Uff trenger hjelp ang 3,5 åring

[Tullpia]

Ja ja , nå kommer min pedagog lærdom til kort. Hjemmebane og jobb er iallfall to helt forskjellige ting og to unger er ikke like det har jeg slått fast. Har en gutt på 5 år som aldri har vært trassig, hørt på hva vi har sagt osv, men ør og vill. Men lillesøster derimot hun er et kapittel for seg selv, sikkert en normal 3,5 åring men da på andre siden av skalaen for broren hihi. Hun er lynende sint, får hun det ikke som hun vil tar hun det første og beste og kaster i gulvet. Det være seg mat hun ikke vil spise, leker hun ikke vil leke med eller gjenstander som er i nærheten når ting ikke går hennes vei. Det er ikke så mye ute blant folk men her hjemme er ho en prøvelse om dagen.
Men hva skal jeg gjøre når hun blir illsint, kaster noe i gulvet og hyler krigs hylet sitt? Hun er ei jente som ikke skjønner når nok er nok, settes hun i trappa sitter hun ikke der, fordi hun skjønner ikke at jeg er sint(eller bryr seg ikke heter det vel kanskje),
Hun har respekt for meg når det gjelder andre ting og hun vet hvem som bestemmer men hun vil bare ikke ta imot irrettesettelse.
Uff ikke godt å være mor som blir gal når jenta ikke vil høre, uff hvorfor hører de 100 ungene jeg har i bhg, og ikke min egen........

[Happy]

Jeg tror at ungene våre ikke hører fordi vi er foreldrene. Vi er trygge å teste grensene på, nettopp fordi vi er foreldre som elsker em betingelsesløst. Tror vi må lære å ta det som et kompliment

Hva som hjelper på min 3,5åring? Fjerne han fra ting han kan ødelegge. Si at det ikke er greit å ødelegge noe, men ok å være sint. Så overser jeg ham! Jeg har instruert de andre hjemme hos oss også til å overse ham mens han hyler. Når han stopper får han ros for at han klarte å stoppe og f.eks "Så hyggelig at du klarte å slutte å gråte/hyle og heller komme å sitte sammen med oss ved bordet. Vil du ha mat nå?" og andre ganger spør jeg om han trenger trøst.

Det tar tid. Har tatt mange måneder her, men etter bare noen uker så vi bitelitt forbedring (typen: hylte i en time og et kvart istedenfor en time og tyve). Nå er det litt lenger mellom hyleperiodene og de er gjerne ikke riktig så lange. Vi har enda en lang vei å gå her og jeg er såååå sliten og såååå lei.

[Isa]

Overse var det første jeg tenkte, men om hun da ødelegger ting i mellomtiden, er kanskje ikke det så smart. Er hun sånn at hun legger seg ned på gulvet og bare hyler ol. ville keg nok oversett henne, og heller tatt en prat etterpå, når hun er helt rolig igjen.

Time Out er jo en god metode, men det krever mye "trening" og tålmodighet.
Kanskje det er lettere med ett lite rom, som gangen eller vaskerommet ol. Hvor hun kan bevege seg litt, uten å gå bort fra plassen sin?

Tror du, om du velger den metoden, bare må ta tålmodigehten til hjelp en stund. Så lenge hun er sint er det bare å overse henne, men går hun ut derifra, følger du henne bestemt tilbake, sier at nå begynner tiden på nytt, og går derifra igjen. (Smart å snakke om dette på forhånd, så det ikke kommer som noe sjokk da..)

Etter ett uvisst antall ganger, bør hun nok begynne å forstå at det lønner seg å bli på rommet. Dere kan jo også bli enie om at så lenge hun hyler sånn, så må hun bli der, men etter f.eks. 3 minutter, kan hun få trøst og kos, om hun spør pent.

Så er det jo viktig å ta en god prat etterpå.

Men hva slags situasjoner er det som utløser disse reaksjonene?
Er det noe dere kan prøve å unngå? F.eks. ved å forberede henne bedre på hva som skal skje, inngå kompromisser osv.?

