Uff glemte å logge ut..sorry!!
Kanskje jeg skal fortelle om mitt møte med psykriatiks poliklinikk... jeg er litt i sjokk tilstand enda etter det. Kommer nok aldri til å sette mine bein innafor der gitt.
Han jeg prata med var overlege... over 60 år og utrolig treig... og repeterte seg selv ørten ganger... Alzheimers kanskje???
Skulle jeg få en slik en til psykolog så kommer jeg i hvertfall ikke til å gå der. Det vil ikke hjelpe meg det grann. Uff jeg ble sinna kjente jeg... og ville si minst mulig Han innga ikke til noe tillit.
De burde hatt en kvinne når det er snakk om fødselsdepresjon. Han hadde ikke peiling.
Han snakka om svangerskaps depresjon. Og når i forrige svangerskap jeg kjente meg deppa..Jeg sa at det var etter fødselen pga lite søvn at jeg ble depremert. Ok sier han. Jeg sa det kalles fødselsdepresjon. Men nei sa han..det var svangerskapsdepresjon. Uff ble så irritert. Og så 5 min senere så var igjen..når i forrige svangerskap kjente du deg deppa..igjen sa jeg at det var etter fødsel.. jeg tror jeg gjentok dette 5 ganger minst.
Så var når jeg fikk angst. Jeg sa jeg ikke trodde jeg hadde noe angst. Ok..5 min senere samme spørsmål igjen. Nei han var slitsom for å si det rett ut.
Og da han begynte å spørre om jeg hørte stemmer om noen kjefta på meg så holdt jeg på å ramle av stolen...nei sa jeg..aldri hørt ett pip jeg. Og så spurte han om jeg så rare ting... nei sa jeg..aldri sett noe rart. Da følte jeg meg som den tullingen...
Er det vanlig å oppføre seg slik???
Det han kom med løsning var enda værre... ECT..elektrosjokk med narkose...herregud sa jeg... er du klar over at jeg er 40 år å gravid sa jeg??? Ja det var ikke farlig for fosteret..men jeg så en usikkerhet i ansiktet hans og jeg kan ikke min villeste fantasi innbille meg at det skal være bra for ett svangerskap. Jeg sa at det kommer aldri på tale.
så var det antidepressiva..cipralex eller noe... Jeg spurte hvordan det var når man var gravid. Han sa ikke farlig etter 3 første mnd'ene..men når jeg har lest om det kan det gi senskader ..så nei..ikke interessert. Det jeg var interessert i var å få noen å prate med, men jeg tror jeg gir opp det prosjektet...satser på familieterapauten i kommuna mi.
Følte jeg bare ville rø
mme rommet der jeg satt..fikk nesten panikk..nesten som klaustrofobi... For jeg følte meg ikke vel der i det heletatt..Og han satt hele tiden å gjespa og så på klokka..og jeg tror knapt han konsentrerte seg om hva han sa..etter som han gjenntok seg selv i det uendelige...
Jeg spurte om det var mulig å gå til psykolog og fikk til svar at vi har nesten ikke psykologer..bare psykriatiske sykepleiere og vernepleiere... hm..jobber alle psykologer i det private eller???
Uff nei dette var en begredelig opplevelse syns jeg. Velger å sette en stor strek over den ja.