05.30 ringte vekkerklokka- da skulle Tiril ha et glass saft(hadde jo fasta fra kl 24.00 og for at hun ikke skulle bli slapp fikk hun saft 2 timer før operasjon.ca klokka halv 7 satte vi på bedøvelsesplaster (Emla) på begge hendene
halv 8 var timen og vi kom med en gang inn til en lege som skulle sjekke ørene for å se om hun trengte dren.
Hun spurte oss om hun hadde vært plaga med mye ørebetennelser og ja det har hun jo,så da kikka hun ikke engang. Da la hun inn uansett sa hun.
Ut på venterommet-bittelitt info- så kunne Tiril leke litt.
ca 8 ble vi guida opp på operasjonsavd der venta vi på pappa(min mann)
Da han akkurat kom fikk hun noe for å slappe av på sånn at hun ikke skulle bli redd(hun har litt legeangst). Det smakte stygt men det gikk ned og så en munn eplejuice etterpå.
Fikk klar beskjed om at det hadde full virkning etter 10 min så vi måtte ha henne på fanget og holde henne godt for hun kom til å bli sløv og slapp.
Etter bare et par minutter merka vi hun ble slappere og til slutt klarte hun ikke holde mobilen lengre(den er en fin avledning)
Da bar det inn på operasjonsstua.
Jeg ble med inn og hun satt på fanget mitt mens de satte veneflonen i handa hennes. Så la jeg henne på benken og hun var så rolig. Da hun fikk O2 ble hun litt engstelig og holdt i handa mi og grein litt men jeg koste med henne mens de ga narkosen og vips var hun borte.
da måtte jeg gå ut.. (er greit nok det) Jeg strøk henne litt ekstra på handa og gikk. Må innrø
mme at en tåre kom.
Er så ekkelt å se ungene sine sånn og du selv er tatt fra hele kontrollen.
10 min etter kom de å henta meg- da lå hun på oppvåkninga. Der fikk hun sove til hun våkna av seg selv... Hun våkna ca 40 min etterpå og var ILLSINT!
Hun fikk litt saft og ble sendt hjem. Hun hylte hele veien hjem og i en time. Vi prøvde gi henne banan, brødskiva, saft men nei hun hylte og hylte. Til slutta varmet mannen ei flaske melk og DA roet hun seg.
Hun var sikkert så veldig sulten at hun ikke klarte å ta til seg noe annet.
Så etterpå var hun bare helt superpigg-litt sjanglete når hun ville gå så vi måtte passe på hele tida...(så jo litt komisk ut også..hehe) og resten av dagen har hun vært seg selv.Blid og fornøyd.
Nå håper vi at drenene er det som gjør livet hennes lettere.
Takk for at du orket lese dette lange referatet