"Deprimert" etter hard fødsel?

Jeg har liksom aldri klart å "bli meg selv" igjen etter fødselen, for over 2 år siden! Svangerskapet var ganske tungt, og fødselen helt jæ....
Men det gikk jo bra. Jeg har et fantastisk barn som jeg elsker over alt på jord og koser meg veldig med. Jeg har også en god og snill mann, som jeg ikke har noen klager på. Ja, strengt tatt så burde alt være veldig bra!

Men jeg klarer ikke å ha det bra med meg selv! Jeg er liksom misfornøyd med meg selv, uten at jeg vet hvorfor. Jeg liker f.eks. ikke å vise meg naken for mannen lenger, og klarer ikke å la ham komme tett innpå meg så ofte som før - og det går jo selvfølgelig utover sexlivet...jeg vil egentlig ha et godt sexliv, men jeg klarer ikke å slippe meg løs, føler meg på en måte "bundet opp i meg selv".

Og jeg skjønner ikke hvorfor det er sånn! Så leste jeg en dag i et blad om at man kan bli deprimert etter vonde fødseler, og så begynte jeg å tenke på om det kunne ha noe med dette å gjøre??? For jeg har enda ikke kommet over hvor fælt det var, og jeg er redd for å gjøre det en gang til...
Men jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke klarer å være så glad og blid som før når alt egentlig er bra...og det er spesielt forholdet til mannen dette går ut over.

Noen som har råd eller kjenner seg igjen?
Jeg vet ikke hvordan jeg skal komme meg ut av dette

[tussa]

jeg hadde noe av det samme mellom mine to barn. etter 1. mann fikk s depresjon og bare gråt i tre mnd. dette ble gradvis bedre, men jeg grudde meg veldig til å bestemme meg for barn nr 2. jeg bestemte meg for at jeg skulle starte hos akupuntur med en gang jeg ble gravid og dette hjalp på alle fysiske plagene. jeg orket ikke tanken på å føde vaginalt og dette s jeg til legen min som ordnet time på sykehuset hvor jeg snakket med en lege og vi ble enige om planlagt ks. veldig positivt .

det at jeg bestemte meg for hva jeg skulle gjøre hjalp meg til å lette litt "på trykket". nå går jeg til psykolog og prøver instendig på å få orden i livet mitt. man bare MÅ finne tid til å søke hjelp

[juice]

bub ble født 09/2004, på forsommeren 05 innrømmet jeg for meg selv at jeg kanskje hadde en fødselsdepresjon.

jeg tror årsaken til det både ligger i forhistorien til graviditeten, samt en meget hard fødsel etterfulgt av langvarige underlivssmerter samt ammeproblemer.

vi var ufrivillig barnløse i 3 år før jeg ble spontant gravid. svangerskapet var min lykkeligste og beste fase i livet. fødselen var altfor rask og fryktelig hard og brutal, bub hadde det heller ikke godt under fødselen. barseltiden var kun vond og trist.

jeg oppsøkte psykoterapeut i sommer, og har fått et bedre forhold til fødselen min etter det. men jeg har fortsatt fullstendig sperre på vaginal fødsel... og kjempeangst for keisersnitt også

ønsker deg lykke til; oppsøk hjelp, det er intet nederlag, det er å ta ansvar og å la seg hjelpe!

[Lille&Seb]

Opprinnelig postet av LittLeiMeg

Men jeg klarer ikke å ha det bra med meg selv! Jeg er liksom misfornøyd med meg selv, uten at jeg vet hvorfor. Jeg liker f.eks. ikke å vise meg naken for mannen lenger, og klarer ikke å la ham komme tett innpå meg så ofte som før - og det går jo selvfølgelig utover sexlivet...jeg vil egentlig ha et godt sexliv, men jeg klarer ikke å slippe meg løs, føler meg på en måte "bundet opp i meg selv".

Akkurat som jeg skulle skrevet det selv. Jeg føler det på samme måte. Bare at jeg føler ikke at jeg hadde noen hard fødsel og svangerskapet gikk smertefritt. Men jeg er vel også litt usikker på hva det er som kan kalles en hard fødsel også.. Og ikke er jeg redd for noe nytt svangerskap. Lurer selv på hva denne følelsen kan komme av. Har vært hos fastlege, men hun mente ikke jeg trengte noe hjelp. Det var visst helt vanlig å føle det på denne måten. Håper det ordner seg for deg, for jeg vet akkurat hvordan du har det. Og det er ikke mye allright

[Maggie74]

Man skal ikke kimse av barselsdepresjon, altså. Synes absolutt man bør ta seg en tur til lege og evt. få henvisning til psykolog.

Selv ble jeg ufattelig deprimert i januar etter å ha fått baby i oktober. Jeg gikk gjennom en galleoperasjon i desember, og den gikk så galt som den kunne gå med livet i behold. Etter det ble jeg kjempedeprimert og følte meg mislykket. Gikk til legen hver 14. dag og fikk antidepressiva. Depresjonen slapp kjempefort. Jo lenger man venter, dess lenger vil det ta å komme ut av den.

Lykke til!!