Dere som fikk for tidlig pga løsnet morkake

[Pelle]

Vil dere skrive litt om det her? Hva som skjedde, hvordan det ble oppdaget og slik?

Jeg har høyt blodtrykk, begynte å blø, hadde litt vonde kynnere (var rier), dro på sykehuset og vips ble han tatt ut. Morkaken hadde løsnet 6 cm. Veldig redd for at det skal skje på nytt hvis vi får flere barn.

[Therese78]

Jeg var innlagt på obsen pga svangerskaps forgiftning, lå der i 4 dager ca. Våknet en morgen av at jeg kjente fint lite spark fra babyen, gikk noen timer og kjente bare bittesmå dult innimellom. Hadde også sterke kynnere uten vondt. Kunne ikke ta i magen en gang uten at den strammet seg. Ga beskjed til sykepleierene og det ble tatt en sparketest. Lå i halvannen time med den på. Pulsen til babyen gikk flere ganger helt ned i null for så å gå sakte opp igjen. Ble da sendt på UL, der legen så noe som han ikke hadde sett de andre dagene jeg hadde vært på UL. Han tilkalte en lege til og det ble tatt 3d UL. Der kunne de tydelig se at morkaken var i ferdmed å løsne. Jeg ble da sendt rett fra UL til operasjonssalen og en liten stund etter var jeg blitt mamma for andre gang til en bitte liten jente på 34cm og 815 gram

UL legen min kom inn på rommet mitt etter fødselen og sa at legene som opererte meg kunne bekrefte at morkaken var delvis løsnet. Den så itillegg lite pen ut pga svangerskaps forgiftningen, var visst helt ødelagt. Den hadde gjort sitt med andre ord.

Vet ikke hvordan dine sjanser er for at det skal skje igjen, men vet iallefall at jeg har mehet store sjanser for å oppleve noe sånt i et evt nytt svangerskap, pga SV. Er vistt 99,9% sjangse for at jeg får SV igjen, og da sier det seg selv at mokakeløsning er en av komplikasjonene jeg blir svært utsatt for. I og med at sykdommen går utover morkaken.

[Karisma]

Jeg ble innlagt på sykehuset med premature rier hvert femte minutt da jeg var 28+2. Riene påvirket ikke åpningen men selv etter at riene hadde gitt seg så var magen hard og sår når jeg var oppe og gikk. Jeg lå på barsel til 29 uker, da jeg våknet om natten av romvenninnen min gikk på do. Jeg snudde meg på siden for å sove videre og fikk en kraftig sammentrekning og ble uvel, snudde meg på andre siden og ble bare verre, fikk lagt meg på ryggen og presset inn alarmknappen før jeg ble bevisstløs. Det hele tok kanskje 2 minutter og var veldig skremmende. Jeg husker jeg hørte dem si at jeg skulle på føden mens de trillet meg ut av rommet og resten har jeg fått fortalt.
Jeg hadde ett blodtrykk på 63/42 og jenta mi hadde en puls på 60, det ble målt på føden, og da ble det slått full alarm og de løp med oss på operasjonssalen for å redde livene våres. Ble fortalt at det stod om sekunder for jenta mi. Og det er fortsatt så kort tid siden at jeg reagerer bare jeg nå skriver om det her. Det var fryktelig!

Jenta mi var veldig slapp når de hentet henne ut og jeg selv fikk store blødninger og legene måtte åpne meg på nytt rett etter ks for å prøve å stoppe blødningene. Jeg ble undersøk for en rekke alvorlige sykdommer, men ingenting ble påvist. Ett døgn senere måtte jeg fjerne livmoren fordi blødningene ikke stoppet. Jeg har nå fått beskjed om at jeg skal ta nye prøver av hjertet da de hadde en mistanke om at det var noe der som gjorde at jeg blødde så mye.
I dag er jeg glad for at de tok livmoren for jeg hadde nok vært livredd for å bli gravid igjen, i tillegg var jeg denne gangen blitt gravid med hormonspiral og ville ikke stolt på noen prevansjon. Skjønner godt at dere er redde for at det skal skje igjen. Jeg føler det bare er flaks at jeg befant meg på sykehuset akkurat da. Legen jeg var hos før jeg ble innlagt ville ha meg hjem og ligge på sofaen. Heldigvis var jordmoren smartere!
Jeg kunne skrevet mye mer, for dette er noe som preger ett menneske! Jeg snakket nettopp med en som sa at det gikk 6mnd før hun kunne snakke om hendelsen uten å gråte, hun hadde også morkakeløsning

