang stund med beltet på før han sa "Unnskyld for at jeg ikke la bort leken min og kom med deg mamma", "Så bra at du ville si det nå. Du vet at jeg er glad i deg, jeg elsker deg jo! Du er barnet mitt! Jeg likte bare ikke det du gjorde. Trenger du trøst nå?" det gjorde han. Han ville ha kos og bli holdt rundt så da gjorde jeg det. Når vi begge hadde roet oss snakket vi sammen om hva som var en passende straff for å tøye denne situasjonen så langt.

Turbo velger alltid om han vil sitte i bilene eller være med inn i barnehagen for å hente søsknene sine. I ca halvparten av tilfellene vil han vente. Jeg tror hverken han eller jeg var klar for at han ble med inn etter sammenstøtet vårt og derfor bestemte jeg at han måtte vente. Han var enig i at det nok var det lureste. Sammen ble vi enig om en rask henting dagen etter, ikke noe tull. Det mente vi begge var en passende straff.

Jeg legger stor vekt på samtale med barna om hvorfor vi har de reglene vi har og om hva som er passende reaksjoner på brudd. Vi har generelt ikke så mange regler, men de vi har holder vi desto sterkere på. Selv små glidninger gir gjerne store utslag. Det er forferdelig slitsomt for både store og små.

[cassy]

Det er ikke ofte jeg svarer på NM, men nå bare MÅTTE jeg. Noen av svarene på tråden bærer preg av ikke å vite hele historien. Nå har Happy skrevet litt mer om hvordan hverdagen hennes er. Jeg er veldig spent på hvordan dere nå mener situasjonen burde vært løst.

[emma71]

Jeg synes det virker som at du gjør ting veldig gjennomtenkt og konsekvent med sønnen din . Jeg har "bare" en 2,5-åring og jobber veldig med konsekvenser av oppførsel for tiden, for det å høre på hva mamma og pappa sier er halvparten av tiden tydeligvis bare tull .

Det jeg tenker litt på er om man skal gjennomføre straffen/konsekvensene når barnet tydelig viser at det forstår at det som skjedde var galt/teit/dumt, til og med ber om unnskyldning? Du skriver jo at dere fastsatte straffen etter dere hadde snakket sammen, men holder du "alltid" på at det skal være en straff/reaksjon/konsekvens etter slike episoder tiltross for at dere har skværet opp?

Jeg er nok litt rask til å dermed se det som en utvei til å slippe å straffe, for jeg vil jo helst ikke gjøre det. Et eksempel fra hverdagen vår der tannpuss er et stort "krangleområde". Vi har innført klistremerker som belønning, og det er nettopp klistremerkene som er belønningen; ikke noe mer etter så og så mange merker. Dersom han tuller og ikke åpner munnen frivillig får han ikke klistremerke. Som regel blir det litt forhandlinger og han åpner munnen og pusser til slutt.
Forrige kvelden gjorde han ikke det så det endte med tannpuss på en hylende og sprellende gutt. Etterpå roet han seg ned, drakk vann og tok fluor og skulle ha klistremerke. Det fikk han ikke, og han skjønte ikke hvorfor; han hadde jo pusset tennene. Han ble skikkelig lei seg og ikke minst sint, og jeg brukte lang tid på å snakke med han og trøste han. Det var vanskelig å holde på "straffen" med ikke klistremerker, men jeg gjorde det, og neste kveld gikk pussingen som en drøm.

Dette så ut som en mye bedre sammenligning inne i hodet mitt enn når jeg hadde skrevet det ned . Håper du forstår hva jeg mener allikevel; skal man alltid gjennomføre en straff som reaksjon på uønsket adferd?