Å velge å aldri prøve igjen...

[Matahari]

Er det flere her som har tatt valget, nemlig å ikke bli gravid flere ganger? Min mann og jeg har tatt det. Vi har blitt enige om at vi aldri mer skal prøve å få barn av redsel for hvordan det kan gå.

Vi har fått to barn. Vår datter ble født i uke 23+3. Hun døde fra oss. Vår sønn ble født i uke 36+2, og er en strålende frisk gutt. Vi har vært heldige, fordi vi klarte faktisk å få et nesten fullbårent barn. Legen som har fulgt oss mener vi bør prøve igjen, siden det gikk så fint sist gang. Og det gikk jo fint. Men det var bare såvidt! Jeg var da sengeliggende fra uke 12, med påsydd cerclage. Selv om jeg lå hele dagen satte fødselen igang i uke 29. Mange ukers opphold på Riksen, med riedempende midler reddet oss denne gang. Heldigvis. Men neste gang er det ikke sikkert det vil gå så bra. Og hvor enkelt er det å ligge strekk ut når man har et barn å ta seg av? Nei, vi tør ikke. Vi er redde for å miste nok et barn.

Det er jo litt rart når beslutningen er tatt. Selv om vi har sagt det i et år, så er det først nå det har sunket nok inn til at jeg ville tørre å sterilisere meg om det skulle være nødvendig. Det er jo trist å si farvel til bittesmå babyklær for alltid. Og trist at vi aldri skal få bruk for Leandervuggen igjen. Og den slags. Men det er godt å vite at jeg aldri mer skal ligge på sykehuset med hjertet i halsen mens de tar ultralyd. Aldri mer være nær ved å besvime av skrekk dersom jeg kjenner magesmerter. Og alt det andre skumle. Og samtidig er det ganske digg å være ferdig med å legge masse på seg, titte etter strekkmerker, kaste opp hver eneste dag i ukesvis og grue seg til vonde fødselssmerter.

Det er et stort valg. Men vi har tatt det, og jeg føler meg lettet og glad.

Jeg må legge til at dette handler om å ikke bære frem flere barn selv. Derimot har vi veldig lyst på flere barn. Vi venter nå på å bli godkjent for adopsjon. Det er mange skjær i sjøen, og slettes ikke sikkert vi blir godkjent. Men vi krysser fingrene.

Hvordan er det med dere andre prematurforeldre? Tør dere gå gjennom dette en gang til? Eller tenker dere som meg?

[Ritamor]

Jeg respekterer at noen føler det slik.

Selv har vi fått en til etter at vi fikk Marita som ble født for tidlig. Marita har fått skader pga den tøffe starten hun hadde, men vi vurderte ALDRI å ikke få flere barn. Det var noe av det første jeg sa etter at jeg våknet av narkosen:"Hun skal ikke bli enebarn uansett hvordan dette går..."

[Mamma til go'guttene]

Etter en dødfødsel og en fortidlig fødsel tror jeg kroppen min har sagt ifra!
avi kommer nok til å ta en lang pause. Kanskje vi får et sterkt ønsket om et barn til. Tør ikke påstå noe idag.
Men spør du meg idag så tror jeg har fått de barna jeg skulle få!

[Ninapia]

Jeg hadde bestemt meg for å aldri mer gå gravid, men tankene mine har vendt om til å ville prøve igjen. Da virkeligheten kom med å ikke få flere barn, kjente jeg at det ikke var riktig for meg å ikke prøve ivertfall en gang til. Tok meg over tre år og komme til den besluttningen. Det var tiden jeg måtte ha for å komme over graviditet og fødsel.
Om samme skjer igjen vil jeg ikke få flere barn etter neste.
Men enda er det litt langt fram i tid for meg, singel som jeg er.

[Nellemor]

Det var aldri ett tema for oss - heller stikk motsatt. Jeg ønsket å prøve å få enda et barn så raskt som mulig etter vår datter som kom altfor tidlig og hennes tvillingsøster som døde. Vi brukte aldri prevensjon etter det, men de tok likevel nesten ett år før vi ble gravide igjen.

Jeg har født fem barn og har mistet ett og jeg vet dessverre veldig mye om hvordan det er å være panisk redd og gravid på en gang. Jeg har også ligget ukesvis på Riksen med bena høyt hevet og bekken under rompa, og alle svangerskapene og etterhvert fødselene har vært fysisk og psykisk tøffe g til tider dramatiske. Men det har faktisk aldri fått meg fra tanken på at jeg ville ha barn og gjerne mange. Og adopsjon var dessverre ingen mulighet for oss, fordi jeg ble synshemmet under første svangerskap i tillegg til at jeg er diabetiker, derfor måtte barna fødes selv og det ble de.

Jeg er UTROLIG glad for å være ferdig med angst, redsel, tunge tanker, uker og måneder i sengen, den evige usikkerheten på om det kommer til å gå bra, alle doturene hvor jeg tittet etter blod, alle gangene jeg trodde at vannet gikkk altfor tidlig, alle ultralydene for å sjekke at babyen fortsatt levde osv, osv.

Så jeg kjenner meg igjen i tankegangen din og respekterer fullt ut deres valg. Men for oss var det aldri noe alternativ. Send gjerne en pm hvis du vil utveksle noen felles tanker - du er ikke alene om å ha det sånn, det kan jeg love deg.

[Nooria]

Etter å ha fulgt din historie skjønner jeg deg veldig godt! Men jeg synes det er koselig at dere velger å få flere ved å adoptere. Barn er en rikdom synes jeg!

[maylen]

Ja, jeg har tatt det valget. Har ikke kommet så langt som å godta sterilisering enda, for dette er enda ett ømt tema for meg. Jeg ønsket så veldig flere barn, og jeg er enda ung.

Etter tre premature fødsler tør jeg bare ikke mere. uke 30+0, uke 24+0, og uke 23+4. Gutten i uke 30+0 er nå 10 år. Gutten i uke 24+0 døde etterhvert. Jenta i uke 23+4 er straks 2 år.

[~Lykke~]

Nå er jo ikke mine så veldig premature da men, en født i uke 34 og en i uke 35. Vi har bestemt oss for å ikke få flere, en av grunnene er av redsel for en ny (og tidligere) prematur fødsel.

[nadine26]

Jeg må innrømme at jeg tenker mye på det.Nicolai kom i uke 35,men hva om neste kommer enda før?Jeg får panikk når jeg tenker på det men likevel har vi bestemt oss for å prøve igjen om ett år

[Trulta]

til deg, forstår godt valget deres.

Vi har jo bare gullklumpen vår, og tenker jo mye på hvor nære det var at vi mistet han.
Tanken på å gå igjennom noe slikt en gang til, er prevansjonsmiddel nok for meg- iallefall en stund til.

Men jeg tror vi skal prøve på igjen - men vi venter nok noen år.
Først og fremst for å se hva fremtiden bringer Lillemann (selv om alt ser bra ut nå) og sekundært fordi jeg er veldig veldig redd for hvordan neste svangerskap blir..