Melder meg inn her jeg

[Tingeling84]

Føler at jeg trenger å få ut litt tanker som har dukket opp etter at minste jenta ble tatt med keisersnitt 8 uker for tidlig, grunnet svangerskapsforgiftning.
Hvordan taklet pappaene det at dere måtte tilbringe mye tid på sykehuset?
Når kan jeg tørre å håpe på at hun kan komme hjem? (hun har ikke hatt behov for medisiner, brukt CPAP i 12 dager, kommet over i thermoseng 12.dagen, og klarte å amme/få tak i puppen og få i seg litt melk. Det siste her har skjedd i dag, altså på den 12. dagen hennes.
Hvilken str i klær trenger hun når hun kommer hjem. Bør jeg kjøpe mer i str 50, eller vokser hun fort? (har kun noen få plagg i str 50)
Jeg har en del tanker ang det å ha fått henne for tidlig..altså sånn personlige tanker som svirrer rundt...er jeg klar for dette? hvordan skal dette gå bra? jeg fikk ikke mine 2 siste mnd som gravid, misunnelig på de som fortsatt får kjenne spark, jeg vil ha henne hjem til jul! osv osv... Hadde dere også slike tanker som svirret, eller var dere bare lykkelige over å ha fått et barn? Så klart synes jeg det er utrolig koselig å kunne holde den lille jenta mi, amme og vite at det mest sannsynlig går bare oppover nå. Og det hjalp utrolig mye å få henne ut at kuvøsa og uten CPAP'n.

[Trulta]

Forstår godt disse tankene du har! Det er ikke enkelt å bli mamma til et prematurt barn - man får ikke forberedt seg på samme måte, og det blir dramatikk rundt det som burde bare være koselig og flott!

Her tok pappaen det veldig godt at vi var på sykehuset en stund (vi var der i nesten 4 uker tilsammen) men vi har jo ingen barn fra før da, så vi hadde bare oss selv og lillemann å tenke på. Han fikk også ligge på sykehuset og fikk pleiepenger som meg de første 2,5 ukene.

Vi ble så sendt hjem til lokalsykehsuet. og ble der i 1 uke. Pappaen bodde da hjemme - siden sykehuset er så nære.

Lillemann ble født 7 uker for tidlig, og som nevnt - ble vi på sykehuset i nesten 4 uker.... Til tross for vesentlig større komplikasjoner enn det du nevner med lillejenta di.

Nå når hun begynner å ta puppen, så er det vel det som står igjen:
Ta all mat fra deg, og få på seg litt vekt - så kan dere vel komme hjem, tenker jeg.. uten at jeg er noen lege da

Str. Vi brukte bare str 50 på gutten vår, og det kunne vi bruke i lang tid. Men det er jo forskjellig hvordan de små legger på seg da - så jeg ville hatt noen bodyer, strømpebukse, pysjer, sparkedresser osv i 50 og så sett etterhvert hvilket behov dere har.

Gutten var var 2420 gram og 46 cm - og som sagt: 50 passet lenge.

til deg!

[Apple]

Hei!
Vår gutt bel også født 8 uker for tidlig av samme grunn som din. Vi var på sykehuset i ca 4 uker. Det var en slitsom periode siden vi holdt på å flytte akkurat da. Ikke var vi ferdige mad innkjøp til babyen heller.
Vi slapp heldigvis unna komplikasjoner, og det var mange som var i en mye vanskeligere situasjon enn oss. Likevel er man jo opptatt av sitt barn.

Følte meg snytt ofr både svangerskap og fødsel, og kjenner meg godt igjen i det du skriver. Jeg opplevde en skalgs sorg i den perioden, fødselen kom veldig uventet på meg, og jeg var veldig bekymret. Misunte alle på barsel som fikk ha barna hos seg hele tiden, og som kunne legge dem i armkroken.

Var slitsomt med besøk, dette måtte avtales og ofte ble det veldig fullt i avdelingen, slik at det ikke alltid passet med besøk. Dette syntes jeg også var sårt. Følte veldig på det at besøket var i veien.

Leste endel om prematuritet, og angrer egentlig litt på det, for til nå har vi ikke møtt på noen av de problemene som er nevnt der. Det førte til mye unødig bekymring.

