Dilemma: hypokondri hos barn, familebehandling ved BUP

Jeg sliter med hypokondri, som jeg nok alltid har hatt litt av, men som ble merkbart verre etter at jeg utviklet panikkangst i tenårene og etter at jeg fikk barn. Min far er også hypokonder og en mer utagerende sådan enn hva jeg er, så jeg har vokst opp med dette på nært hold. Det er også flere i min familie som har slitt/sliter med angst/hypokondri og jeg føler derfor at jeg merker effekten av både arv og miljø selv.

Da jeg fikk barn var jeg klar over at det fantes en viss sjanse for at de kunne bli plaget med angst av en eller annen type i løpet av livet siden det er bevist at angst kan være genetisk betinget og jeg som sagt ser klare mønster i min egen familie også flere generasjoner bakover.

Det jeg IKKE var forberedt på er i hvilken grad jeg ser slike problemer allerede. Spesielt mellomstegutten på seks likner mye på min far. Han er innadvendt, usikker og viser tegn til separasjonsangst, men ikke minst har han allerede utpreget helseangst. Han har hatt en periode der han ikke kunne spise brødskiver fordi han var overbevist om at smulene som ble liggende igjen i munnen hans kunne komme til å sette seg fast i halsen og kvele ham. Dette var da han var fire år. I vår, da han var fem, ble han hysterisk fordi han hadde ”vondt i hjertet” som han sa. Han hylte at jeg måtte kjøre ham til sykehuset eller ringe ambulansen og var skikkelig panisk. Jeg ringte til slutt legevakten for at han skulle roe seg. Dette er oppførsel jeg har sett mye hos faren min, men som min sønn aldri har bevitnet verken hos besteforeldre eller hjemme. Det skremmer meg.

Datteren vår er mye mer avslappet, men også hun har med tiden utviklet en viss usikkerhet knyttet til ting hun var trygg på før. Mest utpreget er klaustrofobien som gjør at hun ikke liker heis eller å låse døren på do etc. Jeg tror likevel at hun er mer ”normal”. At dette er ting hun kan lære seg å gjøre uten redsel eller at det kommer til å gå over av seg selv.

Fordi jeg har den familiebakgrunnen jeg har bestemte jeg meg for å spørre fastlegen om det var noe vi kunne gjøre for ”å snu trenden”. Han syntes det var lurt å ta tak i probleme våre og henviste oss til BUP.

I dag var jeg og mannen i møte ved BUP og ble tilbudt innleggelse ved familieposten Jeg ble overrasket over at det er dette de ser for seg er den beste løsningen. Hvordan kan det å ta hele familien ut av det normale dagliglivet hjelpe? Jeg er så usikker på dette. Det er snakk om 4 uker. Vi hadde forventet tilbud om samtaleterapi og kanskje litt tips til hvordan vi best kunne jobbe med dette hjemme. Gutten fungerer jo greit liksom. Jeg ville bare forebygge at han skulle ende opp som meg eller de før meg.

Er det noen her som har peiling på behandling av angst hos barn? Eller erfaring med innleggelse eller familiepost? Eller bare synspunkt generelt?

Jeg blir veldig takknemmelig for alle svar.

Dette høres jo absolutt ikke ut som normal oppførsel, og det er tydelig at sønnen din (og kanskje datteren din) trenger mer hjelp enn det en og annen time i samtaleterapi kan gjøre. Om helsepersonell mener at innleggelse ved familieposten er det beste, hadde jeg uten tvil grepet tilbudet med begge hender. Og selv om gutten din fungerer greit nå, er det liten tvil om at han, og dere, kommer til å få store problemer senere om ikke ting tas skikkelig tak i snarest mulig.

[Rosin]

Jeg synes du skal takke ja til innleggelse! Jeg kan skjønne at det høres voldsomt ut å legges inn for 4 uker, men jeg synes det høres ut som sønnen din trenger hjelp og det er kjempebra at det blir tatt tak i så tidlig og at dere virkelig blir tatt på alvor her og tilbys grundig utredning. For å utrede sønnen din (og evt datteren din) skikkelig trenger de nok å observere han over tid. Det tar tid å kartlegge problemene og planlegge et behandlingsopplegg, derfor en såpass lang innleggelse, og siden han er et barn og det beste for ham er å være sammen med familien sin får hele familien tilbud om innleggelse Etter utredning kan de sette inn de riktige og nødvendige tiltakene. Det kan godt hende det er tilstrekkelig med poliklinisk behandlimg/terapi etter denne innleggelsesperioden. Lykke til!

[Tiki]

Jeg jobber selv i psykiatrien og syens faktisk det hørtes litt voldsomt ut å starte rett med familieinnleggelse før dere har hatt flere oppfølgingssamtaler på BUP. Det er jo noe med at dere som familie også må venne dere til tanken.
Siden dere fikk såpass raskt tilbud, vet du om det er fordi de anså problemene såpass graverende, eller for at de hadde god kapasitet nå?

Uansett så synes jeg det har vært klogt av dere å ta "problemene" med roten og oppsøkt hjelp. Tror sikkert familiebehandling kan være bra, men skjønner faktisk deg som vil prøve å gå til faste samtaler først. Ta det opp med dem, og vær ærlig på dette. Dere har rett til å bli hørt.

