Blir du respektert for dine følelser?

Må bare få lufte meg litt her inne. Velger å være anonym, siden dette er et følsomt tema.

Jeg vet ikke helt hva jeg ønsker å oppnå - men kanskje noen har noe å si, erfaringer eller noe?

Jeg er en person som for tiden er veldig humør-syk. Jeg blir (nesten) skremt selv av meg selv - og framstår på en måte som jeg selv vil si; Helt gal. Jeg klikker fullstendig - på barna - på mannen. Aldri folk utenom. Klarer å holde meg der. Men det verste er barna. Det er grusomt å være en så dårlig mor. Vi kan sitte pent å spise, prate. Så kan noen spørre om noe, gjøre noe eller bare være seg selv. Ikke noe galt igrunn, men noe jeg kan reagere med stort sinne på - roper og skriker til barnet/mannen som om det var krise. Kan være en bagatell, men for meg virker det som verdens verste problem i nuet.

Dette er veldig trasig. Jeg går til lege, men får ikke forklart dette for han. Har ikke noe godt forhold til legen min, og føler han er lite sympatisk, derfor klarer jeg ikke være ærlig mot han. (Ikke mulig å bytte fastlege heller, siden her er så dårlig dekning av leger.) Mannen min blir helt fra seg og orker ikke bry seg så mye om situasjonen. Men dette er kanskje fordi jeg er verst når han ikke er til stede. Jeg makter ikke være sammen med barna, fordi jeg føler meg så utrolig sliten.

Har lyst å hvile meg hele tiden, bare være alene, ligge på sofaen, sitte forran pcen, bare være for meg selv -gjøre ting der ingen andre personer er. Liker ikke være ute blant folk. Hater å være på jobb, gjemmer meg på kontoret. Gruer meg for å ta en liten telefon, og gruer meg for å møte naboen hvis jeg går til bilen. Jeg er rett og slett helt forferdelig...og helt ulogisk. Ønsker ikke å være slik - samtidig som jeg ikke orker tanken på å bedre meg.

Av og til tenker jeg at nå skal jeg skjerpe meg, og bli bedre. Det varer kanskje noen minutt, noen timer, men så er jeg tilbake.

Dette sliter meg ut. Jeg har vanskelig for å snakke om mine følelser. Jeg har også vanskelig for å føle at jeg "blir trodd". Lurer på om det kan ha med at jeg i oppveksten har blitt fortalt hvordan jeg skal føle - hva jeg skal gjøre og tenke? Ikke sikker, men lurer på om det kan ha en sammenheng. Har veldig lav selvfølelse, men kanskje ikke så lav selvtillit. Dette er slitsomt, og jeg betrakter meg selv som utrolig pussig, dårlig og lite attraktiv. Jeg kan ha store problemer med å gå sammen med feks mannen min på butikken, fordi jeg tror at han er flau over å gå sammen med meg. Når jeg møter folk som jeg burde prate med, og som jeg prater med, så angrer jeg alltid på ting jeg sa, får ikke sove kanskje bare fordi jeg sa noe til de - som kanskje bare var en bagatell og som de sikkert glemte akkurat i det jeg sa det?

Når jeg er på jobb, er jeg alltid redd for hva andre skal mene og tenke, og jeg føler meg ustelt og stygg selv om jeg er nydusjet, har rene klær og har stelt meg. Føler at folk syns jeg er rar, har stygge og rare klær - og dessuten har jeg store problemer med hva jeg skal kle meg i, fordi jeg ikke vet hva andre liker og aller minst hva jeg selv liker.

Jeg går også rundt med konstant dårlig samvittighet. Dårlig samvittighet fordi jeg ikke gjør nok sammen med barna, fordi jeg kanskje har såra noen, fordi jeg har sagt til noen hvordan jeg har det - og de kanskje følte at det var deres feil, og det vil jeg ikke at de skal tro, og jeg vet ikke hva. Jeg har det rett og slett ikke godt. Jeg kjenner at inne i meg er jeg fysisk vond. Jeg har fysisk vont inne i kroppen et sted, som jeg kjenner blir verre når jeg blir stresset og redd. Jeg er en person som elsker å være snill med andre, gi andre komplement osv... men er redd dette kanskje er fordi jeg ønsker at de skal like meg bedre.

Noen som har noen kommentarer? Jeg begynner å bli sliten, og har lyst å gi opp. Men nå må jeg slutte. Skulle bare ønske at dette tok slutt og at jeg kunne få bli en normal person.

[Billa21]

Skal ikke stille noen dignose altså,men syns nesten du hørtest litt deprimert ut?

Dette er akkurat som jeg skulle skrevet det selv. Ord for ord. Jeg har det helt j*** med meg selv, fordi jeg er så stygg med min mann og mine barn. Det går virkelig ut over de.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg prøver å skjerpe meg, men det går ikke.

Jeg vet, innerst inne, at jeg trenger hjelp. Har bestemt meg, i dag, for at jeg skal få en henv. til psykolog. Det må da hjelpe?