[sjura83]

Jeg ville ha hatt time out i 3.5min på en stol eller lignende og i tillegg innført et belløningssystem. Har litt av samme probleme som deg med gutten vår på 2.5år og har såvidt begynt med time out og ser allerede forandring på visse ting. Skal innføre dette med alle 4ungene og bellønningssysteme skal inneholde positive opplevelser med oss foreldre eller om det er noe annet de virkelig ønsker å gjøre. I tillegg så syns jeg det er viktig å snakke rolig til barnet mens dette skjer og prøve å forklare hvorfor de får en konsekvens osv. spes om barnet er lite er det viktig slik at de får sammenhengen i det.

[Nicy]

Storebror her er nok litt av samme ulla. Han kan bli rasende for den minste bagatell. En periode kastet han saker i gulvet og prövde bevisst og ödelegge ting når han ble sint. Det vi gjorde da var å ta han et sted der det ikke fantes noe å ödelegge (feks sengen) og satt ved siden av han til han roet seg litt. Han kunne väre virkelig sint og forsöke å slå oss, sparke osv. Akkurat som han fikk en "black out". I alle fall, så satt vi der og sa gang på gang at det var helt greit å väre sint, men ikke å slå andre eller ödelegge noe.

Nå som han er fem år truer han med å ödelegge, men vi trenger ikke lenger passe på han som för. Nå får han gå hvor han vil når han er sint, for han ödelegger ingenting, han bare truer med det. En gang prövde jeg å få han til å tegne en sint tegning når han var sint, men han syntes ikke det gikk så bra for han var fortsatt like sint etterpå sa han

[Netty]

Vet nok desverre litt hvordan du har det der ja.
Min snart 4 årige jente har noen skikkelige raseri anfall til tider.
De oppstår som oftest når hun ikke får det som hun vil, eller hadde tenkt.
Da blir hun rasende og helt umulig å snakke til.
Vi hadde en episode senest i dag.
Hun ville opp å sykkle på en vei som hun ikke får lov til. Pappaen tok henne med hjem, og raseriet begynte.
Han prøver å snakke til henne men hun vil ikke høre. Bare hyler og prøver å komme seg ut.
Til slutt bar han henne opp på rommet hennes for å få roet henne.
Han prøver å prate med henne, men hun bare slår og skubber ham vekk og vil komme forbi ham.
Han sier da at hun får være på rommet til hun har roet seg og låser døra.
Hun hyler og sliter i døra og blir mere hysterisk.
Han går inn igjen etter en liten stund for å se om hun nå vil prate.
Men det blir ikke noe bedre og slik fortsetter der.
Hun roper etter mamma og vil ikke snakke med pappaen.
Jeg prøver å ikke blande meg inn.
Til slutt fikk jeg nok. Og sa ifra at jeg ikke likte den måten å gjøre det på, med å låse henne inne på rommet.
Han gikk inn og prøvde å snakke med henne en gang til.
Vet ikke hva han sa, men hun roet seg og kom ut til meg tilslutt.
Det som er så frustrerende for pappaen er at han kommer ikke gjennom.
Hun vil ikke snakke med ham og bare hyler etter meg.
Men hun kan være slik med meg også, men jeg prøver å snakke rolig til henne.

Det er ikke lett. Og vi vet igrunn ikke helt hvordan vi skal håndtere desse episodene.
Men kanskje vi skulle prøvd time out. Kjøpe en klokke og sette den på 4 minutter. Og la henne sitte på en plass i 4 minutter. Men hva da om hun ennå ikke har roet seg etter de 4 minuttene? Og fortsatt hyler???

Nei, det er ikke enkelt. Det er forhåpentligvis bare alderen. Hun er blitt litt bedre det siste halve året, men er fortsatt en prøvelse.

Som du sikkert skjønner, så har jeg ikke så mange gode råd å komme med til deg idag. Desverre. Jeg er selv ganske rådvil og tar imot tips med stor takk.
Om dere finner en løsning eller blir tipset om noe dere kan forsøke, hadde det vært fint om du fortalte om det her i tråden din.

Du er iallefall ikke alene om å være i denne situasjonen.

Håper vi kan hjelpe hverandre litt på veien.

