Er psykolog noe for meg???

Jeg sliter litt. Er ofte sinna på gubben og hakker mye på han og han hakker på meg.

Jeg ble kjempe skuffet over han når vi fikk barn. H*n er nå 1 år. Og jeg kan telle på 1 hånd det han har hjulpet meg med våken netter. Ingenting de første 6 mnd'ene og det hendte rett som det var at jeg knakk sammen og gråt fordi jeg ikke visste min arme råd og var total utslitt av mangel på søvn. Da kunne han ta henne noen timer.

Enda sliter jeg med søvnen. Og føler meg ofte deppa. Og trett. Liker å være sammen med barnet, men noen ganger kunne jeg godt ha tenkt meg f.eks en fridag til å komme meg ut. Eneste dagen er dagen hun er i barnehagen. Det er 1 dag pr uke. Men da føler jeg at jeg må ta meg av huset.

Nå har det gått så lang tid og jeg syns det er tiltak å dra på noe med barnet fordi jeg blir bestandig alene og jeg blir utslitt etter vi har vært på noe.
Jeg har vært ganske utadvendt og latterfull til tider. Men nå er det bare ett ytre skall jeg drar på meg når jeg er ute blandt folk. Hjemme er jeg stort sett sur i hvertfall når gubben er hjemme. Alene er det greit.

Føler først og fremst at jeg ikke når fram til gubben med hva jeg vil si. I hans øyne er det ingen jobb å være hjemme sammen med barn. Jeg har prøvd å få han med på familie terapi, men nekter det.

Så nå sitter jeg å grubler på om psykolog hadde vært noe for meg. Det blir vondt å skulle snakke om slike private ting, men samtidig hadde det vært godt å fått noen til å hjelpe meg å sortere tankene mine og kanskje fått meg ut av dette negative sporet jeg har kommet i. Vekta ruller på ..jeg har bestandig vært lubben og nå orker jeg bare ikke å slanke meg mere. Ikke får jeg tak i klær som passer. De som passer ser jeg ut som ett telt i og hele selvbildet føler jeg er ødelagt.

Jeg vil jo ikke være sånn ovenfor gubben. Føler at det er jeg som er den som skaper utrivelighet og jeg burde da kanskje ta tak i ting og prøve gjøre noe med meg selv. Men akkurat nå føler jeg at jeg bare sitter å stanger hodet i veggen og ikke kommer noen vei. For jeg har som sagt ingen å prate med om dette. For man vil jo ikke utlevere privatlivet til venner eller noe sånt. I hvertfall ikke jeg. Pluss at jeg vil ikke sette gubben i dårlig lys ovenfor venner fordi de vil da automatisk ta min side og det syns jeg ikke er rettferdig. Derfor føler jeg som jeg er veldig innestengt.

Kommer ingen vei ... kommer ikke mye ut fordi ingen vil hjelpe meg å passe barnet slik at jeg kunne ha fått kommet meg ut en tur. Og føler at jeg hadde nok hatt det bedre som alenemor for da hadde jeg kun meg og snuppa å ta meg av og ikke irritere meg over en gubbe hele tiden.

Hva tror dere???

[SpetakkelRandi]

Jeg tror heller du bør flytte fra mannen eller si at du vil flytte fra han hvis han ikke endrer seg, i stedet for å gå til psykolog.
Jeg hadde det ikke bra sammen med min eks. Han rørte knapt ungen og bare hakket på meg så jeg mistet all selvtillit og mistet meg selv på en måte. Da jeg dro fra han tok det ikke mere enn noen mnd før jeg var meg selv igjen. jeg hadde det plutselig bra igjen. Deilig.

[Idril]

Opprinnelig postet av Uregistrert

Jeg sliter litt. Er ofte sinna på gubben og hakker mye på han og han hakker på meg.

Jeg ble kjempe skuffet over han når vi fikk barn. H*n er nå 1 år. Og jeg kan telle på 1 hånd det han har hjulpet meg med våken netter. Ingenting de første 6 mnd'ene og det hendte rett som det var at jeg knakk sammen og gråt fordi jeg ikke visste min arme råd og var total utslitt av mangel på søvn. Da kunne han ta henne noen timer.

Enda sliter jeg med søvnen. Og føler meg ofte deppa. Og trett. Liker å være sammen med barnet, men noen ganger kunne jeg godt ha tenkt meg f.eks en fridag til å komme meg ut. Eneste dagen er dagen hun er i barnehagen. Det er 1 dag pr uke. Men da føler jeg at jeg må ta meg av huset.

Nå har det gått så lang tid og jeg syns det er tiltak å dra på noe med barnet fordi jeg blir bestandig alene og jeg blir utslitt etter vi har vært på noe.
Jeg har vært ganske utadvendt og latterfull til tider. Men nå er det bare ett ytre skall jeg drar på meg når jeg er ute blandt folk. Hjemme er jeg stort sett sur i hvertfall når gubben er hjemme. Alene er det greit.

Føler først og fremst at jeg ikke når fram til gubben med hva jeg vil si. I hans øyne er det ingen jobb å være hjemme sammen med barn. Jeg har prøvd å få han med på familie terapi, men nekter det.