[Marry]

Opprinnelig postet av Tiki

Jeg jobber selv i psykiatrien og syens faktisk det hørtes litt voldsomt ut å starte rett med familieinnleggelse før dere har hatt flere oppfølgingssamtaler på BUP. Det er jo noe med at dere som familie også må venne dere til tanken.
Siden dere fikk såpass raskt tilbud, vet du om det er fordi de anså problemene såpass graverende, eller for at de hadde god kapasitet nå?

Uansett så synes jeg det har vært klogt av dere å ta "problemene" med roten og oppsøkt hjelp. Tror sikkert familiebehandling kan være bra, men skjønner faktisk deg som vil prøve å gå til faste samtaler først. Ta det opp med dem, og vær ærlig på dette. Dere har rett til å bli hørt.

Jeg synes du som fagperson skal være forsiktig med å komme med slike uttalelser. Denne familien har vært hos BUP og der fått tilbud om innleggelse. Da må man nesten stole på at de har en faglig god begrunnelse på hvorfor det er til denne familiens beste.
Å si at man kan forstå his reaksjon er en ting, men å nevne at man jobber innen psykiatrien i samme slengen synes jeg er galt av deg. Jeg antar det er for å legge litt "tyngde" bak meningen din at du skriver hva du jobber med og det synes jeg du skal være forsiktig med på et forum som dette. Du kjenner ikke hele historien og burde heller oppmuntre til å ta imot tilbud man får. Men jeg er enig med deg i at hi skal si ifra om hun føler innleggelse er feil og at hun har en rett til å bli hørt.

[Snurreline]

Jeg synes dere skal ta i mot det tilbudet fra BUP jeg. Det er som regel lang ventetid så dere har vært utrolige heldige som har fått et tilbud nå.

Drastisk å ta dere inn hele familien... nei vet du jeg synes det er fint jeg. Istede for å bruke lang tid på samtaler som kanskje alikevel kun fører til det tilbidet dere har fått nå...så synes jeg at det er flott at dem velger det med engang.

Og det er jo faktisk hele familien det her dreier seg om. Du skriver at gutten fungerer greit... men jeg tror ikke han har det så godt inni seg når han har slike bekymringer. Husk at det kan være mye han er redd for som han ikke nevner for dere.

Sånn på tampen lurer jeg litt på om du er 100% sikker på at han ikke har overhørt dere/besteforeldre i samtale ang angst,hypokonderi...eller at han har opplevd slike situasjoner utenfor hjemmet?

Har selv panikk angst og vet hvor vansklig det kan være å skjule for barn uansett hvor mye man prøver...spesielt når dem blir så store som gutten din er nå...Dem får med seg mye mer en det vi tror.

Ønsker dere masse lykek til. Håper dere tar i mot tilbudet og får hjelp slik at barna deres og du også kan få en bedre hverdag*klem*

[Maya80]

Jeg kan bare tenke meg hva han sliter med innvendig, en ting er det han sier enn annen ting er kansje det han holder igjen. Jeg sleit selv med stor dødsangst når jeg var liten noe som jeg stengte inni meg, pga at når jeg først sa det ble det avist som en bagatell eller det går bra. Gutten er vel nå såpass stor att han skjønner litt mere enn da han var mindre selv om han ikke er så stor ennå. Jeg synes dere skal ta i mot tilbudet og tenke på hva som er barnas beste, selv om innleggelse i 4 uker høres trastisk ut. Kansje barna kan sette ord på ting og få ut noe som det ikke tørr vise feks, for når dem viser tedenser utenfor så kan skrekke dem sitter med innvendig følge dem store deler av livet. Jeg fikk ikke hjelp før jeg var i ungdomsårene for jeg tørte ikke si alt hvordan jeg hadde det før da, selv om familien skjønte det var noe. Folk på sånne steder er mye flinker og trent til og hjelpe vill jeg tro, og kansje dere må ha en høyrer innsenitit på behandlinga nå, enn bare samtaler og oppfølgning og sånt på bup. Tror dere mulig får en bedre start på det og da kan forsette vidre på bup etter oppholdet.

[Underlig]

Er du usikker / fortsatt usikker på begrunnelsen for valgt behandling synes jeg du skal spørre, og spørre igjen til du har det klart.

Uten at jeg kjenner din situasjon er familiebehandling ofte det beste for barn - å ta dem ut av en situasjon og "fikse dem" for så å sette dem tilbake i nøyaktig samme situasjon har lite for seg...

I utgangspunktet vil jeg anbefale at du stoler på vurderingen og tar imot tilbudet - men ikke blindt og aldri stumt eller inaktivt. Spør og si fra. Ingen kan lese tankene dine og en god prosess krever at du også gir tilbakemelding. Sett deg inn i problemstillingen, undersøk på egen hånd og sørg for å være informert (men vær nøye med kilder fordi det er mye tull - spesielt på internett).

Når det gjelder helseangst er Ingvard Wilhelmsen den beste på feltet i Norge. Han driver en hypokonderklinikk og har skrevet flere bøker som både er nyttige, morsomme og gode.