Hadde jeg visst hvordan det har gått med vår gutt så langt, hadde jeg slappet mer av. Han har det helt fint, og er tidlig ute i utviklingen. Brukte først str 44, og så endel 50. Han har alltid lagt bra på seg, ingen søvnvansker, sykdomsperiode, reflux eller noe av det man leser om.

Men nok en gang vil jeg si at dine følelser er helt normale. Husker jeg fikk dårlig samvittighet over ikke å være lykkelig. Alle påpekte at han var jo helt frisk, skulle bare vokse. På sykehuset hadde de også denne holdningen. Jeg hadde jo ingenting å bekymre meg over, han var jo stor i fht mange av de andre. Likevel følte jeg som jeg gjorde.

Men det gikk over, og når jeg fikk ham hjem følte jeg meg som en ordentlig mamma. Ikke bare en som var på besøk hos et barn på sykehuset.

Lykke til! Send meg gjerne en PM om det er noe mer du lurer på.

[KNAPPEN]

Dine tanker og følelser er helt naturlige. Jeg tror det er noe alle er innom. jeg har født to premature barn, begge 5 uker for tidlig, de var jo ikke så veldig tidlig ute ift mange andre men påkjenningen var tøff nok for det. Begge ganger ble jeg igangsatt pga sv.sk forgiftning. Spesielt ved første mann føltes det tungt. Jeg følte meg snytt for både et normalt svangerskap og ikke minst barsel tid. Etter fødselen med nr.1 ble jeg plassert på rom med andre som hadde babyen hos seg. Helt forferdelig. Jeg følte meg dratt i alle retninger- jeg trengte hvile, men "måtte" være hos ham til alle måltider døgnet rundt. FIkk dårlig samvittighet hvis jeg la meg ned for å hvile. Følte jeg sviktet alle som ville komme på besøk men som vi måtte si nei til. Rutinene på min avd og prematur avd kræsjet totalt, så jeg løp som en vegglus fra avd til avd. I ettertid var jeg svært bitter på at ingen ba meg legge meg ned for å hvile, ikke minst nattes tid. Ungen manglet sugerefleks den første tiden, og jeg så jo i ettertid at jeg absolutt ikke hadde trengt å mate ham nattestid, men burde heller ha hvilt meg. Jeg var med andre ord utslitt.

Denne gangen var jeg mer mentalt forberdet. Sov om natten og ba dem heller ringe til avd hvis hun var sugelysten. Var veldig bevisst på at jeg også trengte hvile og komme til kreftene. Dreit i rutinene på min avd. og tok ting som det kom. Hadde enerom (dvs et samtalerom) så jeg slapp å bli vekket av andres babyer. Det hjalp enormt på. Var en helt annen jente denne gangen og hadde mer overskudd når vi kom hjem. Men for all del, det var slitsomt og håper og ber at jeg aldri opplever det igjen.

Mannen syntes det var greit at vi var på sykehuset og at han var svært lettet begge ganger da sv.sk endelig var over. I mine tilfeller var det ingen tvil om at både jeg og barna hadde det bedre når de var utenfor magen. Men spesielt denne gangen brukte han lang tid på å komme til kreftene etter at vi kom hjem. Med begge barna har vi vært med på NAST ( nyfødtavd ambulerende sykepleie tjeneste), vi reiste hjem med sonde og de kom hjem til oss tre ganger i uken. Faren var da hjemme på pleiepenger til de begynte å spise selv. Et fantastisk opplegg.

Når det gjelder klær har vi brukt str 50, begge to har brukt det til de har vært ca 12 uker. Det var veldig stort til å begynne med, men gikk fint å brette opp. Se ting an og kjøp etter behov.

Det er tøft mens det står på, men jeg tror vi blir ekstra takknemlige for våre små når ting går seg til.
Jeg har nå en aktiv 2,5 åring som tok igjen de fullbårne barna i barsel gruppen ved tre mnd alder. Snuppa er 12 uker nå, hun ligger litt etter utviklings messig. Men legger godt på seg og er nå over 4500gr. Ingen av dem ser ut til å bære preg av en litt tøffere start på livet.

Lykke til