Akkurat som å høre meg selv for nesten 3 år siden ... Vil nå ikke si at problemet ligger hos deg utfra det du skriver her. Her må gubben din innse at han må ta i et tak, og at dere må søke hjelp, ellers er det bedre å flytte hver for seg. Konstant krangling, sure miner, nedrakking på hverandre, ingen avlastning... man blir utslitt av sånt.

Masse klemmer til deg. Håper dere finner ut av dette

Et litt sent svar, men kanskje det kan være til hjelp for det?

Du, jeg vet hva manglende søvn kan gjøre med kroppen og hodet! Man kan rett og slett bli gal!

Jeg synes at du burde få deg litt søvn. Ikke en time her eller der, men flere netter med sammenhengende og god søvn i minst 8 timer! I tillegg til litt avlastning ellers også da, sånn at du kan få gjøre noe for bare deg. Viktig for selvfølelsen det også.

Hvorfor vil ikke mannen din i familieterapi da? Synes han alt er bra? I så fall må du si at alt ikke er bra og at du må ha hjelp til å få løst knuten. Vil han ikke det, så mener jeg at han ikke er så mye å kaste bort tid på i et forhold lenger.

[Smulamor]

Gidder ikke logge ut. Dette er akkurat som om jeg skulle fortalt om meg selv siden jeg fødte Ingrid for tre måneder siden! forskjellen er at min mann tar henne annenhver natt da og stiller opp hele tiden. Men de depresjonene du har, eller den måten du er ovenfor mannen din er jo typisk for mangel på søvn og utslitthet, og du MÅ få sove mere, og ha mere tid til deg selv! enten så må mannen få kniven på strupen eller så må du få noen andre til å gå inn å hjelpe. Du kan jo ikke ha det sånn. Stakkars deg, jeg føler så med deg! Håper at det har blitt noe bedre siden du skrev innlegget

[charlie]

helt enig med de over.

1. du trenger søvn. du bør få noen til å hjelpe deg, og vurdere å ha barnet i bhg . mer. uansett bør du drite i huset når barnet er i bhg. det bør være din dag!!! prioriter å levere tidlig og hente seint ,og gå og legg deg - særlig hvis det er eneste mulighet du har!
2. du trenger noen å snakke med om parforholdet. du kan ta kontakt med familievernkontoret i kommunen og gå til samtaler alene. det er veldig vanlig at èn går til samtaler alene først. det er veldig vanlig at den ene er kvinnen..

så får du hjelp til å sortere litt tanker med noen som har taushetsplikt. (antakelig vil det være et mye mer tilgjengelig tilbud for deg også - psykologer har lange ventelister og en høy timepris.) hvis du begynner å gå der, kanskje han får øynene opp for at det er alvor. hvis han ikke får det.. vel, kankje det er et budskap i det også.

hvis du heller vil det, kan du jo prate med helsesøster først.

jeg er enig med deg i at det er bedre med en tredjepart enn med venner for å "lufte tanker" i denne spesielle situasjonen. men det er også viktig at du tar vare på vennskapene. de vil være viktige for deg, uansett hvordan det går framover.

først og fremst er det viktig at du er snill med mora til barnet ditt. H*n har bare en.

[Alpengold]

Det er veldig viktig å snakke om ting ,å få det ut via munnen ,hvis det ikke hjelper å skrive. HVis din mann ikke vil snakke ,så prøv å hjelpe deg selv først. Snakk med noen. Hvis du har en virkelig bestevenninne som kan lyte og kanskje trøste deg og gi et godt råd ,så snakk med henne. Ellers ta deg en tur til lege og fortell alt du bærer på. Du får se hvor mye bedre du kommer til å føle deg etter å ha tømt hodet for ord. Det blir mye lettere å tenke etterpå. Du klarer å analysere alt du grublet på før ,og en del ting bare forsvinner av seg selv. Jeg sier ikke at du blir bra med en gang ,men du kommer til å føle deg bedre allerede da. Det hjelper ikke å sitte med hodet fylt av innestengte tanker . HVis du selv begynte å tenke på hjelp av psykolog så er det ikke for seint ,og det er et tegn på at du klarer å tenke klart fortsatt .
God klem til deg og Lyke til!

[charlie]

har lyst til å legge til:

A. helsestasjonene tilbyr mange steder et "foreldrekurs" for de som har blitt foreldre. der blir det tatt topp endel ifht samarbeidet mellom foreldrene. kanskje det er lavere terskel for ham til å bli med på det.

B. Passer du på å hvile deg når barnet sover? Vet at jeg var lite flink til det selv med førstemann. "Åh, da blir det rolig så jeg kan gjøre litt husarbeid!". Med andremann hadde jeg lært. Når det nærmet seg sovetid for baby, sto jeg klar, og stupte i seng så snart ungen var lagt på puta. Jeg prøvde å unngå det vi kalte "bortkastet soving", dvs babysoving når mamma ikke fikk hvilt (når baby sovnet i vogna, bilen o.l. var det en lur mamma ikke fikk... "bortkastet soving!!" )

siden du i det hele tatt har skrevet dette innlegget, betyr det at du er en jente med flotte ressurser. Du trenger å finne den rette veien for deg, og når du har funnet den, går det fint. Lykke til!