Er det noen som har noen bøker å anbefale om dette? Kanskje det går ann å "lese" seg til en bedre selvfølelse, og et bedre liv?

Lykke til til deg, HI!

[sivhelen]

Mange som har det slikt!! Mere enn vi tror, det er jeg sikker på. Travel hverdag med barn, mann, hus og jobb, venner, aktiviteter. Det vi ofte gjør feil er at vi disponerer det vi har av egentid helt feil. Ofte velger vi sofaen og tvn når ungene er i seng. Impulser derfra når inn til oss, alt for mye surrer i hodet vårt, dersom vi har en bekymring er det lett å skyve det fra oss, så hoper det seg opp inni oss så mye at vi ikke er klar over hva som egentlig ligger å surrer.. Men klarer vi å sette oss ned å skrive ned alt som bekymrer oss, hva av det som angår familien, hva som angår jobben, skrive hva vi føler, hva vi ønsker, rett og slett plukke fra hverandre tankene som surrer i hodet så tror jeg at vi kan få bedre kontroll over hva vi føler, reagerer og oppfatter verden og oss selv. Jeg mener at egentid bør brukes til å bearbeide følelser og tanker. Av bøker kan jeg anbefale The secret og Karma. Jeg tror at dårlig selvbilde, selvtillitt ofte er ett resulat av at vi har for høye krav til os selv og at vi ofte føler at vi mislykkes når vi ikke rekker alt vi skulle gjort.

[Lula]

Kjære deg!

Jeg har all respekt for at du synes ting er vanskelig og at du ønsker endring i livet. For når du forteller hvordan du reagerer på situasjoner i hjemmet og mot barna dine, kan jeg forstå at det skaper vanskelige følelser for deg i ettertid.

Du virker som en som bruker mye energi og mange tanker på å komme i kontakt med følelsene dine. Men at du synes det er vanskelig å sortere og rydde opp i hva du tenker og føler. Det er noe jeg synes du skal søke hjelp til! Det at du har erkjent at du er for utålmodig mot barna dine er første skritt i riktig retning. Og at du trenger å rydde opp i ditt eget følelsesliv.

Når du ringer fastlegen og bestiller time, så kan det lønne seg å si at du ønsker å snakke om noen problemer som har oppstått og som ikke er av fysisk karakter. Da er legen forberedt når du kommer og du behøver ikke å grue deg for å skulle "bryte den barrieren".

Du behøver ikke å utlevere alt til fastlegen, men forklar at du har kommet til at du trenger å snakke med en profesjonell om relasjonelle problemer og vonde tanker rundt deg selv og selvfølelsen din. (bare et eksempel)

En annen vei å gå er til familievernsenteret i kommunen din. Så lenge det er barn inne i bildet har du mulighet for å kontakte de om problemer som oppstår. Der vil du kunne komme uten at det koster noe, og du kan få komme alene de første gangene. For å fortelle din historie og hvordan du opplever hverdagen din og deres. Du vil da få hjelp til å legge opp en fremdriftsplan for hvordan dere kan finne løsninger sammen.

Dette var bare noen tanker fra en som synes du er flott som tar problemene på alvor. Og som er villig til å endre deg for at barna og ikke minst deg selv, skal få det godt! Det er mulig å få god hjelp!

Opprinnelig postet av Uregistrerte

Dette er akkurat som jeg skulle skrevet det selv. Ord for ord. Jeg har det helt j*** med meg selv, fordi jeg er så stygg med min mann og mine barn. Det går virkelig ut over de.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg prøver å skjerpe meg, men det går ikke.

Jeg vet, innerst inne, at jeg trenger hjelp. Har bestemt meg, i dag, for at jeg skal få en henv. til psykolog. Det må da hjelpe?

Er det noen som har noen bøker å anbefale om dette? Kanskje det går ann å "lese" seg til en bedre selvfølelse, og et bedre liv?

Lykke til til deg, HI!

Tusen takk for støtte alle sammen. "Godt" å høre at det er flere som har det som meg. Har vært hos legen, men da er jeg blid og later som ingenting. Da er jeg plutselig så bra og IHVERTFALL IKKE deprimert. Han sa. Du virker ikke deprimert - og jeg sa. Neida, jeg er ikke deprimert. Da bare vet jeg at jeg lyger, og at jeg er for stolt til å innrømme det. Jeg tror nok at han ikke vil ta mine andre problemer (fysiske) alvorlig hvis jeg er en slik person som jeg faktisk er. Men det irritierer meg sånn at jeg prøver å skjule for legen min at jeg trenger hjelp, selv om jeg bestemmer meg på forhånd at jeg skal ta det opp og være ærlig.

Jeg skrev en mail til familievernkontoret, men de svarte bare at de ikke svarte på henvendelser pr mail, så da ble jeg litt deppa og orket ikke ringe. Har veldig problemer med å snakke om det som er problemet. Syns det er mye enklere å skrive det.