[Tullpia]

Opprinnelig postet av Netty

Vet nok desverre litt hvordan du har det der ja.
Min snart 4 årige jente har noen skikkelige raseri anfall til tider.
De oppstår som oftest når hun ikke får det som hun vil, eller hadde tenkt.
Da blir hun rasende og helt umulig å snakke til.
Vi hadde en episode senest i dag.
Hun ville opp å sykkle på en vei som hun ikke får lov til. Pappaen tok henne med hjem, og raseriet begynte.
Han prøver å snakke til henne men hun vil ikke høre. Bare hyler og prøver å komme seg ut.
Til slutt bar han henne opp på rommet hennes for å få roet henne.
Han prøver å prate med henne, men hun bare slår og skubber ham vekk og vil komme forbi ham.
Han sier da at hun får være på rommet til hun har roet seg og låser døra.
Hun hyler og sliter i døra og blir mere hysterisk.
Han går inn igjen etter en liten stund for å se om hun nå vil prate.
Men det blir ikke noe bedre og slik fortsetter der.
Hun roper etter mamma og vil ikke snakke med pappaen.
Jeg prøver å ikke blande meg inn.
Til slutt fikk jeg nok. Og sa ifra at jeg ikke likte den måten å gjøre det på, med å låse henne inne på rommet.
Han gikk inn og prøvde å snakke med henne en gang til.
Vet ikke hva han sa, men hun roet seg og kom ut til meg tilslutt.
Det som er så frustrerende for pappaen er at han kommer ikke gjennom.
Hun vil ikke snakke med ham og bare hyler etter meg.
Men hun kan være slik med meg også, men jeg prøver å snakke rolig til henne.

Skulle nesten tro du hadde vært en flue på veggen her hos oss, slik er det her også. Pappa kommer ikke til, han prøver og prøver men hun bare hyler på meg. Men er ho i godt humør kan hun og pappa tøyse, tulle og kose seg kjempe masse. Men når hun blir illsint vil hun ikke se han eller snakke med han. Kun mamma.

[LilleKi]

Høres veldig slitsomt ut - men kjære vene - låse inn et lite barn fordi det ikke "oppfører seg" - er ikke det litt drøyt?

[Tullpia]

Opprinnelig postet av LilleKi

Høres veldig slitsomt ut - men kjære vene - låse inn et lite barn fordi det ikke "oppfører seg" - er ikke det litt drøyt?

Ja det er slitsomt for de som ikke er vandt med det. Det skal sies at jenta vår alltid har vist utrolig pågangsmot og egenvilje. Hun er sta som et esel hvis det kan sies sånn.
Men for å presisere hvis noen trodde det så er aldri mi jente låst inne på rommet. Det kunne aldri falle meg inn. Jeg prøver alle andre midler, men låse døra er uaktuelt. Men for å si det jeg respekterer og dømmer ikke dem som gjør det. Skjønner at det er et middel som blir brukt kun i spesielle situasjoner og under kontrolerte former, slik at barnet hele tiden vet at det er noen der ute og at det ikke er alene.

[LilleKi]

Beklager, var kanskje litt uklart, burde ha quotet innlegget, mente ikke deg!

Opprinnelig postet av Netty
(...)Han sier da at hun får være på rommet til hun har roet seg og låser døra.
Hun hyler og sliter i døra og blir mere hysterisk.
Han går inn igjen etter en liten stund for å se om hun nå vil prate.
Men det blir ikke noe bedre og slik fortsetter der.

Opprinnelig postet av Netty
(...) Hun roper etter mamma og vil ikke snakke med pappaen.
Jeg prøver å ikke blande meg inn.
Til slutt fikk jeg nok. Og sa ifra at jeg ikke likte den måten å gjøre det på, med å låse henne inne på rommet(...)

Jeg synes ikke det høres ut som en hyggelig situasjon. Det er sikkert vanskelig når man er to om oppdragerrollen fordi man "ikke vil blande seg inn" når den andre skal oppdra. Men kanskje kilde til konflikt? Netty reagerte jo, hun syntes det ble for drøyt, og det var kanskje en grunn til det?