huff

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, men må prøve å lufte tankene litt. Jeg har de siste månedene vært mye nedfor, men kun når jeg ikke har noe spesielt på programmet. Jeg trives når jeg har det ravelt og mange jern i ilden. Liker ikke å være alene for da kommer de negative følelesene. Nå er jeg sykemeldt pga en operasjon jeg har hatt, skal etter planen begynne på jobb igjen om ca en uke, men kjenner jeg er fristet til å be om forlengelse, selv om jeg vet at det er helt feil for meg og psyken min.

Det jeg sliter mestmed er at jeg i bunn og grunn føler at jeg ikke har noen grunn til å ha disse følelsene. Jeg videreutdanner meg til å få drømme jobben, jeg har flott hus, fantastiske barn og en snill mann som forguder meg. Han fårstår heller ikke hvordan jeg kan føle som jeg gjør, ikke det at jeg klarer å sette ord på det heller.

Jeg ser jo selv at jeg trenger hjelp, og noen å snakke med. Jeg har en flott fastlege som uten tvil vil hjelpe meg. MEN, jeg er redd for fasaden. Jeg har en sentral jobb/rolle her i helsevesenet i kommunen, der jeg iblandt jobber med min fastlege. Jeg er redd for at det skal komme ut (er ikke redd for at han skal bryte taushetsplikten). Det er jo meg folk pleier å komme til både i forbindelse med jobb og privat. Jeg vil absolutt ikke at dette skal komme ut.

Min fysiske sykdom er nok kanskje en medvirkende årsak, og alle rundt meg engasjerer seg veldig. Men jeg orker bare ikke tanken på at folk skal vite at jeg sliter psykisk. Føler liksom ikke at jeg er berettiget det. Blir totalt sprø av meg selv, og ser at den stakkars mannen min ogsp er i ferd med å bli sprø.
Men jeg aner ikke hvordan jeg skal klare å ta dette opp med fastlegen. Går vel egentlig å håper på at mannen skal gi ham et hint for meg, men blir liksom for feigt det også.

All ære til deg som orket å lese.

[Sina]

Alle kan være så uheldig å få en psykisk sykdom. Uansett livssituasjon!
Jeg synes du skal ta tak i dette nå med en gang så slipper du kanskje å gå helt til bunns før du får hjelp. Lykke til!

[Hope3]

En stor del av det å være sterk, er å innrømme at man bare er et menneske og at man trenger hjelp av og til. Søk om hjelp, du. Det gjør deg bare enda sterkere!