[Pelle]

Uff, leie historier.

Ja, Karisma, det er grusomt og veldig psykisk stor påkjenning. For meg var det verste at jeg ikke var særlig bekymret da vi dro på sykehuset, siden jeg kun hadde en større blødning som ga seg, og ikke hadde vondt. Vi kjørte derfor ikke så fort vi kunne til sykehuset, men fulgte fartsgrensen, stoppet for lys (kl 02 på natten!!), parkerte på p-plassen et stykke unna, gikk trapper osv.

Så ble jeg undersøkt av jordmor, av en overlege og så enda en lege, før dommen falt. Alarmen ble trykket, de sa han måtte tas ut NÅ, inn kom et helt team med seng, de begynte å rive av meg klærne fordi det hastet og så løp de nedover med meg i sengen.

I de første månedene tenkte jeg utrolig mye på hvordan dette kunne ha gått, at vi skulle vært raskere, tenk om han hadde dødd osv. Jeg ble også veldig syk selv etterpå (blodtrykk 220/117 som de hadde problemer med å få ned), og lå 2 døgn på enerom på intensivavdelingen. Fikk derfor ikke sett gutten min før på 3. dagen.

En veldig tøff og hard start. Ikke så lett å finne noe om det på nett heller, bortsett fra at dette er en av de mer vanlige tingene en del babyer faktisk dør av i siste trimester. En jordmor jeg kjenner sa at morkakeløsning var noe av det verste de fikk inn.

Selv har jeg fått psykolog av helsestasjonen i etterkant (anbefaler dette, bra å få bearbeidet), har også hatt møte med overlegen og gått gjennom hva som skjedde. Hun sa at det at vi kom inn den natten var det viktigste som skjedde det døgnet.

...og jeg som nesten var litt usikker på om vi skulle ringe føden den natten....

*grøss*

[Karisma]

Ja jeg tror slike tilfeller er tøffe for helsepersonell som behandler slike tilfeller også. Flere av leger, jordmødre og sykepleiere kom og klemte meg og sa de var så glad for at jeg våknet opp igjen. En lege hadde ringt på sykehuset flere ganger etter vakten sin for å høre hvordan det gikk med meg, og det tror jeg ikke de bruker å gjøre til dagelig. Så uten tvil preget det flere enn meg.
Jeg spurte legene rett ut om hva som hadde skjedd om jeg hadde blitt dårlig hjemme, og da svarte han at de andre barna mine hadde blitt uten mamman sin Tungt å tenke på, men det gikk jo bra da. Likevel sitter det en psykisk byrde der i forhold til å ha vært så nære døden. Det gjør noe med en som menneske.

Men veldig godt å høre at andre har vært der og kommet seg gjennom det slik som meg Det vil nok sitte der resten av vårt liv, en blandet følelse av sorg og glede.

[Therese78]

Er enig i at slike tilfeller går nok sterkt inn på helepersonellet ja. Barnepleieren somvar med underfødselen til Thea, kom inn på rommet mitt sent på kvelden etter fødselen. Da hadde hun strikket en bitteliten lue og to bittesmå sokker til Thea. Hun hadde sittet med det hele kvelden etter fødselen
Er nok ikke helt vanlig praksis det nei...Hihi. All ros til alle leger og sykepleiere som hjalp meg på Haukeland. Er dem evig takknemlig